Oppsummering av september - stortingsvalg

Venstresiden faller noe tilbake i september, sammenlignet med august, men er fremdeles ca 4% større enn høyresiden. Arbeiderpartiet og Høyre er fremdeles jevnstore med 26% hver, og det er Frps fremgang og Senterpartiets tilbakegang som først og fremst gjør utslag på blokkbalansen. Også mellompartiene sliter, enda mer enn før, mens Rødt ser ut til å befeste sin posisjon som størst av småpartiene. For MDG er sperregrensen fremdeles langt unna, og på meg virker det som om Rødts vekst nå endelig begynner å gå ut over SV, selv om SV fremdeles er større enn ved valget.

Likevel skal vi huske på at hvis vi bare regner med de partiene som var over sperregrensen i 2017, leder høyresiden med 47% mot 44%, de ville bare hatt et litt mindre flertall enn i dag. Hvis vi derimot ser på de partiene som er over sperregrensen på målingene, er det venstresiden som er i teten, med nesten 49% mot 40% og et overtak på 11 eller 13 mandater på Stortinget. Sperregrensen avgjør altså mye med en slik sammensetning av velgere som målingene viser nå. Et stortingsvalg i morgen ville kunne gitt mange ulike resultater.

Som jeg var inne på i august-oppsummeringen var venstresiden sterkere i begynnelsen av august en mot slutten. Denne svekkelsen fortsatte videre et stykke ut i september, men de siste målingene i september ser bedre ut for venstresiden igjen. Arbeiderpartiet ser faktisk sterkere ut mot slutten av september enn i begynnelsen av august og begynner å nærme seg det riktignok svake valgresultatet.

Venstre har falt dypere ned under sperregrensen enn i august, og har fått følge av KrF. Begge var under sperregrensen på sju av åtte målinger i september. I mandattall bør det bety at Venstre har to mandater og KrF tre, men faller KrF mer nå, er mandatene fra både Vest-Agder og Hordaland i fare, mens begge Venstres mandater trolig har litt å gå på, såfremt Oslo og Akershus har en like stor andel av Venstrestemmene som i 2017.

Etter Hareides veivalg blir det umulig å tolke meningsmålingene for KrF. Vi vet ikke hvor velgerne tror partiet lander i saken, og vi vet ikke hvor mange av dem som er fornøyd med den retningen de tror det går. Det er for mye å gjette på, og jeg forventer at avisene vil være fulle av ønsketenkning fra politiske kommentatorer, alt etter hvilket ståsted de selv har. Hvis partiet stuper vil det kunne tolkes som at velgerne ønsker en venstredreining men ikke tror på det, eller at de ønsker en høyredreining men frykter det går feil vei. Og omvendt. Fasit kan vi ikke vente før i november, når spørsmålet trolig blir avklart av partiet.

Det er jo fremdeles et spørsmål om Rødts oppslutning på meningsmålinger ville manifestert seg i et valgresultat. Hvis valgresultatet skulle bli tre fjerdedeler av målingene, som i 2017, ville Rødt fremdeles vært under sperregrensen. Men de rødgrønne er fortsatt større enn de blåblå, så det trenger ikke være avgjørende for regjeringsdannelsen, så lenge mellompartiene er under sperregrensen. Noe av Rødts etter forholdene skuffende resultat i 2017 kan jo også ha skyldtes at velgerne mistet motet.

Takk til Jon Aabye for en viktig korreksjon: KrFs mandat i Rogaland er tryggere enn det i Hordaland. Teksten er rettet opp nå. Se også min diskusjon om småpartienes distriktsmandater fra juni.

Opinion for ANB - sperregrensen under press?

Opinions måling for Avisenes Nyhetsbyrå i september har fem av ni stortingspartier over sperregrensen. Når Rødt, KrF, Venstre og MDG alle ligger rundt sperregrensen måtte det jo før eller siden slumpe til at alle var under 4% samtidig på en måling. Hvis dette skulle bli valgresultatet i 2021 (ja, det er lenge til) ville venstresiden "vunnet" valget med 44% mot 40%, hvis snitt av målinger i det siste stemmer. Det er 84% til sammen, og hele 16% av stemmene ville bli sterkt underrepresentert eller ikke representert i det hele tatt. Et slikt resultat ville nok sette i gang en diskusjon om hele ordningen med sperregrense, tror jeg. Til sammenligning hadde partier over sperregrensen 92,5% i 2017.

Det var nå bare dagens lille tanke.

Største jevne kommuner

Jeg fortsetter der jeg slapp i forrige innlegg, og prøver å implementere prognosemodellen min for de største jevne kommunene i landet. Som det fremgår under er de aller fleste slike å finne i det sentrale Østlandsområdet. Det er beklagelig at vi ikke har flere meningsmålinger fra disse kommunene, der valget er mest spennende. I tillegg har vi fremdeles ingen målinger fra det som blir det suverent største av fylkene, nemlig Viken, som kan bli et av de jevneste fylkene. Både kommunale og fylkeskommunale målinger herfra vil kunne si oss veldig mye om hvor landet ligger.

Under er en oversikt over alle nye og gamle kommuner som 1) leverte mer enn 10 000 stemmer i 2017, og 2) der slagsiden var mindre enn 5%. Kolonnen "Slagside 2017" viser hvor høyredreid kommunen var i stortingsvalget, sammenlignet med landsgjennomsnittet. Verdien for slagside er altså "+5" hvis høyresiden var 5% større enn i landet som helhet, verdien "-5" betyr at venstresiden hadde overtaket.

Kolonnen "Slagside meningsmålinger" er min beregning av kommunens slagside slik de fremkommer i meningsmålinger for kommunevalg siden stortingsvalget i 2017, som beskrevet i mitt forrige innlegg. "Høyreside" og "venstreside" refererer til de blokkene vi hadde ved siste stortingsvalg.

Siste kolonne viser ordførerens parti i de kommunene som består uendret så langt i kommunereformen. Nye kommuner har en stjerne ved et konstruert kommunenummer og ved navnet, og er tomt i ordførerkolonnen.

Så langt kan det se ut som høyresiden er sterkere i Oslo, Tromsø og Bodø enn man skulle forvente ut fra landsdekkene stortingsmålinger. Det kan tyde på at høyresiden vil gjøre det sterkere ved kommunevalget enn de ville gjort ved et hypotetisk Stortingsvalg, men det kan også bety at venstresiden gjør det sterkere andre steder. Den landsdekkende kommunevalgmålingen i august var i alle fall oppsiktsvekkende sterk for venstresiden, med hele 53% mot 44%. Jeg synes nok dette poenget underkommuniseres noe fra TV2s side.

Man kan se denne tabellen som min ønskeliste: de kommunene der kolonnen "Slagside meningsmålinger" er tom, er de kommunene hvor det ikke har vært publisert noen meningsmålinger. Det ville vært meget interessant å se meningsmålinger i nettopp disse kommunene. (Tabellen er rettet 11/9-18)

Prognosemodell for kommuner

Den beste kilden til stillingen i den enkelte kommune er meningsmålinger i kommunen. Selvfølgelig. Men vi kommer ikke til å ha lokale målinger fra alle kommuner, og selv i de kommunene som måles, vil det være langt mellom målingene, sammenlignet med de åtte faste målingene hver måned som gjelder Stortingsvalg. Resten er gjetninger, og som med alle prognoser kan slike gjetninger være mer eller mindre kvalifiserte.

Vi vet at balansen mellom blokkene er ulik i de ulike kommunene, som for eksempel fremgår av dette kartet. Kartet viser blokkbalansen ved Stortingsvalget 2017, men tar hensyn til de nye kommunegrensene.

Det er mulig å tallfeste slagsiden i hver enkelt kommune, ved å sammenligne blokkbalansen i kommunen med blokkbalansen nasjonalt ved hvert enkelt valg. Blokkbalansen vil jeg i det følgende definere som andelen stemmer til H, Frp, V og Krf, minus andelen stemmer til A, Sp, SV, MDG og Rødt, dividert på 2. Eksempel: Nasjonalt oppnådde høyresiden 48,8% og venstresiden 49,4% i 2017. (48,8-49,4)/2 = -0,3. Det betyr at høyresiden måtte ha tatt 0,3% fra venstresiden for å vinne "the popular vote". Som kjent sørget sperregrensen for at høyresiden vant flertall i Stortinget likevel, men det er en annen historie.

Vi vil nå finne ut slagsiden for Oslo ved valget i 2013. Blokkbalansen lokalt var -2,7, og blokkbalansen nasjonalt var som vi så -0,3. Differansen mellom lokal og nasjonal blokkbalanse i Oslo var altså -2,4%. Dette taller kaller jeg Oslos slagside. Minus-tegnet betyr bare at Oslo var venstredreid. Jeg har regnet ut slagsiden, retrospektivt, for de nye fylkene i 2013, 2015 og 2017 i et tidligere innlegg.

I tillegg til å variere lokalt, varierer blokkbalansen også over tid. Den beste kilden til å følge utviklingen over tid, er trolig å følge pollofpolls månedsgjennomsnitt for stortingsmålinger. I august 2018 så vi en betydelig venstredreining sammenlignet med målingene i vår. Blokkbalansen nasjonalt var -2,8. Dette bør man også ta hensyn til når man leser lokale meningsmålinger, i det nasjonale svingninger trolig også manifesterer seg lokalt. De lokale målingene kan vi da også bruke til å justere vår oppfatning av hvilken slagside hver enkelt kommune har.

For eksempel: I august 2018 ble det offentliggjort to lokale målinger, Respons i Trondheim og InFact i Tromsø. Trondheims blokkbalanse ved valget i 2017 var -8,6, målingen viste -8,1. Det vil si en høyredreining på 0,5% siden valget. Vi vil nå justere Trondheims tall for de nasjonale nivåene på tidspunktet for målingen, for å kunne si noe om Trondheim isolert. Justert for valgresultatet nasjonalt finner vi at Trondheims slagside i 2017 var -8,3. Målingen i august viste -8,1 i en måned da snittet av nasjonale målinger var -2,8. Det gir en slagside på -5,3. Den relative høyredreiningen er etter dette hele 3% i Trondheim, selv om det fremdeles er langt frem til flertall for Nydalen-partiene alene. Hvis vi regner på samme måte i Tromsø, finner vi at slagsiden ved valget i 2017 var -4,2, mens siste måling, der blokkbalansen er -3,1, gir en slagside på bare -0,3. Tromsø er etter dette langt jevnere enn både Stortingsvalget og siste måling der skulle tyde på. Sagt på en annen måte: hvis de nasjonale nivåene faller tilbake til helt jevn fordeling mellom blokkene, vil en god prognose være at det er dødt løp i Tromsø.

Feilmarginer vil kunne gi et ganske skjevt bilde, men teorien min er at en kommunes slagside (lokal blokkbalanse sammenlignet med nasjonal) vil være et langt mer stabilt tall enn meningsmålingene som sådan. Det vil da trolig gi mening å regne snitt av slagside i meningsmålinger med lang tid imellom, siden slagsiden tar hensyn til nasjonale trender på målingens tidspunkt.

Mye kan sies om denne tilnærmingen. Man kan si at lokalvalg er noe helt annet enn Stortingsvalg, og det kan nok stemme, men nye lokale målinger vil jo nettopp kunne justere vår oppfatning av hvordan slagsiden i den enkelte kommune er i lokalvalgene. En vektigere innvending er at blokkene nasjonalt veldig ofte ikke er relevante lokalt. Derfor vil denne prognosemodellen si lite om hvem som ender opp med ordfører. Jeg vil komme tilbake med flere elementer i min prognosemodell, for å kunne si noe om hvert enkelt parti. Det er jo en stund til valget, og alle prognoser er for øyeblikket mest av akademisk interesse. Hva som helst kan skje de neste 12 månedene, men det kan være nyttig å prøve å forutsi hva en eventuell nasjonal stemningsbølge i retning mot venstre eller høyre kan få å si for den enkelte kommune. Enhver prognose på dette tidspunktet er altså en spekulasjon rundt mulige utfall, ikke en forutsigelse av konkrete valgresultat.

August 2018 - Fylke

I august publiserte Høyre fire fylkesmålinger og Adresseavisen to, alle utført av Respons. I tillegg publiserte iFinnmark en måling fra den nordligste tredjedelen av Troms og Finnmark (altså den delen som ennå i et drøyt år til utgjør fylket "Finnmark"). Sistnevnte var utført av InFact.

Høyres målinger var fra Agder, Rogaland, Vestland og Møre og Romsdal, med andre ord de fire fylkene hvor partiet pleier å stå sterkest. Sett i lys av stortingsvalget i fjor og meningsmålinger siden da, er det ikke overraskende at Høyre overtatt som største parti i alle disse fylkene, med en liten fremgang versus 2017 som ligger rundt stortingsmålingene fra august.

I Agder har Nydalen-partiene (H, Frp, V, KrF) et solid flertall hvis de velger å samarbeider, selv om FrPs tilbakegang og Sps fremgang siden 2017 trekker fylket et par små prosent mot venstre. KrF er så stort at de er nøkkelen til makt, til tross for at de fremdeles ligger 3-4% under nivået fra 2015 slik de også gjorde i 2017. Det skjer jo noen ganger at KrF velger å samarbeide til venstre, og det er vel der spenningen ligger i 2019. Vi legger merke til at de tre rødgrønne partiene isolert sett faktisk er like store som i 2015, men at MDG går mer tilbake enn Rødt går frem. Et annet usikkerhetsmoment er "andre" partier, som oppnådde nesten 5% ved fylkestingsvalgene i 2015, men er nesten utradert på målingen fra Respons. I Agder snakker vi her først og fremst om Pensjonistpartiet, Demokratene og De Kristne.

I Rogaland er Frps tilbakegang kraftigere enn de fleste andre steder, og kombinert med gode tall for både Sp og SV, bringer dette venstresiden samlet opp mot 2015-nivå. Fylket er mer enn 4% lenger til venstre enn i valget 2017, og det er Frp som tar støyten, hvis målingen stemmer. Vårt blåeste fylke er likefullt blått, i den forstand at Nydalen-partiene har 57% til sammen. Den sittende posisjonen er imidlertid en sentrum/Ap-koalisjon, som til sammen går tilbake med over 7% og dermed taper flertallet. Derimot er det et knapt flertall å finne på denne målingen hvis sentrum vender seg mot partiet Høyre i stedet.

Vestland var episenter for venstresidens fenomenale valg i 2015, så det er ikke uventet at vi ser en kraftig rekyl og høyredreining sammenlignet med det valget. At det ganske blå Hordaland nå er slått sammen med lillebror Sogn og Fjordane har imidlertid en større effekt enn man skulle tro. Vestland har blitt et av våre jevneste fylker. I 2017 vant høyresiden dette fremtidige fylket 52-46, så hvis 3% av velgerne bytter side, er det venstresiden som vinner. Respons sin måling for Høyre viser med all tydelighet at dette er mer enn en teoretisk mulighet, med 50-48 i favør venstresiden. Igjen er det særlig Frps tilbakegang og Sps fremgang siden 2017 som gjør utslaget. I Vestland kan sentrumspartiene oppnå flertall med Høyre alene, mens et samarbeid til venstre ikke har flertall uten SV.

Møre og Romsdal ble målt to ganger i august, begge gangene av Respons. Snitt av de to målingene gir følgende nivåer: H 25,0 - Frp 19,6 - A 19,4 - Sp 16,5 - KrF 5,9 - SV 4,8 - V 3,1 - MDG 2,0 - Rødt 1,3 - Andre 2,6. Disse nivåene er innenfor feilmarginen for alle partier i begge målingene. Problemet er at ved valget i 2015 fikk lokale og små partier til sammen hele 14% av stemmene, og to lokale lister er til og med i posisjon i denne perioden. Hvis "andre" partier går tilbake med 10% har posisjonen ikke lenger flertall. De tre nåværende regjeringspartiene var svært nær 50% i 2017, men mangler nå litt mer på flertall og er avhengig av KrF. En eventuell Sentrum-Høyre-koalisjon har et knapt flertall på augustmålingene sett samlet. Et stort spørsmål er om de lokale partiene gjør comeback ved valget i 2019 og hvem de eventuelt tar stemmer fra.

Arbeiderpartiet sliter tungt i Trøndelag for tiden, skal vi tro målingen Respons utførte for Adresseavisen. Et stort Senterparti sitter med nøkkelen, for selv med knallrøde Nord-Trøndelag i miksen, har de sosialistiske partiene alene ikke flertall sammen med MDG, slik de ville hatt i 2015. Sammenlignet med 2017 er Arbeiderpartiets tilbakegang jevnstor med SVs og Sps fremgang. Hvis Sp samarbeider mot høyre kommer de ikke utenom Frp, mens de bare trenger støtte fra KrF og Venstre for å oppnå flertall med Ap.

Til sist har vi målingen i Finnmark. Fylket skal slås sammen med Troms i 2020, men målingen er likefullt interessant, sett i lys av den oppmerksomheten fylket har fått de siste månedene. Finnmark er eneste fylke hvor Arbeiderpartiet går kraftig frem sammenlignet med 2017. Høyresiden går tilbake nesten 9% fra stortingsvalget, og har nå såvidt over 30%. Nydalen-partiene samlet går også tilbake sammenlignet med 2015. Frp overtar som største borgerlige parti, slik de også var i 2017. Til tross for at Senterpartiet er oppe på 16,8% på denne målingen, oppnår de tre rent sosialistiske partiene Ap, SV og Rødt nøyaktig 50%. Men i og med at Finnmark slås sammen med Troms sier denne målingen lite om hvilke konstellasjoner som kan styre vårt nordligste fylke etter 2019. Det blir spennende å se hvilket parti som er nr 2, 3 og 4 i Troms og Finnmark, så vi trenger en måling fra hele det nye fylket.

August 2018 - Storting

August er på hell, og vi har vært vitne til en rekke interessante meningsmålinger. Effekten er naturligvis at vi ønsker oss enda flere.

Det er jo lokalvalg om et års tid, og strengt tatt er det de lokale meningsmålingene man bør følge med på, men foreløpig har vi jo langt flere stortingsmålinger enn lokalvalgsmålinger, og landsdekkende stemningbølger påvirker jo også partienes formkurve lokalt. Så her er kort oppsummert stortingsmålingene i august:

Over sommeren kan mye endre seg, det så vi i fjor også. Siste måling før sommeren fra de åtte faste viste dødt løp mellom posisjon og opposisjon. De første målingene etter sommeren viste en kraftig venstredreining, der særlig Arbeiderpartiet gjorde en comeback etter en veldig dårlig vår. I august er venstresiden 5-6% større enn høyresiden, men vi aner kanskje at det blir litt jevnere mot slutten av måneden. Det er litt tidlig å si.

Arbeiderpartiet og Høyre ligger nå helt jevnt på 26%, mens Høyre før sommeren var 3-4% større enn Ap. FrP hadde en dårlig start på måneden, men har litt bedre tall mot slutten, mens det motsatte gjelder Sp. Det kan riktignok være litt tilfeldig. SV lå over 7% før sommeren, men ser ut til å falle noe og ligger trolig under.

Av de fire sperregrensekandidatene er det Rødt som ser sterkest ut: de er størst av de fire på fem av åtte målinger. Partiet går en del opp og ned på målingene men er stort sett over sperregrensen. MDG glimter til med over 4% innimellom nå, men det tror jeg er et utslag av feilmarginer. Igjen ser vi at KrF og Venstre ligger så nær sperregrensen at det er umulig å si hvordan det ville gått med de to. Hadde det vært stortingsvalg i dag ville sperregrensen altså avgjort, men venstresiden kunne fint ha vunnet selv med både Venstre og KrF var over 4% og MDG under, hvis vi skal tro meningsmålingene i august. Det er jo en ny situasjon. Nytt er det også at det er Arbeiderpartiet som er motoren på venstresidens vekst.

For gjennomsnittstall for august som helhet, vil jeg bare referere til pollofpolls.