Vippepunktet: 4,15%

Som jeg skrev i innlegget om Solbergs vei til valgseier ligger det nå an til at partier under sperregrensen oppnår fire distriktsmandater ved årets stortingsvalg: Venstre får to, MDG og Rødt ett hver. Dermed er det 165 stortingsmandater til fordeling mellom de større partiene, og utjevningsmandatene vil sørge for at disse fordeles omtrent proporsjonalt med stemmeandelene, og siden småpartienes fire mandater nullstiller balansen mellom blokkene, er årets valg i virkeligheten et spørsmål om hvorvidt Ap, Sp og SV samlet får flere stemmer enn Høyre, FrP og KrF. Alt dette forutsatt at SV og KrF holder seg over sperregrensen og Venstre, MDG og Rødt under.

Ved valget i 2013 fikk de rødgrønne partiene til sammen 40,4%, mens Høyre, FrP og KrF samlet fikk 48,7%. Forspranget var altså 8,3%, og det er dette forspranget venstresiden må spise opp for å vinne valget. Eller for å si det på en annen måte: hvis 4,15% av stemmene går over fra de sistnevnte til de førstnevnte blir Støre statsminister.

Dette kan man jo for moro skyld overføre til de enkelte kommunene. I min hjemkommune, Alta i Finnmark, var Høyre, FrP og KrF 4,8% større enn Ap, Sp og SV i 2013. Hvis Alta skal bidra til at venstresiden vinner, må de tre røde forbedre stillingen med 8,3%, så de blir 3,5% større enn de tre blå. I Oslo, hvor de blå hadde et 6,7% forsprang, er Støres skjema til valgseier et rødt forsprang på 1,6%. Interessant nok ser det for øyeblikket ikke ut til at Oslo bidrar til noen valgseier for Støre: De to sidene er praktisk talt jevnstore i hovedstaden. På den annen side ligger Rødt an til å ta et distriktsmandat fra Venstre i Oslo, og det utgjør jo 5% bare det.

Sånn kan man holde på. I de fylkesvise prognosene (klikk på fylke) har jeg nå tatt med forskyvningen 3 blå -> 3 røde for hvert fylke hvis man vil følge med på det. Hvis jeg gidder skal jeg lage dette skjemaet for alle kommunene en eller annen gang før valgnatten, ellers kan du jo gjøre det selv for din egen hjemkommune. Slik kan man jo tilbringe valgnatten med å følge med på hvilke kommuner som bidrar til eventuelt maktskifte, eller hvilke som ender med å redde Solberg for fire nye år når alt kommer til alt.

Erna Solbergs skrekk: 100 røde

I forrige innlegg spekulerte jeg i hva som kunne være enkleste vei til fortsatt Solberg-regjering. Det krever ikke all verdens fantasi, men er kanskje den mest plausible veien frem til en knapp seier slik det ser ut akkurat nå.

Her vil jeg gjøre et annet eksperiment, nemlig spekulere i hvor galt det kan gå for høyresiden hvis alt går galt. Det er ingen ting som er hentet fra eventyrenes verden her heller, men jeg har bevisst valgt de noenlunde plausible alternativene som er minst heldige for regjeringen. Man bør ikke se disse to som like sannsynlige: Den første var den mest plausible hypotesen som fremdeles gir blå seier, denne er den rødeste hypotesen som fremdeles er plausibel. Det er spesielt tre ting jeg har i tankene da:

1. InFact kan ha rett, og de andre feil.
2. MDG kan komme over sperregrensen
3. Arbeiderpartiet kan ha hellet med seg i valgkampen.

InFact har de siste 14-15 månedene målt Høyre 2,6% lavere og FrP 1,4% lavere enn snittet av alle meningsmålingsinstitutter. De måler også Sp og Ap høyere, ca 1% for hver av dem. Det kan ha noe å gjøre med at de vekter resultatene mot 2015-valget, mens de andre vekter mot 2013-valget. I teorien skulle det ikke ha noe å si, men noe må det jo være. Jeg heller vel til den forklaringen at folk ikke husker hvordan de har stemt, så nøyaktig som instituttene skulle ønske. Men dette betyr jo at vi har to ulike metoder, og det er sannelig ikke godt å si hvilken som gir det mest nøyaktige resultatet. Hvis InFact har rett og de andre tar feil, er styrkeforholdet mellom de tre store på hver side av streken ikke 48,0% mot 40,8%, men omtrent 50,5% mot 37,6%. Dette alene vil gi en mandatfordeling på 95 på venstresiden og 70 på høyresiden, i tillegg til to mandater til småpartiene på hver side. I et slikt scenario har Ap+Sp 86 mandater.

For øyeblikket synes det like sannsynlig at MDG kommer over sperregrensen som at Venstre gjør det. Hvis dette skjer, blir styrkeforholdet enda skjevere. De 166 mandatene som blir igjen utenom Venstres og Rødts distriktsmandater, skal da fordeles i forholdet 54,5 mot 37,6 som gir 98 mandater til venstresiden + Rødts ene, og 68 + Venstres to mandater til høyresiden. Ap+Sp må da nøye seg med 82 mandater, siden det blir flere partier som skal ha sin del av de 19 utjevningsmandatene.

Det tredje er at Arbeiderpartiet ofte har fremgang i slutten av en valgkamp. Man kan lett forestille seg at noe slikt skjer i år også, og flytte nok ett prosentpoeng over fra høyresiden til venstresiden. I en slik situasjon vil venstresiden passere 100 mandater, noe som ville vært nokså uvanlig i nyere norsk politisk historie. Da kan vi få en topartis flertallsregjering bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Til venstre for disse et SV med 7-9 mandater, og Rødts ene ute på venstre fløy, og et MDG på størrelse med SV noe mer ubestemmelig plassert på høyre/venstre-aksen. De fire partiene på høyresiden vil da samlet ha under 70 mandater.

Den røde bølgen og den grønne

Venstresiden ser ut til å styrke seg med 8-10% ved årets valg, men det ser ut til å dreie seg om to ulike bølger: Arbeiderpartiet, som ser ut til å ligge best an til å få statsministeren etter valget, har bare beskjeden fremgang på landsbasis, hvis de går frem i det hele tatt. Størstedelen av fremgangen er det Senterpartiet som står for. Men her er det lokale forskjeller.

Basert på meningsmålingene, skiller Rogaland seg ut som det fylket der Arbeiderpartiet gjør det best. Prognosen viser en fremgang på hele 6% der. Det må riktignok sies at meningsmålingene spriker sterkt i Rogaland, så prognosen er noe usikker. I Nordland og Nord-Trøndelag går Arbeiderpartiet tilbake med 5%. Dette må ses i sammenheng med Senterpartiets fremgang, som er beskjeden i Rogaland, men formidabel nordpå. I Vedums hjemfylke Hedmark gjør Senterpartiet det skarpt, delvis på bekostning av Arbeiderpartiet, virker det som. I Østfold gjør både Arbeiderpartiet og Senterpartiet det bra på målingene, mens i Oslo og Akershus er bevegelsene i forhold til forrige valg små.

Vi kan også sammenligne Arbeiderpartiets og Senterpartiets utvikling fra forrige valg og da finner vi at Senterpartiet gjør det best sammenlignet med Arbeiderpartiet i Hedmark, Oppland, Buskerud og Telemark, og langs hele kysten fra Sogn og Fjordane til Finnmark. Rogaland er det eneste fylket hvor Arbeiderpartiet har større fremgang enn Senterpartiet, sammenlignet med forrige valg, mens ved Oslofjorden og i Agder og Hordaland deler de to partiene fremgangen mer likelig.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har nå rent flertall sammen i seks fylker: Hedmark, Oppland, Telemark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag og Finnmark. Sammen med SV har de rent flertall også i Østfold, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms.

Røde og blå fylker

"Swing states" i egentlig forstand har vi jo ikke i Norge. Alle fylkene velger vanligvis mandater fra både høyre- og venstresiden. Men det er et mønster fra valg til valg at i noen fylker gjør venstresiden det bedre enn snittet og i andre er det høyresiden som har et overtak. Hvis vi regner de rødgrønne partiene (Ap, SV og Sp) pluss Rødt og MDG til venstresiden og de fire partiene som støtter den sittende regjering (H, FrP, V, KrF) til høyresiden, kan vi rangere fylkene etter differansen mellom blokkene i 2013, slik:

Vest-Agder og Rogaland var de blåeste fylkene, mens Nord-Trøndelag, Hedmark, Oppland var de rødeste. Høyre kolonne viser avviket fra landsgjennomsnittet. Som vi ser var det tre fylker (Oslo, Telemark og Troms) som hadde blått flertall selv om de var rødere enn landet som helhet.

Vil dette mønsteret gjenta seg ved valget i september? Ja, i all hovedsak. Her er tilsvarende oversikt basert på min (justerte) prognose av 11. juli, altså nøyaktig to måneder før valget. Som landsgjennomsnitt har jeg brukt summen av fylkesprognosene i denne sammenligningen.

Vi legger merke til at to fylker: Oslo og Buskerud, er blåere en landsgjennomsnittet, men likevel har rødt flertall. Oslo har altså gått mot venstre, men mindre enn landet forøvrig, slik at hovedstaden nå har blitt et av de blåere fylkene. Østfold, som var blåere enn snittet i 2013, ser nå ut til å være rødere. Hedmark har passert Nord-Trøndelag som rødeste fylke, og Akershus har overtatt for Møre og Romsdal som tredje blåeste fylke.

Hvis det er noe mønster i dette, må det være at høyresiden holder bedre på stillingen i byene enn på landet. I sentrale Østlandsfylker er venstrebølgen svakere, mens den er sterkere både lenger inn og spesielt lenger ut på Østlandet, f.eks Østfold og Telemark. Det samme ser vi i Nord-Norge, der venstrebølgen er svakest i Troms.