Det er i år fem partier som slåss mot sperregrensen. Jeg laget en graf som viser utviklingen for disse partiene fra våren 2016 og til i dag.
Merk at de siste tallene alltid er de minst sikre, men vi har nå seks nasjonale målinger fra august, så det begynner å gi mening å konkludere igjen.
150 av de 169 mandatene på Stortinget fordeles lokalt, det vil si, de fordeles uten hensyn til om det samlede antallet mandater valgt fra alle fylkene korresponderer med partienes oppslutning nasjonalt. For å bøte på eventuelle skjevheter fordeles de siste 19 mandatene, utjevningsmandatene, til de partiene som ellers ville blitt underrepresentert, på en betingelse: at partiet får mer enn 4% oppslutning i landet som helhet. Dette tallet er det som kalles sperregrensen. Ofte oppnår partier mandater på Stortinget uten å komme over sperregrensen også, slik MDG gjorde i 2013, og Venstre har gjort flere ganger før. Begge disse partiene, i tillegg til Rødt, ligger an til å få mandater i Oslo også i årets valg, uavhengig av om de kommer over sperregrensen.
Noen ganger kan sperregrensen få betydning for hvem som danner regjering. Ved valget i 2009 falt Venstre under sperregrensen, og dette bidro til at de rødgrønne beholdt flertallet på Stortinget, til tross for at de borgerlige partiene fikk flere stemmer. Ingen av blokkene hadde riktignok rent flertall av velgerne i ryggen. Også i år kan det tenkes at sperregrensa får betydning. Skulle SV falle under sperregrensa, mens Venstre kommer over, blir i alle fall et veldig jevnt valg.
Bernt Aardal har riktignok påvist at sperregrensa alene ikke avgjorde valget i 2009
Diagrammet under viser hvordan fem av partiene har ligget an i forhold til sperregrensa siden i fjor høst, i følge min prognose.
