søndag 6. august 2017

Blå cocktail - bulldozer til valgseier

Det har vært mye snakk om at høyresiden trenger et Venstre over sperregrensen og SV under for å vinne dette valget. Og det stemmer at det er det utfallet som krever færrest velgeroverganger isolert sett. Men det krever også en noe uoversiktlig kombinasjon av omstendigheter. Den minst kronglete, mer resolutte veien til å vinne valget er naturligvis å ganske enkelt få mange nok stemmer.

I et tidligere innlegg pekte jeg på at dette valget så langt ser ut til å avgjøres hovedsaklig av forholdet mellom de tre partiene på venstresiden og de tre på høyresiden som ser ut til å komme over sperregrensen. Enn så lenge er Venstre og MDG mindre avgjørende for regjeringsspørsmålet, annet enn som mulige vippepartier. Siden de tre blågule var 8,3% større enn de tre rødgrønne i 2013, krever en valgseier til Solberg at Butler swing, overgangen, de to blokkene imellom er mindre enn 4,15%. Hvis færre enn 4,15% av velgerne, eller ca 125 000, går over til den andre siden, får regjeringen fornyet tillit. Dette kan vi kalle selve vippepunktet.

Situasjonen i vår har vært at langt flere enn de 125 000 har byttet side siden 2013. Selv etter et par gode målinger for Høyre de siste dagene er det min prognose (som har en viss treghet, eller sunn skepsis om du vil) at de tre røde er 5,4% større enn de tre blå, en velgerovergang på ca 200 000. Dette ligner veldig på fylkestingsvalgene i 2015, da de tre røde hadde et overtak på 6,3% i alle fylkene sammenlagt.

En knapp valgseier for Solberg vil se ut som en blanding av 2013 og 2015. De blå behøver ikke samme oppslutning som i 2013, men de har ikke råd til samme oppslutning som i 2015. Kanskje er det nyttig å skjele litt til 2015-valget, nettopp fordi velgere som nylig har byttet side den ene veien, kan tenkes å være mest tilbøyelig til å svinge tilbake? Hvilket blandingsforhold av de to valgene må vi ha for at det skal bli et helt jevnt valg i år? Dette er et litt mer komplisert regnestykke enn det først ser ut til. Summen av alle de seks partiene var 89,1% i 2013, men bare 84,9% i 2015, først og fremst fordi MDG og Venstre gjorde gode valg, men trolig også fordi lokale lister tok en del av stemmene. For å kunne bruke tallene fra 2015, bør vi altså justere 2015-tallene med dette i mente. Et mer relevant tall å bruke i utregningen får vi ved å justere i forhold til de seks partienes samlede oppslutning, ca 1,05 ganger oppslutningen i 2013. Det vil vise seg at et helt jevnt løp får vi med en cocktail av 45% oppjustert 2013-oppslutning og 55% 2013-oppsluting for alle de seks partiene. Da ender vi opp med ca 44,5% til hver av sidene, altså halvparten av 89%. Det jeg liker best med denne måten å gjøre det på er at den er uavhengig av meningsmålinger, samtidig som den tar lokale forskjeller i betraktning.

Det finnes forresten et annet perspektiv som kan vise seg minst like nyttig. Som jeg var inne på i innlegget om Venstres og MDGs skjema til 4%, bør man ikke stirre seg så alt for blind på prosenttallene. Fylkestingsvalgene hadde en langt lavere deltakelse enn forrige stortingsvalg hadde. Venstresidens valgseier i 2015 besto i at de tre røde "bare" tapte 150 000 stemmer, mens de tre blå tapte hele 520 000, sammenlignet med 2013. Det kan tyde på at mye av utfordringen ligger å mobilisere egne velgere.

Uansett om 2015-valget representerte enveiskjørt gjerdehopping eller at blå rumper satt dypere i sofaene, kan vi jo leke litt med tall igjen og si at målsetningen for Høyre, Frp og KrF må være å vinne tilbake den ovenfor nevnte andel av de velgerne de tapte i 2015. Slik får vi et differensiert skjema til valgseier, der man kaller de frafalne og hjemmesitterne tilbake i de fylkene der de faktisk er. Først ser vi på hvert parti for seg.

Høyre må etter denne regnemåten oppnå 25,6% av stemmene, altså en tilbakegang på 1,2% fra 2013. De to målingene vi har hatt de siste dagene går faktisk i retning av et nivå i nærheten av det, men vi trenger flere målinger for å få bekreftet at Høyre virkelig nærmer seg 25%. Det antas at Høyre i Oslo trenger 2,0% fremgang siden 2013, mens de tåler en tilbakegang på hele 5,0% i Hordaland, sett i lys av valget i 2015. Prognosen enn så lenge er at Høyre er 1,9% bak skjema på landsbasis.

Fremskrittspartiet trenger en oppslutning på 13,3%, som er en tilbakegang på 3,0% siden 2013. I Hordaland og Rogaland har de bare råd til å tape 1,2%, mens i Nordland vil de være i rute selv med en tilbakegang på 4,2%. 13,3% er interessant nok nøyaktig hva Fremskrittspartiet har i min prognose pr idag.

Kristelig Folkeparti, derimot, sliter med sin del av jobben. De hadde ingen prosentvis tilbakegang mellom 2013 og 2015, og må finne seg i et skjema på hele 5,8%. Det er en fremgang på 0,2%. Prognosen så langt er at de mangler 1,0%, og det er naturligvis i KrFs sterkeste fylker på Sørlandet og Vestlandet stemmene først og fremst mangler.

Men det viktige er naturligvis at de tre blå partiene samlet greier å bli større enn de tre røde. Under har jeg laget en oversikt over hvert fylke, med valgresultatene fra 2013 og 2015, skjema til valgseier med endring ift 2013, prognosen pr idag, og til sist hvor mye som mangler for å oppnå skjema til fortsatt borgerlig styre.

Jeg bør gjenta forutsetningene her:

  • at bare disse seks partiene kommer over sperregrensa, og
  • at distriktsmandatene til småpartiene fordeler seg likt på høyre- og venstresiden.