Oppsummering av september - fylkestingsvalgene

I september har vi sett fem fylkesmålinger: Møre og Romsdal, Rogaland, Trøndelag, Viken og Agder.

Den mest spennende målingen i september er utvilsomt Sentios måling fra Viken. Den nye superfylket har ikke vært målt tidligere og Viken er et av de fylkene der forholdet mellom blokkene er jevnest. Jeg har hatt en mistanke om at Østlandet er den landsdelen som driver den nasjonale venstredreiningen vi ser i stortingsmålinger, og målingen i Viken kan tas til inntekt for en slik oppfatning. Vikens slagside i valgene 2013, 2015 og 2017 har vært 3-4% i favør høyresiden, så rødgrønn seier her krever en betydelig venstredreining. Ikke desto mindre er det nettopp en knapp ledelse for venstresiden vi ser. Faktisk er Viken 1% lenger til venstre enn i 2015. Det er en viss usikkerhet knyttet til at Sentio vekter mot 2015, og det kan forklare det overraskende svake tallet for Frp og sterke tallet for MDG. Det ville vært interessant å se en måling som vekter mot 2017 i stedet. Hvis Viken er rødgrønt, vil trolig Vestfold og Telemark være det også, men der har vi ingen målinger ennå.

Respons' to målinger i Møre og Romsdal i august og Sentios i september, ga helt ulike bilder av fylket. Men som det fremgår i tabellen hos pollofpolls: råtallene ligner mer på hverandre enn barometertallene gjør, noe som tyder på at det er hvilket valg man vekter mot, enten 2015 eller 2017, som utgjør forskjellen. Det kan være interessant å se på snitt av råtall for de tre målingene. Gjør vi det, ser det slik ut: Høyre 25,7 - A 20,7 - Sp 17,7 - Frp 15,1 - Krf 7,5 - SV 5,1 - Venstre 3,3 - MDG 1,7 - Rødt 1,7. Den mest iøyenfallende forskjellen fra snittet av målingene i august er da at Frp virker mye svakere, men det er visst vanlig for det partiet at valgresultat overgår råtall. Skulle råtallene slå til er dette en kraftig venstredreining: 51,6% til Nydalen mot 55,7% i 2017. Målingene i Møre og Romsdal er et eksempel på at flere meningsmålinger ikke alltid gjør bildet klarere.

Sentios måling i Trøndelag viser fremgang for venstresiden, og de største utslagene er MDGs fremgang og Frps tilbakegang. Begge deler bryter med mønsteret vi har sett i Trøndelag og med trenden i landet forøvrig, så jeg tar denne utviklingen med en klype salt inntil flere målinger eventuelt bekrefter den.

I Respons' måling i Rogaland er Nydalen-partiene ikke sterkere enn i 2015, men et blått styre er likevel mer sannsynlig nå enn i forrige fylkestingsvalg, fordi de blåblå vokser på bekostning av mellompartiene og nå bare mangler ett mandat på rent flertall. I April hadde de faktisk flertall alene, men Høyre har gått mer tilbake enn Frp har gått frem siden i vår. Det nye er at "Folkeaksjonen nei til mer bompenger" kan skape en uklar situasjon i Rogaland, hvis de blåblå ikke greier å lokke Venstre eller Krf til å skifte side.

Respons har også målt Agder, og det er veldig hyggelig lesning for partiet Høyre. Her er det fremdeles KrF som er på vippen.

Oppsummering av september - stortingsvalg

Venstresiden faller noe tilbake i september, sammenlignet med august, men er fremdeles ca 4% større enn høyresiden. Arbeiderpartiet og Høyre er fremdeles jevnstore med 26% hver, og det er Frps fremgang og Senterpartiets tilbakegang som først og fremst gjør utslag på blokkbalansen. Også mellompartiene sliter, enda mer enn før, mens Rødt ser ut til å befeste sin posisjon som størst av småpartiene. For MDG er sperregrensen fremdeles langt unna, og på meg virker det som om Rødts vekst nå endelig begynner å gå ut over SV, selv om SV fremdeles er større enn ved valget.

Likevel skal vi huske på at hvis vi bare regner med de partiene som var over sperregrensen i 2017, leder høyresiden med 47% mot 44%, de ville bare hatt et litt mindre flertall enn i dag. Hvis vi derimot ser på de partiene som er over sperregrensen på målingene, er det venstresiden som er i teten, med nesten 49% mot 40% og et overtak på 11 eller 13 mandater på Stortinget. Sperregrensen avgjør altså mye med en slik sammensetning av velgere som målingene viser nå. Et stortingsvalg i morgen ville kunne gitt mange ulike resultater.

Som jeg var inne på i august-oppsummeringen var venstresiden sterkere i begynnelsen av august en mot slutten. Denne svekkelsen fortsatte videre et stykke ut i september, men de siste målingene i september ser bedre ut for venstresiden igjen. Arbeiderpartiet ser faktisk sterkere ut mot slutten av september enn i begynnelsen av august og begynner å nærme seg det riktignok svake valgresultatet.

Venstre har falt dypere ned under sperregrensen enn i august, og har fått følge av KrF. Begge var under sperregrensen på sju av åtte målinger i september. I mandattall bør det bety at Venstre har to mandater og KrF tre, men faller KrF mer nå, er mandatene fra både Vest-Agder og Hordaland i fare, mens begge Venstres mandater trolig har litt å gå på, såfremt Oslo og Akershus har en like stor andel av Venstrestemmene som i 2017.

Etter Hareides veivalg blir det umulig å tolke meningsmålingene for KrF. Vi vet ikke hvor velgerne tror partiet lander i saken, og vi vet ikke hvor mange av dem som er fornøyd med den retningen de tror det går. Det er for mye å gjette på, og jeg forventer at avisene vil være fulle av ønsketenkning fra politiske kommentatorer, alt etter hvilket ståsted de selv har. Hvis partiet stuper vil det kunne tolkes som at velgerne ønsker en venstredreining men ikke tror på det, eller at de ønsker en høyredreining men frykter det går feil vei. Og omvendt. Fasit kan vi ikke vente før i november, når spørsmålet trolig blir avklart av partiet.

Det er jo fremdeles et spørsmål om Rødts oppslutning på meningsmålinger ville manifestert seg i et valgresultat. Hvis valgresultatet skulle bli tre fjerdedeler av målingene, som i 2017, ville Rødt fremdeles vært under sperregrensen. Men de rødgrønne er fortsatt større enn de blåblå, så det trenger ikke være avgjørende for regjeringsdannelsen, så lenge mellompartiene er under sperregrensen. Noe av Rødts etter forholdene skuffende resultat i 2017 kan jo også ha skyldtes at velgerne mistet motet.

Takk til Jon Aabye for en viktig korreksjon: KrFs mandat i Rogaland er tryggere enn det i Hordaland. Teksten er rettet opp nå. Se også min diskusjon om småpartienes distriktsmandater fra juni.

Opinion for ANB - sperregrensen under press?

Opinions måling for Avisenes Nyhetsbyrå i september har fem av ni stortingspartier over sperregrensen. Når Rødt, KrF, Venstre og MDG alle ligger rundt sperregrensen måtte det jo før eller siden slumpe til at alle var under 4% samtidig på en måling. Hvis dette skulle bli valgresultatet i 2021 (ja, det er lenge til) ville venstresiden "vunnet" valget med 44% mot 40%, hvis snitt av målinger i det siste stemmer. Det er 84% til sammen, og hele 16% av stemmene ville bli sterkt underrepresentert eller ikke representert i det hele tatt. Et slikt resultat ville nok sette i gang en diskusjon om hele ordningen med sperregrense, tror jeg. Til sammenligning hadde partier over sperregrensen 92,5% i 2017.

Det var nå bare dagens lille tanke.

Største jevne kommuner

Jeg fortsetter der jeg slapp i forrige innlegg, og prøver å implementere prognosemodellen min for de største jevne kommunene i landet. Som det fremgår under er de aller fleste slike å finne i det sentrale Østlandsområdet. Det er beklagelig at vi ikke har flere meningsmålinger fra disse kommunene, der valget er mest spennende. I tillegg har vi fremdeles ingen målinger fra det som blir det suverent største av fylkene, nemlig Viken, som kan bli et av de jevneste fylkene. Både kommunale og fylkeskommunale målinger herfra vil kunne si oss veldig mye om hvor landet ligger.

Under er en oversikt over alle nye og gamle kommuner som 1) leverte mer enn 10 000 stemmer i 2017, og 2) der slagsiden var mindre enn 5%. Kolonnen "Slagside 2017" viser hvor høyredreid kommunen var i stortingsvalget, sammenlignet med landsgjennomsnittet. Verdien for slagside er altså "+5" hvis høyresiden var 5% større enn i landet som helhet, verdien "-5" betyr at venstresiden hadde overtaket.

Kolonnen "Slagside meningsmålinger" er min beregning av kommunens slagside slik de fremkommer i meningsmålinger for kommunevalg siden stortingsvalget i 2017, som beskrevet i mitt forrige innlegg. "Høyreside" og "venstreside" refererer til de blokkene vi hadde ved siste stortingsvalg.

Siste kolonne viser ordførerens parti i de kommunene som består uendret så langt i kommunereformen. Nye kommuner har en stjerne ved et konstruert kommunenummer og ved navnet, og er tomt i ordførerkolonnen.

Så langt kan det se ut som høyresiden er sterkere i Oslo, Tromsø og Bodø enn man skulle forvente ut fra landsdekkene stortingsmålinger. Det kan tyde på at høyresiden vil gjøre det sterkere ved kommunevalget enn de ville gjort ved et hypotetisk Stortingsvalg, men det kan også bety at venstresiden gjør det sterkere andre steder. Den landsdekkende kommunevalgmålingen i august var i alle fall oppsiktsvekkende sterk for venstresiden, med hele 53% mot 44%. Jeg synes nok dette poenget underkommuniseres noe fra TV2s side.

Man kan se denne tabellen som min ønskeliste: de kommunene der kolonnen "Slagside meningsmålinger" er tom, er de kommunene hvor det ikke har vært publisert noen meningsmålinger. Det ville vært meget interessant å se meningsmålinger i nettopp disse kommunene. (Tabellen er rettet 11/9-18)

Prognosemodell for kommuner

Den beste kilden til stillingen i den enkelte kommune er meningsmålinger i kommunen. Selvfølgelig. Men vi kommer ikke til å ha lokale målinger fra alle kommuner, og selv i de kommunene som måles, vil det være langt mellom målingene, sammenlignet med de åtte faste målingene hver måned som gjelder Stortingsvalg. Resten er gjetninger, og som med alle prognoser kan slike gjetninger være mer eller mindre kvalifiserte.

Vi vet at balansen mellom blokkene er ulik i de ulike kommunene, som for eksempel fremgår av dette kartet. Kartet viser blokkbalansen ved Stortingsvalget 2017, men tar hensyn til de nye kommunegrensene.

Det er mulig å tallfeste slagsiden i hver enkelt kommune, ved å sammenligne blokkbalansen i kommunen med blokkbalansen nasjonalt ved hvert enkelt valg. Blokkbalansen vil jeg i det følgende definere som andelen stemmer til H, Frp, V og Krf, minus andelen stemmer til A, Sp, SV, MDG og Rødt, dividert på 2. Eksempel: Nasjonalt oppnådde høyresiden 48,8% og venstresiden 49,4% i 2017. (48,8-49,4)/2 = -0,3. Det betyr at høyresiden måtte ha tatt 0,3% fra venstresiden for å vinne "the popular vote". Som kjent sørget sperregrensen for at høyresiden vant flertall i Stortinget likevel, men det er en annen historie.

Vi vil nå finne ut slagsiden for Oslo ved valget i 2013. Blokkbalansen lokalt var -2,7, og blokkbalansen nasjonalt var som vi så -0,3. Differansen mellom lokal og nasjonal blokkbalanse i Oslo var altså -2,4%. Dette taller kaller jeg Oslos slagside. Minus-tegnet betyr bare at Oslo var venstredreid. Jeg har regnet ut slagsiden, retrospektivt, for de nye fylkene i 2013, 2015 og 2017 i et tidligere innlegg.

I tillegg til å variere lokalt, varierer blokkbalansen også over tid. Den beste kilden til å følge utviklingen over tid, er trolig å følge pollofpolls månedsgjennomsnitt for stortingsmålinger. I august 2018 så vi en betydelig venstredreining sammenlignet med målingene i vår. Blokkbalansen nasjonalt var -2,8. Dette bør man også ta hensyn til når man leser lokale meningsmålinger, i det nasjonale svingninger trolig også manifesterer seg lokalt. De lokale målingene kan vi da også bruke til å justere vår oppfatning av hvilken slagside hver enkelt kommune har.

For eksempel: I august 2018 ble det offentliggjort to lokale målinger, Respons i Trondheim og InFact i Tromsø. Trondheims blokkbalanse ved valget i 2017 var -8,6, målingen viste -8,1. Det vil si en høyredreining på 0,5% siden valget. Vi vil nå justere Trondheims tall for de nasjonale nivåene på tidspunktet for målingen, for å kunne si noe om Trondheim isolert. Justert for valgresultatet nasjonalt finner vi at Trondheims slagside i 2017 var -8,3. Målingen i august viste -8,1 i en måned da snittet av nasjonale målinger var -2,8. Det gir en slagside på -5,3. Den relative høyredreiningen er etter dette hele 3% i Trondheim, selv om det fremdeles er langt frem til flertall for Nydalen-partiene alene. Hvis vi regner på samme måte i Tromsø, finner vi at slagsiden ved valget i 2017 var -4,2, mens siste måling, der blokkbalansen er -3,1, gir en slagside på bare -0,3. Tromsø er etter dette langt jevnere enn både Stortingsvalget og siste måling der skulle tyde på. Sagt på en annen måte: hvis de nasjonale nivåene faller tilbake til helt jevn fordeling mellom blokkene, vil en god prognose være at det er dødt løp i Tromsø.

Feilmarginer vil kunne gi et ganske skjevt bilde, men teorien min er at en kommunes slagside (lokal blokkbalanse sammenlignet med nasjonal) vil være et langt mer stabilt tall enn meningsmålingene som sådan. Det vil da trolig gi mening å regne snitt av slagside i meningsmålinger med lang tid imellom, siden slagsiden tar hensyn til nasjonale trender på målingens tidspunkt.

Mye kan sies om denne tilnærmingen. Man kan si at lokalvalg er noe helt annet enn Stortingsvalg, og det kan nok stemme, men nye lokale målinger vil jo nettopp kunne justere vår oppfatning av hvordan slagsiden i den enkelte kommune er i lokalvalgene. En vektigere innvending er at blokkene nasjonalt veldig ofte ikke er relevante lokalt. Derfor vil denne prognosemodellen si lite om hvem som ender opp med ordfører. Jeg vil komme tilbake med flere elementer i min prognosemodell, for å kunne si noe om hvert enkelt parti. Det er jo en stund til valget, og alle prognoser er for øyeblikket mest av akademisk interesse. Hva som helst kan skje de neste 12 månedene, men det kan være nyttig å prøve å forutsi hva en eventuell nasjonal stemningsbølge i retning mot venstre eller høyre kan få å si for den enkelte kommune. Enhver prognose på dette tidspunktet er altså en spekulasjon rundt mulige utfall, ikke en forutsigelse av konkrete valgresultat.

August 2018 - Fylke

I august publiserte Høyre fire fylkesmålinger og Adresseavisen to, alle utført av Respons. I tillegg publiserte iFinnmark en måling fra den nordligste tredjedelen av Troms og Finnmark (altså den delen som ennå i et drøyt år til utgjør fylket "Finnmark"). Sistnevnte var utført av InFact.

Høyres målinger var fra Agder, Rogaland, Vestland og Møre og Romsdal, med andre ord de fire fylkene hvor partiet pleier å stå sterkest. Sett i lys av stortingsvalget i fjor og meningsmålinger siden da, er det ikke overraskende at Høyre overtatt som største parti i alle disse fylkene, med en liten fremgang versus 2017 som ligger rundt stortingsmålingene fra august.

I Agder har Nydalen-partiene (H, Frp, V, KrF) et solid flertall hvis de velger å samarbeider, selv om FrPs tilbakegang og Sps fremgang siden 2017 trekker fylket et par små prosent mot venstre. KrF er så stort at de er nøkkelen til makt, til tross for at de fremdeles ligger 3-4% under nivået fra 2015 slik de også gjorde i 2017. Det skjer jo noen ganger at KrF velger å samarbeide til venstre, og det er vel der spenningen ligger i 2019. Vi legger merke til at de tre rødgrønne partiene isolert sett faktisk er like store som i 2015, men at MDG går mer tilbake enn Rødt går frem. Et annet usikkerhetsmoment er "andre" partier, som oppnådde nesten 5% ved fylkestingsvalgene i 2015, men er nesten utradert på målingen fra Respons. I Agder snakker vi her først og fremst om Pensjonistpartiet, Demokratene og De Kristne.

I Rogaland er Frps tilbakegang kraftigere enn de fleste andre steder, og kombinert med gode tall for både Sp og SV, bringer dette venstresiden samlet opp mot 2015-nivå. Fylket er mer enn 4% lenger til venstre enn i valget 2017, og det er Frp som tar støyten, hvis målingen stemmer. Vårt blåeste fylke er likefullt blått, i den forstand at Nydalen-partiene har 57% til sammen. Den sittende posisjonen er imidlertid en sentrum/Ap-koalisjon, som til sammen går tilbake med over 7% og dermed taper flertallet. Derimot er det et knapt flertall å finne på denne målingen hvis sentrum vender seg mot partiet Høyre i stedet.

Vestland var episenter for venstresidens fenomenale valg i 2015, så det er ikke uventet at vi ser en kraftig rekyl og høyredreining sammenlignet med det valget. At det ganske blå Hordaland nå er slått sammen med lillebror Sogn og Fjordane har imidlertid en større effekt enn man skulle tro. Vestland har blitt et av våre jevneste fylker. I 2017 vant høyresiden dette fremtidige fylket 52-46, så hvis 3% av velgerne bytter side, er det venstresiden som vinner. Respons sin måling for Høyre viser med all tydelighet at dette er mer enn en teoretisk mulighet, med 50-48 i favør venstresiden. Igjen er det særlig Frps tilbakegang og Sps fremgang siden 2017 som gjør utslaget. I Vestland kan sentrumspartiene oppnå flertall med Høyre alene, mens et samarbeid til venstre ikke har flertall uten SV.

Møre og Romsdal ble målt to ganger i august, begge gangene av Respons. Snitt av de to målingene gir følgende nivåer: H 25,0 - Frp 19,6 - A 19,4 - Sp 16,5 - KrF 5,9 - SV 4,8 - V 3,1 - MDG 2,0 - Rødt 1,3 - Andre 2,6. Disse nivåene er innenfor feilmarginen for alle partier i begge målingene. Problemet er at ved valget i 2015 fikk lokale og små partier til sammen hele 14% av stemmene, og to lokale lister er til og med i posisjon i denne perioden. Hvis "andre" partier går tilbake med 10% har posisjonen ikke lenger flertall. De tre nåværende regjeringspartiene var svært nær 50% i 2017, men mangler nå litt mer på flertall og er avhengig av KrF. En eventuell Sentrum-Høyre-koalisjon har et knapt flertall på augustmålingene sett samlet. Et stort spørsmål er om de lokale partiene gjør comeback ved valget i 2019 og hvem de eventuelt tar stemmer fra.

Arbeiderpartiet sliter tungt i Trøndelag for tiden, skal vi tro målingen Respons utførte for Adresseavisen. Et stort Senterparti sitter med nøkkelen, for selv med knallrøde Nord-Trøndelag i miksen, har de sosialistiske partiene alene ikke flertall sammen med MDG, slik de ville hatt i 2015. Sammenlignet med 2017 er Arbeiderpartiets tilbakegang jevnstor med SVs og Sps fremgang. Hvis Sp samarbeider mot høyre kommer de ikke utenom Frp, mens de bare trenger støtte fra KrF og Venstre for å oppnå flertall med Ap.

Til sist har vi målingen i Finnmark. Fylket skal slås sammen med Troms i 2020, men målingen er likefullt interessant, sett i lys av den oppmerksomheten fylket har fått de siste månedene. Finnmark er eneste fylke hvor Arbeiderpartiet går kraftig frem sammenlignet med 2017. Høyresiden går tilbake nesten 9% fra stortingsvalget, og har nå såvidt over 30%. Nydalen-partiene samlet går også tilbake sammenlignet med 2015. Frp overtar som største borgerlige parti, slik de også var i 2017. Til tross for at Senterpartiet er oppe på 16,8% på denne målingen, oppnår de tre rent sosialistiske partiene Ap, SV og Rødt nøyaktig 50%. Men i og med at Finnmark slås sammen med Troms sier denne målingen lite om hvilke konstellasjoner som kan styre vårt nordligste fylke etter 2019. Det blir spennende å se hvilket parti som er nr 2, 3 og 4 i Troms og Finnmark, så vi trenger en måling fra hele det nye fylket.

August 2018 - Storting

August er på hell, og vi har vært vitne til en rekke interessante meningsmålinger. Effekten er naturligvis at vi ønsker oss enda flere.

Det er jo lokalvalg om et års tid, og strengt tatt er det de lokale meningsmålingene man bør følge med på, men foreløpig har vi jo langt flere stortingsmålinger enn lokalvalgsmålinger, og landsdekkende stemningbølger påvirker jo også partienes formkurve lokalt. Så her er kort oppsummert stortingsmålingene i august:

Over sommeren kan mye endre seg, det så vi i fjor også. Siste måling før sommeren fra de åtte faste viste dødt løp mellom posisjon og opposisjon. De første målingene etter sommeren viste en kraftig venstredreining, der særlig Arbeiderpartiet gjorde en comeback etter en veldig dårlig vår. I august er venstresiden 5-6% større enn høyresiden, men vi aner kanskje at det blir litt jevnere mot slutten av måneden. Det er litt tidlig å si.

Arbeiderpartiet og Høyre ligger nå helt jevnt på 26%, mens Høyre før sommeren var 3-4% større enn Ap. FrP hadde en dårlig start på måneden, men har litt bedre tall mot slutten, mens det motsatte gjelder Sp. Det kan riktignok være litt tilfeldig. SV lå over 7% før sommeren, men ser ut til å falle noe og ligger trolig under.

Av de fire sperregrensekandidatene er det Rødt som ser sterkest ut: de er størst av de fire på fem av åtte målinger. Partiet går en del opp og ned på målingene men er stort sett over sperregrensen. MDG glimter til med over 4% innimellom nå, men det tror jeg er et utslag av feilmarginer. Igjen ser vi at KrF og Venstre ligger så nær sperregrensen at det er umulig å si hvordan det ville gått med de to. Hadde det vært stortingsvalg i dag ville sperregrensen altså avgjort, men venstresiden kunne fint ha vunnet selv med både Venstre og KrF var over 4% og MDG under, hvis vi skal tro meningsmålingene i august. Det er jo en ny situasjon. Nytt er det også at det er Arbeiderpartiet som er motoren på venstresidens vekst.

For gjennomsnittstall for august som helhet, vil jeg bare referere til pollofpolls.

Sentrum som blokk?

Sentrumspartiene - Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti - har ikke opptrådt som blokk nasjonalt siden Bondeviks første regjering. Siden 2005 har Senterpartiet alliert seg med venstresiden, mens KrF og Venstre har støttet Solberg-regjeringen. Men hva om de opptrådte som blokk igjen? Finnes det kommuner der sentrumspartiene kunne ha samarbeidet kollektivt med enten Høyre eller Arbeiderpartiet og dermed oppnådd rent flertall uten fløypartiene?

Hvis vi tar utgangspunkt i Stortingsvalget 2017 kan det se ut som det finnes en hel del slike kommuner. I mange kommuner kan sentrum ved å opptre som blokk faktisk velge mellom Høyre og Arbeiderpartiet - flertall har de begge veier.

I kartet under har jeg skilt mellom fire ulike typer kommuner. I de blågrønne kommunene hadde Høyre, Senterpartiet, KrF og Venstre rent flertall alene i 2017, i de brune hadde Sentrumspartiene og Arbeiderpartiet flertall, i de grønne kunne Sentrum finne flertall begge veier uten noen fløypartier, mens i de lyse grå finnes det ikke noe tradisjonelt flertall uten FrP, SV, Rødt eller MDG.

Som vi ser er det særlig på landet at en eventuell Sentrumsblokk kan styre politikken. Det kommer trolig av at Senterpartiet for tiden er det desidert største av sentrumspartiene, og de har som kjent sin styrke ute på landet. De mest "urbane" kommunene hvor Sentrum kan finne flertall med enten Høyre eller Arbeiderpartiene, er "blågrønne" kommuner der enten Venstre (bl.a. Asker og Bærum) eller KrF (på Sør- og Vestlandet) står spesielt sterkt.

Slagsiden i de nye fylkene 2013-17

For å få noe fornuftig ut av fylkesmålingene, er det viktig å være oppmerksomme på hvordan de ulike fylkene pleier å stemme. Det er ingen overraskelse i at høyresiden har flertall i Agder. Det har de alltid. På samme måte forventer vi at venstresiden er størst i "Innlandet" - tidligere kjent som Hedmark og Oppland - på alle målinger.

Diagrammet under viser slagsiden i de nye fylkene for stortingsvalgene i 2013 og 2017 og fylkestingsvalget i 2015. Med slagside mener jeg hvordan styrkeforholdet har vært mellom blokkene, sammenlignet med landsgjennomsnittet. De nye fylkene eksisterte naturligvis ikke på den tiden, men vi vet jo hvor grensene kommer til å gå, og vi kan summere opp stemmene innen de fremtidige grensene ved hvert valg og produsere hypotetiske "valgresultat".

Prosenttallene er regnet ut som differansen mellom blokkene, delt på to, og justert for valgresultat for landet som helhet. 10% betyr da at høyresiden i et jevnt valg oppnår 60%. -10% betyr at venstresiden i utgangspunktet kan forvente 60%. Jeg mener ikke å antyde at venstredreining er noe minus, valget av pluss og minus er vilkårlig her. Man kan jo tenke på det som pluss og minus sett fra regjeringens side.

Som vi ser er de enkelte fylkenes slagside forbausende stabil over tid, men noen trekk legger vi likevel merke til. De blåeste fylkene, Agder og Rogaland ser ut til bli stadig blåere. Fylkestingsvalget 2015, som var et sterkt valg for venstresiden, ser ut til å ha vært spesielt sterkt i Vestland, mens Oslo og Viken var mer uberørte. Siden disse tallene er utregnet i forhold til landsgjennomsnittet, betyr det ikke at høyresiden gjorde noe godt valg i Oslo i 2015, bare at venstredreiningen var mer beskjeden i Oslo enn i kongeriket som helhet.

Diagrammet antyder også hvilke fylker som er mest spennende, såfremt alliansene ikke går på tvers av blokkene. Rogaland, Agder og Møre og Romsdal bør regnes som trygge blå fylker. Innlandet, Trøndelag og de to fylkene i Nord-Norge er alle temmelig trygge røde fylker. Spenningen står altså særlig om Viken, Oslo, Vestfold og Telemark, og Vestland. Disse ligger alle innenfor 5% slagside den ene eller andre veien. Både i 2013 og 2015 ble valget vunnet med ca 55 mot 45, av hver sin blokk, så vi har ferske erfaringer med en slik seiersmargin. Jeg kommer til å sammenligne målinger med forrige fylkestingsvalg 2015, men bruke stortingsvalget 2017 som en bedre målestokk for hva enkeltmålinger kan si om landet som helhet. 2015 fremstår for meg som et litt spesielt valg, og jeg tror bevegelsene vil virke mer parallelle hvis jeg bruker det meget jevne 2017-valget som eksempel på et "normalt" valg.

Så kan det naturligvis tenkes at det er uklokt å sammenligne stortingsvalg med fylkestingsvalg. Det kan jo hende at vestlendinger rett og slett er mer høyrevridde i regjeringsspørsmålet enn i lokalpolitikk, og at det motsatte gjelder Oslo. Det får vi eventuelt komme tilbake til.

Jeg har endret terminologien i dette innlegget slik at det blir mer konsistent med senere innlegg. "Slagside" betyr altså det enkelte fylkes blokkbalanse sammenlignet med den nasjonale blokkbalansen i det enkelte valg. (30.09.2018)

Fisk på land - kommuner med "feil" ordfører

Her er nok et forsøk på å identifisere spesielt interessante kommuner ved kommunevalget neste år. Jeg har sammenlignet valgresultatet fra i fjor i de enkelte kommunene, med ordførers partitilhørighet, og merket meg de kommunene der høyresiden hadde flertall, men ordføreren tilhører Arbeiderpartiet eller Senterpartiet. Motsatt har jeg merket meg de kommunene der venstresiden hadde flertall, men ordføreren tilhører Høyre, KrF eller Venstre.

Det er spesielt to årsaker til tingenes tilstand i disse kommunene. Det ene er at venstresiden gjorde et usedvanlig godt valg i 2015, slik at mange blå kommuner ble midlertidig røde. Det andre er jo selve politikkens forunderlige vesen, nemlig at allianser lokalt aldri er helt forutsigbare, og ikke nødvendigvis følger blokktilhørighet på nasjonalt nivå. Uansett mener jeg det er grunn til å følge disse kommunene spesielt. Her er et kart, siden det nå engang er så gøy å lage slike:

(Se videre drøfting, utgreiing og diskusjon under kartet).

Ut fra kartet kunne man få inntrykk av at disse ordførerne er ganske jevnt fordelt på tre partier: Arbeiderparti- og Senterparti-ordførere i "blå" kommuner og Høyre-ordførere i "røde" kommuner. Det som ikke kommer like godt frem er at de aller fleste folkerike kommunene er blå kommuner med Ap-ordførere. Spesielt mange av dem finner vi på Vestlandet: Bergen, Sandnes, Karmøy, Ålesund, Fjell, Askøy, Haugesund og mange flere. På Østlandet er det færre store kommuner: Larvik skiller seg nok ut som en ganske stor kommune med solid blått flertall. I nord er det spesielt godt gjort at Bodø og Alta har Ap-ordfører. Harstad var også blå i 2017, men med mye mindre margin. Jevnt var det også i Skedsmo, Lørenskog og Nittedal, men Skedsmo inngår fra 2020 i Lillestrøm kommune, som samlet hadde knapt rødt flertall. Til sammen hadde omtrent femti Ap-ledede kommuner blått flertall i 2017, så partiet må nok regne med å gå på noen tap ved kommunevalget i 2019.

De fire største Høyre-ledede kommunene med rødt flertall i 2017 ligger alle på Østlandet: Halden, Moss, Elverum og Øvre Eiker. I sistnevnte var flertallet veldig knapt, og hvis vi tar i betraktning at Moss slås sammen med Rygge, var det enda jevnere der. Man bør også legge merke til Andøy, hvor Senterpartiet oppnådde 70% oppslutning, mens Førde slås sammen med nabokommunene til nye Sunnfjord, hvor Sp også står sterkt. Til sammen har Høyre 27 ordførere i røde kommuner, hvis jeg har telt rett.

I røde kommuner har KrF ordfører i Rømskog, som slås sammen med Aurskog-Høland, og tre øykommuner i nord, nemlig Skjervøy, Værøy og Træna.

Blå Senterpartikommuner finner vi ikke minst på Nordvestlandet: Knallblå Fræna blir del av Hustadvika og Haram inngår i knallblå Ålesund. Det spørs om partiets fremgang er nok til å beholde Sykkylven og Vestnes, som også er solide blå. Jevnere er det i Ørsta, Kvam og Vindafjord. Senterpartiet har omtrent 20 ordførere i blå kommuner.

Seks av Venstres sju ordførere finner vi faktisk i røde kommuner. Alle disse er små: Eid, Bø, Hurdal, Fjaler, Vestre Slidre og Granvin. Eid slås imidlertid sammen med Selje, og den nye kommunen, Stad, er svakt høyredreid.

Røde kommuner, blå kommuner og slagmarker

Hvis vi bruker 2017-valget som utgangspunkt, kan vi identifisere trygge røde kommuner, trygge blå kommuner og kommuner der det var mer jevnt løp. I de fleste tilfeller vil det samme mønsteret gjenta seg i 2019. Slagmarker er da først og fremst kommuner der marginene var små. Kartet under viser flertall og marginer fra 2017. Lys farge angir de jevneste kommunene. Jeg har i dette kartet regnet marginer og slått sammen de nye kommunene.

Tre nyanser av blått

Høyresiden kan oppnå tre slags flertall: Blåblått, altså at Høyre og Frp har flertall alene, blågrønt, altså flertall for de tre regjeringspartiene samlet, eller lyseblått, altså flertall for regjeringspartiene + KrF.

Her er et kart som viser hva slags flertall høyresiden hadde i ulike kommuner i landet ved stortingsvalget i 2017. Jeg har brukt de nye kommunegrensene fra 2020.

Senterpartiets valgkart 2019

Etter innlegget om Senterpartiet har jeg lekt meg med å lage kart ved hjelp av Kartverkets nedlastbare filer. Det var jo rasende festlig. Her er altså en illustrasjon til forrige innlegg.

På dette kartet har jeg markert hvilke partier som har ordførere i alle kommuner der Sp er på vippen og største ikke-sosialistiske parti. De 101 kommunene jeg omtalte i forrige post er altså de røde og de grå på kartet.

En ikke-sosialistisk strategi for Senterpartiet i 2019

Se også kartet til dette innlegget!

Venstresiden gjorde det meget skarpt i forrige kommunevalg. Spesielt vant Arbeiderpartiet en lang rekke ordførerverv, og også for Senterpartiet var fremgangen allerede da merkbar. Siden dengang har Ap falt betydelig. Av 33% i 2015 har Ap omtrent 23-24% igjen, hvis vi skal tro meningsmålingene. Sp derimot, har fortsatt fremgangen. De fikk 8,5% i 2015, økte til 10,3% i 2017, og det er omtrent nivået de har fremdeles. Hvis dette holder seg til lokalvalgene neste år, vil vi se en dramatisk forskyvning i maktbalansen mellom Sp og Ap, spesielt i distriktene, hvor Sp har sine fleste velgere. I store deler av landet oppnådde Sp alt fra 25% til oppunder 50% i 2017.

Dette er bakgrunnen for flere innlegg på pollofpolls.no, der Johan Giertsen spekulerer i om ikke Senterpartiet vil være tjent med å se seg selv som det største ikke-sosialistiske partiet, og orientere seg mot høyresiden. Tanken er nærmere beskrevet blant annet i artikkelen "Kommunevalget: Høyre + Sp = Sant?".

Giertsen har bedt meg identifisere de kommunene hvor høyresiden kan tenkes å ville tilby Senterpartiet ordfører i bytte for samarbeid. Vi snakket litt om det og kom frem til noen enkle kriterier. Siden vi ikke har valgresultatene fra 2019 før om et drøyt år, må vi ta utgangspunkt i tallene fra stortingsvalget 2017. Vi leter altså etter kommuner hvor:

1. Senterpartiet er på vippen. Det vil si at verken partiene til høyre eller venstre for Sp hadde flertall i 2017. Jeg har tillatt meg selv å operere med en margin på 2% her.
2. Senterpartiet var største ikke-sosialistiske parti i 2017. Her også bruker jeg 2% margin, slik at om Senterpartiet var inntil 2% mindre enn f.eks Høyre, tar jeg kommunen med.
3. Senterpartiet stilte liste i 2015. For at oppslutningen fra 2017 skal kunne si noe om potensialet i 2019, må det i alle fall eksistere et levende Senterparti lokalt.
4. Arbeiderpartiet har ordfører. Poenget med et slikt samarbeid må være for høyresiden å bli kvitt en Ap-ordfører.
5. Senterpartiet har realistisk sjanse til å bli større enn Arbeiderpartiet. Giertsen mener disse kommunene er de mest interessante, fordi det øker muligheten for at Ap og Sp ikke blir enige. Gitt Arbeiderpartiets tilbakegang siden valget i fjor, har jeg merket meg alle kommuner der Sp hadde mer enn 80% av Aps oppslutning i 2017. Da kan vi kanskje tenke oss at de er på skuddhold.

I oversikten under vil jeg omtale også kommuner som ikke møter alle kriteriene, der jeg mener det er interessant. Spesielt kriterium nr 5 kan man diskutere verdien av: Hvis Senterpartiet er største ikke-sosialistiske parti, men mindre enn Ap, vil et samarbeid mot høyre trolig være deres eneste mulighet til å få ordfører.

En ting som kompliserer bildet er de nye, sammenslåtte kommunene. Siden kun en av disse (Færder, som er uinteressant i denne sammenhengen) har gjennomført lokale valg ennå, er det heller ingen valgte ordførere å erstatte, verken fra Ap eller andre partier. Som vi skal se er det ganske mange av de nye kommunene som er gode kandidater for Giertsens foreslåtte strategi, og jeg har tatt med disse også, uavhengig av hvilke partier som hadde ordfører i de gamle. De fleste av dem slås sammen i 2020, men valget i 2019 gjelder likevel de nye kommunene.

La oss først se på de kommunene som er uberørt av sammenslåinger. De første to forutsetningene er møtt i 176 av dem, med til sammen 713 000 innbyggere i 2018. Dette er altså alle kommuner der Sp var på vippen i 2017 og største ikke-sosialistiske parti, begge deler med et visst slingringsmonn. Som man forstår er det mange små kommuner blant disse. Av disse har Ap ordfører i 87 kommuner, med tilsammen 441 000 innbyggere. Senterpartiets oppslutning var mer enn 80% av Arbeiderpartiets i 50 av disse 87, hvorav de stilte liste i 44 kommuner i 2015.

Sp var dessuten på vippen og største ikke-sosialistiske parti i 14 av de nye kommunene i 2017. Disse har til sammen 189 000 innbyggere i 2018. De 14 er sammenslått av 36 gamle kommuner, og de 36 ordførerne fordelte seg slik i 2015: Ap (17), Sp (10), H (5), V (2), KrF (1) og Felleslista for bygdeutvikling, i Agdenes (1).

Vi står altså igjen med 101 gamle og nye kommuner, med til sammen 630 000 innbyggere, som helt eller delvis møter de fem kriteriene nevnt over. I lista under har jeg satt kommunenavnet i fet skrift dersom Sp var større eller nesten jevnstore med Ap i 2017, og kommentert om Ap var størst av dem i 2015. Kommunenavnet står i kursiv dersom Sp ikke stilte egen liste i 2015. Nye sammenslåtte kommuner står med store bokstaver, og med de gamle kommunenes ordførerpartier i parentes.

1. Marker
2. Skiptvedt. Ap størst i 2015
3. Rakkestad. Ap størst i 2015
4. AURSKOG-HØLAND (Ap, KrF)
5. Ringsaker
6. Løten
7. Stange
8. Nord-Odal
9. Sør-Odal
10. Eidskog
11. Stor-Elvdal. Her stilte "Bygdelista, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet"
12. Rendalen. Ap størst i 2015
13. Alvdal. Ap størst i 2015
14. Folldal. Ap størst i 2015
15. Vågå. Ap størst i 2015
16. Nord-Fron
17. Sel
18. Ringebu. Ap størst i 2015
19. Øyer
20. Gausdal. Ap størst i 2015
21. Østre Toten
22. Vestre Toten
23. Søndre Land
24. Etnedal
25. Nord-Aurdal
26. Øystre Slidre. Ap størst i 2015
27. Vang
28. Ål. Ap størst i 2015
29. Krødsherad. Her stilte "Tverrpolitisk Bygdeliste"
30. Nome
31. MIDT-TELEMARK (V, Ap)
32. Hjartdal. Ap størst i 2015
33. Seljord. Ap størst i 2015
34. Kviteseid. Ap størst i 2015
35. Nissedal. Ap størst i 2015
36. Fyresdal. Ap størst i 2015
37. Gjerstad
38. Åmli
39. Valle. Ap størst i 2015
40. Utsira. Her stilte to bygdelister i 2015, ordføreren er Ap-medlem
41. ULLENSVANG (Ap, Sp 2 ). Ap størst i 2015
42. VOSS (Ap, V). Ap størst i 2015
43. Vaksdal
44. Høyanger
45. SOGNDAL (Ap 3). Ap størst i 2015
46. SUNNFJORD (H 2, Ap 2). Ap størst i 2015
47. VOLDA (Ap, H). Ap størst i 2015
48. FJORD (Sp, Ap)
49. Tingvoll. Ap størst i 2015
50. Sunndal
51. Kristiansund. Ingen blokk hadde flertall i 2017, på grunn av Nordmørslista.
52. Surnadal. Ap størst i 2015
53. Smøla. Ap størst i 2015
54. HEIM (Sp 2)
55. INDRE FOSEN (H 2). Ap størst i 2015
56. ÅFJORD (Ap, H). Ap størst i 2015
57. Osen. Ap størst i 2015
58. Oppdal. Ap størst i 2015
59. Rennebu. Ap størst i 2015
60. ORKLAND (Sp, Ap 2, Lokal liste).
61. Selbu. Her stilte "Fellesliste SP, KrF og Venstre"
62. Levanger
63. Verdal
64. STEINKJER (Sp, Ap)
65. Snåsa. Ap størst i 2015
66. Lierne. Ap størst i 2015
67. Grong. Ap størst i 2015
68. NAMSOS (Ap, Sp 2)
69. NÆRØYSUND (Sp, Ap). Ap størst i 2015
70. Bindal. Ap størst i 2015
71. Sømna
72. Brønnøy
73. Vega. Ap størst i 2015
74. Herøy
75. Alstahaug
76. Leirfjord. Ap størst i 2015
77. Vefsn
78. Grane
79. Dønna. Her stilte "Fellesliste for Senterpartiet og Kystpartiet"
80. Nesna. Ap størst i 2015
81. Meløy
82. Gildeskål. Ap størst i 2015
83. Sørfold
84. Lødingen. Sp stilte ikke liste i 2015
85. Røst. Her stilte to lokale lister. Ordføreren er Ap-medlem
86. Flakstad
87. Vestvågøy. Ap størst i 2015
88. Hadsel. Ap størst i 2015
89. Øksnes. Ap størst i 2015
90. Sortland. Ap størst i 2015
91. Kvæfjord
92. Gratangen
93. Målselv. Ap størst i 2015
94. Sørreisa. Ap størst i 2015
95. Dyrøy. Ap størst i 2015
96. Nordreisa. Ap størst i 2015
97. Kautokeino. Sp stilte riktignok liste, men hadde liten oppslutning i 2015. Ap størst i 2015
98. Hasvik
99. Karasjok. Ap størst i 2015
100. Lebesby. Her stilte "Lebesby Tverrpolitiske liste"
101. Tana

Det er verd å merke seg at en del av disse kommunene tross alt er ganske store. Ringsaker er aller størst, med nesten 35 000 innbyggere, og 20 kommuner til på denne listen har mer enn 10 000 innbyggere.

Jeg skal ikke mene så mye om realismen i den beskrevne strategien. Det som taler mot er at Senterpartiet trolig kan knytte sin fremgang til motstand mot regionreformen, og at Høyre for mange av velgerne er selve reformpartiet de har stemt mot. Det som taler for er at Senterpartiet i omtrent halvparten av disse kommunene kan gå fra å være nest største rødgrønne parti til å være største ikke-sosialistiske parti. Spørsmålet er om de taper velgere på å assosieres med høyresiden.

Forslag til ny valgordning

Johan Giertsen la i går ut et innlegg med eksempler på hvilke utslag eventuelle nye valgordninger ville hatt ved Stortingsvalet 2017. Eksemplene er regnet ut av Gabriel Steinsbekk, og resultatene er verd å ta en titt på. Et hovedfunn er det alle vet som har lest valgresultatet nærmere: Sperregrensen sørget for at Solberg vant, noe som gjenspeiler at venstresiden strengt tatt fikk flere stemmer. Jeg fikk lyst til å spinne videre på dette, og si noe om hva jeg mener ville være den beste valgordningen.

Så langt er det ikke avgjort om valgkretsene ved stortingsvalg skal endres nå som fylker slås sammen. Det er ingen selvfølge, men vil trolig tvinge seg frem i en eller annen form før eller siden. Så her er en oversikt over mandatfordelingen de nye fylkene imellom med gjeldende fordelingsnøkkel, og folketall fra 1. januar 2018:

Regionreformen i seg selv resulterer som ventet ikke i noen dramatiske endringer i mandatfordelingen, hvis dette skulle bli de nye valgkretsene. Innlandet gir jo fra seg to kommuner på Hadeland, og måtte derfor gitt fra seg ett mandat på kjøpet, sammenlignet med hva Oppland og Hedmark samlet hadde i 2017. Det er vel bare rett og rimelig.

Mitt første forslag ville imidlertid være: 1. FJERN REINSDYRPARAGRAFEN. "Reinsdyrparagrafen" ses i tabellen over, der et fylkes areal spiller en viss rolle ved fordeling av mandater. Nærmere bestemt legger man antall kvadratkilometer multiplisert med 1,8, til folketallet. Dette tolkes av noen som om arealet teller nesten dobbelt så mye som folketallet, men det er det rene visvas: Summen av arealfaktorene i landet som helhet utgjør ca 10% av det samlede grunnlaget for mandatfordelingen. Likevel foreslår jeg at mandatfordelingen bør gjenspeile folketallet alene. Resultatet ville vært slik:

Som vi ser ville dette medført større endringer. Hele fem mandater bytter plass, fire av dem fra Nord-Norge til sentrale Østland, og ett til fra Innlandet til Rogaland. Dette kan virke litt brutalt, men jeg tror at i det lange løp er det lite å vinne på at landsbygden er overrepresentert. Konspirasjonsteoriene florerer i byene, og effekten er uansett minimal rent politisk. Noen vil kanskje si at dette forslaget er et rent landssvik mot mitt eget hjemfylke, men trøsten får være at dette aldri blir vedtatt i Stortinget.

Mitt andre forslag er: 2. BEHOLD SPERREGRENSEN. Sperregrensen har vist seg å være et effektivt virkemiddel for å motvirke at partifloraen vokser til et parlamentarisk mareritt. Den tvinger smale interessegrupper til å forme allianser med nasjonal appell, og sørger for at mye av politikken som fremmes i Stortinget har vært gjenstand for flere runder med forhandlinger før den foreslås der. En gruppe ikke finner meningsfeller blant 96% av folket bør kanskje ikke styre landet.

Noen vil kanskje peke på at å fjerne sperregrensen ikke ville ført til flere partier på Stortinget i 2017 uansett, bare en mer proporsjonal representasjon av MDG og Rødt. Men det er nettopp det som er poenget. Valgordningen har påvirket hvor mange partier vi har, og å fjerne sperregrensen ville inspirert til dannelsen av et utall partier med 20 000 velgere hver, og vi ville fått polsk riksdag. Jeg ønsker meg det i alle fall ikke. Også valgkretsene virker i samme retning. Det er ikke tilfeldig at antallet partier på Stortinget er identisk med gjennomsnittlig antall mandater i hver valgkrets, nemlig ni. USA har enmannskretser og to partier store nok til å slåss om dem.

Dette bringer meg til mitt tredje forslag: 3. INGEN VALGKRETS BØR HA FLERE ENN 17 MANDATER. Jeg vil her vise til et innlegg fra i fjor, der jeg skriver om det jeg kaller "lokale sperregrenser". Hvis en valgkrets har flere enn 17 mandater, vil partier med under 4% - i valgkretsen - kunne vinne distriktsmandat. Det er uheldig, mener jeg. Jeg ønsker ikke å utestenge partier som er store lokalt, selv om de skulle ha begrenset oppslutning i andre valgkretser, men hvis Viken har 38 mandater, vil et parti bare trenge 2% oppslutning der for å komme på Stortinget, og kanskje til og med komme på vippen. Løsningen er å dele opp de største fylkene slik at de har maksimalt 17 mandater. Dette tilsvarer en maksgrense på ca 533 000 innbyggere i en valgkrets pr idag.

Som man ser i tabellen over er det tre fylker som vil være for store etter denne regnemåten. Viken bør deles i tre, grovt sett etter gamle fylkesgrenser. Siden gamle Akershus allerede er i største laget, bør Buskerud valgkrets omfatte hele Viken vest for Oslo. Oslo bør deles i to, f.eks langs Akerselva. Bergensområdet bør skilles ut som egen valgkrets i Vestland fylke.

Hvis dette gjennomføres vil vi altså ha åtte valgkretser som tilsvarer fylkene og tre fylker som deles opp i til sammen sju valgkretser til. Da har vi til sammen 15 valgkretser av noenlunde lik størrelse.

Et alternativ til forslag 3 kunne være å vedta at sperregrensen på 4% gjelder innad i valgkretsene også.

4. FORDEL UTJEVNINGSMANDATENE PROPORSJONALT. Skulle vi ende opp med omtrent jevnstore valgkretser er det fornuftig å fordele ett utjevningsmandat til hver av dem. Hvis vi derimot beholder de valgkretsene vi har er det bedre å fordele utjevningsmandatene til de store valgkretsene. Slik utjevningsmandatene regnes ut, vil det ofte være små partier som får de to-tre siste av dem, og da vil det vanligvis være de små valgkretsene som står igjen. Slik får vi stortingsrepresentanter som representerer de minste partiene i de minste fylkene, og det er uheldig. Løsningen kunne være å gjøre om utjevningsmandatet i de minste fylkene til distriktsmandater og omvendt la de to siste mandatene i store fylker være utjevningsmandater. I praksis er dette ikke veldig viktig, men vi ville unngått et par kontraintuitive mandatkåringer ved hvert valg.

5. OVERFØRBARE STEMMER. Dette er en ordning som sikrer at ingen stemme er bortkastet. Nærmere beskrevet her. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, ble det i 2017 avgitt 180 000 stemmer som ikke påvirket sammensetningen av Stortinget. Det burde vært mulig å angi et andrevalg i slike tilfeller, for å unngå taktisk stemmegivning. Både høyre og venstresiden har sannsynligvis vært snytt for valgseire i valg her i landet, og dette er måten å unngå det på.

Valget 2019 i de nye fylkene

I 2020 blir antallet fylker redusert fra 19 til 11, og noen kommuner bytter dessuten fylke, enten gjennom kommunesammenslåing eller fordi de har bedt om å få lov til det. Dette skaper naturligvis en ny virkelighet mange steder. Vante maktbalanser skifter og det kunne være morsomt å prøve å forutsi i hvilke fylker valget blir mest spennende. Valget 2017 var som kjent meget jevnt og kan tjene som et godt utgangspunkt for å si noe om den sannsynlige blokkbalansen i de ulike fylkene.

Det jevneste fylket ser ut til å bli nye Vestfold og Telemark (416 000 innb.), som består av de to gamle fylkene det høres ut som, men uten Svelvik, som slås sammen med Drammen i nye Viken fylke. Vestfold er omtrent like blått som Telemark er rødt, men Vestfold har flere stemmer, slik at det nye fylket samlet er ørlite til høyre for landsgjennomsnittet. Høyresiden slo venstresiden med 2% i 2017. Det er ingen fylker som ligner mer på landsgjennomsnittet enn Vestfold og Telemark, selv om de tre største partiene er ørlite mer dominerende her enn de fleste andre steder. Det betyr at det skal bli ganske jevnt for at små partier skal komme på vippen. På den annen side er det jo nettopp et jevnt valg vi forventer her.

Oslo (673 000 innb.) er det nest jevneste "fylket". Venstresiden slo høyresiden med 5,4% i 2017. SV, MDG og Rødt oppnådde til sammen 21,6% i hovedstaden, mot 11,5% i landet som helhet. Meningsmålinger tyder på at de kan bli enda sterkere i 2019. Det store spørsmålet er om dette vil skremme Ap-velgere over til Høyre, og om MDG kommer på vippen og kan tenkes å bytte side. Man skal også huske på at Oslo har ikke alltid vært til venstre for landet som helhet. For eksempel var Oslo en av meget få kommuner hvor venstresiden gjorde det bedre i 2017 enn i lokalvalgene to år tidligere.

Viken (1 214 000 innb.) består av Østfold, Akershus og Buskerud, pluss Jevnaker og Lunner fra Oppland, og Svelvik som inngår i nye Drammen. Østfold og Buskerud nullet hverandre ut i 2017, men Akershus alene representerte et overtak på nesten 40 000 stemmer i favør høyresiden. Det vil bli vanskelig for venstresiden å vinne det nye superfylket.

Vestland (632 000 innb.) er Hordaland og Sogn og Fjordane, minus Hornindal, som blir del av Volda. Riktignok er Hordaland temmelig blått og utgjør mer enn 80% av den nye storfylket, men Sogn og Fjordane er såpass venstrevridd at det spiser opp en betydelig del av høyresidens overvekt fra storebroren i sør. Dessuten vil KrF være store nok til å kunne peke ut vinner etter eget forgodtbefinnende i et normalt valg. En lignende situasjon har vi i Agder (304 000 innb.). Det nye storfylket på Sørlandet er riktignok langt blåere enn Vestland, men KrF utgjør der en mye større del av høyresiden, slik at også her vil de kunne komme i vippeposisjon.

I Nord-Norge slås de to nordligste fylkene, Troms og Finnmark (244 000 innb.), sammen, mens Nordland (242 000 innb.) består, med unntak av Tjeldsund, som slås sammen med Skånland i førstnevnte fylke. Senterpartiet gjorde et eventyrlig valg i hele landsdelen, og det er først og fremst det som utgjør spenningsmomentet i nord. Kan Sp gjenta bedriften i 2019, og vil de i tilfelle føle seg frie til å la blokktilhørighet være et spørsmål om forhandlinger? Høyresidens oppslutning er ellers på lavt 40-tall.

Møre og Romsdal (264 000 innb.) består som før, med unntak av at Halsa og Rindal fra 2020 inngår i Trøndelag, og at fylket til gjengjeld utvides med gamle Hornindal, som blir del av Volda. Det andre fylket som består er Rogaland (474 000 innb.). Disse to fylkene har det til felles at Høyre og Frp kan oppnå flertall alene hvis de har valgvinden i ryggen, og ellers ligger an til å klare seg med støtte fra ett mellomparti.

Hvilket fylke som er rødest av alle, er et definisjonsspørsmål. De tre sosialistiske partiene, Ap, SV og Rødt, er større i det forente og noe utvidede Trøndelag (462 000 innb.), men hvis vi regner Sp til venstresiden, er det Innlandet (371 000 innb.), tidligere kjent som Hedmark og Oppland, som er fyrtårnet. Begge steder er likevel Sp trolig nøkkelen til makt, selv om et rent rødt flertall også er teoretisk mulig i Trøndelag.

Aller sterkest står sosialistene faktisk i Oslo (43,9% i 2017), men der har jo Sp desto lavere oppslutning.

Nye kommuner: gerrymandering på norsk?

Innlegget er lettere revidert

Gerrymandering er et uttrykk fra USA, og betegner en praksis der man deler opp en delstat i valgdistrikter på en slik måte at ett parti har fordel av det. Dette kan være effektivt i land med kun en representant fra hver krets, der alle stemmer til de tapende partiene i hver krets blir uten representasjon.

Også i Norge vil et lite antall stemmer være "bortkastet" ved Stortingsvalg. Med andre ord: En del stemmer blir avgitt, enten til partier som ikke blir representert (ca 60 000 stemmer i 2017), eller avgis i fylker der stemmen deres ikke har effekt (47 000 Rødt-stemmer 73 000 MDG-stemmer i 2017). Dette blir likevel småtterier sammenlignet med situasjonen i USA, Storbritannia og en del andre land, der et stort mindretall eller til og med et flertall av stemmene vil være bortkastet.

Gerrymandering i egentlig forstand ville derfor ikke hatt noen effekt ved stortingsvalg i Norge, siden valgordningen sikrer proporsjonal representasjon for alle partier, såfremt de har mer enn 4% oppslutning. Men det finnes jo også lokalvalg. Det er fullt mulig å dele landet inn i kommuner på en slik måte at ett parti eller en fløy får uforholdsmessig mange ordførere. Jeg bestemte meg for å sjekke hvordan kommunesammenslåinger påvirker høyre- og venstresidens sjanser til å oppnå flertall i de nye kommunene, sammenlignet med hvordan balansen var fra før i de kommunene som blir slått sammen.

Jeg vil i det følgende definere kommuner som røde eller blå ut fra balansen mellom fløyene, sammenlignet med landsgjennomsnittet. 2013 var for eksempel et valgskred for høyresiden, slik at en del røde kommuner hadde blått flertall, 2015 var et valgskred for venstresiden, da selv den vanligvis så blå byen Bergen fikk Ap-ledet styre (riktignok i samarbeid med KrF). 2017 var mer jevnt: venstresiden fikk flest stemmer, mens høyresiden fikk flest mandater på Stortinget. Det interessante i denne sammenhengen er altså ikke valgresultat i en kommune som sådan, men avviket mellom valgresultatet i den aktuelle kommunen og valgresultatet i hele landet. Denne slagsiden viser seg i de fleste tilfeller å være forbausende stabil, noe jeg har vært inne på i et tidligere innlegg. Jeg definerer slagsiden som differansen i prosentvis stemmetall for høyresiden (H, Frp, V og KrF) og venstresiden (A, Sp, SV, MDG og R), dividert på 2. Når jeg sier at en kommune er "4 knepp til høyre" betyr det altså en forventning om at høyresiden oppnår 54% av stemmene i kommunen, i et ellers jevnt valg nasjonalt.

Det er vel å merke ikke slik at blokkene nasjonalt alltid opptrer som blokker lokalt. Noen steder samarbeider Senterpartiet med høyresiden, andre steder samarbeider mellompartiene med venstresiden. I min hjemkommune er KrF for tiden del av en venstrekoalisjon, mens Sp er del av opposisjonen. Andre steder ser vi koalisjoner som ikke ville gitt mening nasjonalt i det hele tatt, eller at lokale lister forstyrrer bildet. Denne oversikten må altså tas med en klype salt, siden det er umulig å vite hvilke koalisjoner som vil oppstå etter neste kommunevalg. Det er et mønster at i kommuner der venstresiden eller høyresiden er dominerende, vil maktkampen innad i den dominerende blokken stimulere til koalisjoner med den andre fløyen. Dominans bryter opp blokker.

Med det forbeholdet ute av verden, er vi klare.

Både Moss og Rygge er kommuner der blokkene er jevnstore, og begge har hatt noe uvanlige koalisjoner. Dette gjør nye Moss (48 000 innb.) til en spennende kommune å følge med. Valgresultatene de siste årene antyder alt mellom 1 knepp til venstre og 2 knepp til høyre, men hvem vet hva slags koalisjon de ender opp med?

Hele fem kommuner inngår 2020 i nye Indre Østfold kommune (44 000 innb.): Askim, Eidsberg, Spydeberg, Hobøl og Trøgstad. Av disse er det kun Trøgstad som kan sies å være svakt venstredreid, med Sp-ordfører. De fire andre har Høyre-ordfører i dag, men heller ikke der er høyredreiningen sterkere enn at den nye kommunen samlet er omtrent 3 knepp til høyre, og Senterpartiet, som oppnådde 14% i 2017, kan komme til å spille en avgjørende rolle hvis venstresiden gjør et godt valg.

Nordre Follo (58 000 innb.) er navnet på den nye kommunen som skal bestå av de to jevnstore kommunene Ski og Oppegård. Begge kommunene er høyreorienterte, men Venstre har støttet Ap-ordføreren i Ski siden 2015. Det kan endre seg etter sammenslåingen med Oppegård, som har hatt Høyre-ordfører siden 1968. Samlet er den nye kommunen omtrent 7 knepp til høyre, men interessant nok kan mye fremdeles bero på om et relativt stort Venstre allierer seg med høyresiden.

Skedsmo slås sammen med Fet og Sørum til nye Lillestrøm kommune (82 000 innb.). Alle de tre kommunene ligger omtrent på landsgjennomsnittet når det gjelder styrkeforholdet mellom blokkene, så det er helt uvisst hvem som ender opp med ordføreren. Skedsmo har hatt Ap-ordfører siden 1923, mens Sørum har Høyre-ordfører med støtte fra blant andre Sp.

Aurskog-Høland overtar Rømskog i 2020 uten å endre verken navn eller politisk orientering. Kommunen (17 000 innb.) er og blir 6-7 knepp til venstre. Spenningen er at Ap kan måtte forholde seg til et sterkere Sp enn før, og vi har sett at Sp mange steder går til Høyre for å vinne makt lokalt.

Asker utgjør to tredjedeler av den nye kommunen av samme navn (92 000 innb.) etter sammenslåing med Røyken og Hurum. Alle de tre kommunene er høyrevendt i varierende grad, selv om Hurum hadde Ap-ordfører frem til 2011. Asker var en av landets blåeste kommuner fra før, og i sum er da også den nye kommunen hele 14 knepp til høyre.

Også Drammen får en stor utvidelse gjennom sammenslåing med to nabokommuner i 2020, nemlig Nedre Eiker og Svelvik. Mens Nedre Eiker har vært nokså nær landsgjennomsnittet, er Drammen og Svelvik såpass høyredreide at en ordfører fra venstresiden i den nye kommunen (100 000 innb.) virker lite trolig, hvis man ikke følger Nedre Eikers og Svelviks eksempel med samarbeid på tvers av blokkene. Nye Drammen er 4 knepp til høyre.

Nye Holmestrand (20 000 innb.) er spennende, fordi ingen av de gamle kommunene som slås sammen i 2018 og 2020, Holmestrand, Sande og Hof, utgjør flertall i den nye kommunen. Sett under ett var balansen mellom blokkene lik landsgjennomsnittet i 2013, men i 2015 og 2017 var høyresiden sterkere her enn i landet som helhet. Den minste kommunen, Hof, er også den mest venstreorienterte mens Sande er mest høyrevendt. Samlet vant venstresiden ved fylkestingsvalget men ikke kommunevalget i 2015. Den nye kommunen kan være alt fra 0 til 7 knepp til høyre, noe som kanskje betyr at småpartiene er nøkkelen her.

Tønsberg er ganske blått, og selv om Re som utgjør 17% av den nye kommunen og har Sp-ordfører, er mer gjennomsnittlig, blir nye Tønsberg kommune (54 000 innb.) 4-5 knepp til høyre. Den nye kommunen omfatter også en liten del av gamle Stokke.

Nøtterøy og Tjøme slo seg sammen i 2018 under navnet Færder kommune (27 000 innb.). Da hadde de allerede avholdt eget valg til det nye kommunestyret samtidig med stortingsvalget 2017. Sammenslåingen medfører ingen dramatisk endring i balansen mellom blokkene, i det begge kommunene er 6-9 knepp til høyre, med et relativt stort Venstre med håp om å komme på vippen.

Sandefjord, Stokke og Andebu ble sammenslått til nye Sandefjord kommune (62 000 innb.) allerede i 2017, etter en grensejustering mellom Stokke og Tønsberg, og stortingsvalget det året stemte godt overens med hva man kunne forvente ut fra stemmegivningen i de tre kommunene i 2013. Både Sandefjord og Stokke var ganske blå kommuner fra før, og Andebu, der blokkene var omtrent like store og Senterpartiet hadde siste ordfører 2015-17, utgjør bare 9% av den nye kommunen. Samlet er nye Sandefjord 8-9 knepp til høyre og det største spenningsmomentet bør være om det blir blåblått flertall.

Larvik overtok Lardal 1. januar 2018, tror jeg det er riktig å si. Gamle Larvik utgjør 95% av den nye (47 000 innb.). Dette er interessant, fordi Lardal var ganske venstreorientert, hvis vi regner største parti i 2015, Sp, som venstreside. Den nye kommunen er omtrent 5 knepp til høyre og det skal et grundig valgskred til for at venstresiden skal ha noen mulighet. Det skjedde for eksempel i 2015 og Ap har for tiden ordføreren, så man kan aldri vite.

Bø og Sauherad er omtrent like store og har stemt nokså likt ved de siste to stortingsvalgene. Riktignok gjorde Venstre et brakvalg og fikk ordføreren i Bø i 2015, men enn så lenge antar jeg det var unntaket som bekrefter regelen om at den nye kommunen, Midtre Telemark (10 500 innb.), er 7-8 knepp til venstre. Ap og Sp var de to største partiene i 2017 og ordførerkampen står nok mellom disse to.

Gamle Kristiansand utgjør 84% av den utvidede kommunen Kristiansand (107 000 innb.) etter sammenslåing med Søgne og Songdalen i 2020. Søgne er blåere og Songdalen mindre blått enn byen selv, så det går opp i opp og den nye kommunen forblir sine 11-12 knepp til høyre for landet som helhet. I kommunepolitikken er ikke dette i seg selv noen garanti for Høyre-ordfører: For tiden har Ap ordføreren i Søgne med støtte fra både Frp og Venstre, mens den kraftige venstredreiningen i lokalvalgene i 2015 var nok til at Songdalen fikk Sp-ordfører.

Mandal er storebror i den nye kommunen den danner sammen med Lindesnes og Marnardal, selv om navnet blir Lindesnes (23 000 innb.). Marnardal er egentlig venstrevendt, med sittende Ap-ordfører, men utgjør bare 10% av det hele, slik at summa summarum er den nye kommunen 11-13 knepp til høyre.

Lyngdal og Audnedal blir nye Lyngdal kommune (10 000 innb.) i 2020. Begge kommunene er knallblå, eller skal vi si blågule? Samlet er de rundt 20 knepp til høyre, men de blåblå skal gjøre et godt valg for å bli uavhengige av KrF, som har 20-25% oppslutning. Der ligger kanskje spenningsmomentet ved neste valg.

Sandnes innlemmer nesten umerkelig Forsand, som utgjør kun 2% av sin nye kommune (77 000 innb.). Kommunen er 13 knepp til høyre. Interessant nok har Ap likevel hatt ordføreren i Sandnes siden 2011, i samarbeid med Frp.

Stavanger er nok en by som sluker to små nabokommuner, Rennesøy og Finnøy, men utvidelsen leverer kun 6% av stemmene, slik at balansen blokkene imellom neppe vil bli berørt. Gamle og nye Stavanger (140 000 innb.) er 8 knepp til høyre. I Rennesøy har Sp ordføreren med støtte fra KrF og Ap, mens KrF har ordføreren i Finnøy.

Det er Odda som er storebror i nye Ullensvang kommune (11 500 innb.) som i tillegg til gamle Ullensvang dessuten omfatter gamle Jondal kommune. Alle de tre er sikre venstresidekommuner, men mens Ap er størst og har ordføreren i Odda, er Sp størst og har ordføreren i de to mindre kommunene. Den nye kommunen er 10-12 knepp til venstre, så spørsmålet er hvem Sp kan finne på å samarbeide med for å sikre seg ordføreren. De to partiene bør ha håp om rent flertall sammen.

Voss skal overta Granvin kommune i 2020, og med det blir nye Voss (15 500 innb.) enda mer venstredreid enn den gamle, til tross for at lillebror for tiden har Venstre-ordfører. Det spennende her er at Senterpartiet økte oppslutningen med 13% fra 2013 til 2017, og nå trolig er største parti. Nye Voss er 10-14 knepp til venstre.

Ved valget i 2015 fikk Fusa Ap-ordfører i samarbeid med Frp. Kommunen blir slått sammen med Frp-ledede Os i 2020, og nye Bjørnafjorden kommune (24 000 innb.) er 14 knepp til høyre for landsgjennomsnittet. Blåblått styre bør være innenfor rekkevidde i den nye kommunen hvis Høyre og Frp velger å samarbeide.

Fjell, Sund og Øygarden slås sammen til nye Øygarden kommune (37 000 innb.) i 2020. Alle de tre kommunene var 20 knepp til høyre i 2017. Likevel har Ap ordføreren i den største av de gamle kommunene, Fjell, med støtte fra Høyre og KrF, mens en lokal liste har ordføreren i Øygarden. Igjen ser vi at blokkbalansen ikke alltid sier så mye om hvem som får ordfører lokalt.

Lindås, Meland og Radøy slås sammen til nye Alver kommune (29 000 innb.) i 2020. Høyre var største parti i de tre kommunene samlet i 2017, men ordførerne kommer fra henholdsvis KrF, Ap og Sp. Alver er 9-10 knepp til høyre, men et stort KrF ligger an til å kunne avgjøre ordførerspørsmålet hvis ikke noe spesielt skulle skje.

Sogndal utgjør 2/3 av den nye kommunen (11 600 innb.) av samme navn. Resten utgjøres av Leikanger og Balestrand. I sum er den den nye kommunen 16-19 knepp til venstre, noe som betyr at nye Sogndal er enda mer venstrevridd en den gamle. Senterpartiet er naturlig kingmaker, kanskje det største partiet og dessuten plassert på midten. Men det kan være en farlig posisjon også, og inspirere de andre partiene til utradisjonelle konstellasjoner. Alle tre kommunene har Ap-ordfører i dag.

Førde, Jølster, Naustdal og Gaular inngår i nye Sunnfjord kommune (22 000 innb.) fra 2020. De fire har nokså lik blokkbalanse og i sum er den nye kommunen 11-12 knepp til høyre. Men i Sunnfjord-kommunene finner vi utradisjonelle koalisjoner, og Høyre har for tiden ordfører i både Flora og Gaular. Bare i Naustdal, der Ap og SV hadde flertall sammen, greide Ap å sikre seg ordføreren. Senterpartiet, som fikk 29% i 2017 vil nok sitte med nøkkelen.

Den kanskje merkeligste nye kommunen i landet heter Kinn (18 000 innb.). De to kommunene som inngår, Flora og Vågsøy, grenser ikke til hverandre. Ap har riktignok ordfører i begge kommunene, men det er fordi Ap i Vågsøy har støtte fra Sp, Frp, Rødt og en lokal liste. I lokalpolitikken er ingen ting umulig. Blokkbalansen 2017 gir et annet bilde. Flora er svakt venstredreid, mens Vågsøy, som er halvparten så stort, er hele 14 knepp til høyre. I sum har vi altså at en mindre, blå kommune gjør en større rød kommune svakt høyredreid. I sum var nemlig det fremtidige Kinn kommune 5 knepp til høyre i 2013 og 1 knepp til høyre i 2017.

Heller ikke Eid og Selje, som utgjør nye Stad kommune (8 900 innb.) fra 2020, grenser til hverandre, og i likhet med Kinn har vi her en en mindre, blå kommune, Selje, som skifter balansen i en større lyserød kommune, Eid. I sum er den nye kommunen 2-4 knepp til høyre. Venstre gjorde et eventyrlig valg i Eid i 2011 og har fremdeles ordføreren, mens Vågsøys ordfører er fra KrF, støttet av Ap og en lokal liste.

De nye Kinn og Stad kommuner er nok det nærmeste vi kommer gerrymandering på norsk: merkelige kommunegrenser som bedrer utsiktene til makt for den ene fløyen.

Volda får en liten utvidelse i og med at kommunen slås sammen med Hornindal til nye Volda kommune (10 300 innb.). I Volda bør høyresiden normalt ha et lite overtak, men Hornindal, der Sp var største parti allerede i 2013, kan skifte balansen akkurat så mye at det blir mer spennende hvilken fløy som blir størst. I 2017 var nye Volda 1 knepp til venstre, men det kan ha vært et unntak. For tiden er det riktignok Volda som har Ap-ordfører og Hornindal Høyre-ordfører, støttet av Ap.

Når de to små kommunene Norddal og Stordal av en eller annen grunn slår seg sammen til noe som fremdeles er noe av det minste vi har, kaller de seg ikke, som man kanskje skulle tro, "Dal kommune", men Fjord kommune (2 700 innb.). Det er kanskje litt frekt, og nesten litt pussig at ingen har kapra det navnet før. Det er sjelden at to så politisk ulike kommuner slår seg sammen: Norddal var 8 knepp til venstre, og Stordal 8 til høyre i 2017, så det er kjøttvekta som avgjør at den nye kommunen er 2 små knepp til venstre for landet som helhet. Et stort Senterparti gjør det helt uforutsigbart hvem som ender opp med ordfører i denne kommunen

Hele fem kommuner inngår i nye Ålesund kommune (65 000 innb.): Ålesund, Haram, Skodje, Ørskog og Sandøy. Høyre og Frp hadde til sammen 53% av stemmene i kommunene samlet i både 2013 og 2017, så det kan komme som en overraskelse at gamle Ålesund og Sandøy har Ap-ordfører og Haram har Sp-ordfører. Det sier litt om hvilket valgskred 2015 var for venstresiden. Den nye kommunen er 13-14 knepp til høyre. Resten er koalisjonsbygging.

Nye Molde (32 000 innb.) er fra 2020 gamle Molde pluss nabokommunene Nesset og Midsund. Molde utgjør 85% av den nye kommunen, som er 10-13 knepp til høyre. Midsund er mest høyrevendt mens Nesset er omtrent som landsgjennomsnittet. Likevel er det Midsund som har Sp-ordfører, med støtte fra Ap og Venstre, mens Nesset har Høyre-ordfører med støtte fra KrF og Sp. Høyre og Frp hadde rent flertall i disse tre kommunene samlet i 2017.

Fræna og Eide, fra 2020 den nye kommunen Hustadvika (13 000 innb.), har det til felles at Frp var største parti i 2017. I 2015 var det derimot Sp og Høyre som kapret ordførerne. Den nye kommunen er 12 knepp til høyre, og blåblått styre burde være innenfor rekkevidde i et normalt valg.

Nye Heim kommune (6 000 innb.) består av Hemne, Halsa og en liten del av Snillfjord. Den nye kommunen er omtrent 15 knepp til venstre, og et stort Senterparti (24% i 2017 i Hemne og Halsa samlet) bør ligge godt an til å få ordfører slik de har i både Hemne og Halsa fra før. Også Hitra får en liten bit av Snillfjord, men det vil neppe påvirke blokkbalansen der.

Mesteparten av Snillfjord inngår imidlertid i nye Orkland kommune (19 000 innb.), der gamle Orkdal dessuten er utvidet med Meldal og Agdenes. Venstresiden dominerer også her, så kampen om ordføreren bør stå mellom Arbeiderpartiet, som nå styrer Meldal og Snillfjord, og Senterpartiet, som har ordføreren i Orkdal. I Agdenes gikk 51% av stemmene til to lokale lister i 2015. Summa summarum 11-15 knepp til venstre.

Ørland og Bjugn er to jevnstore kommuner som slår seg sammen i 2020, til nye Ørland kommune (10 000 innb.). Ørland har Høyre-ordfører og Bjugn Ap-ordfører, i begge tilfeller er Sp støtteparti. Hvilken side Sp vil velge kan godt bli avgjørende også i den nye kommunen, men fattige 2-3 knepp til venstre betyr at høyresiden er alt annet enn sjanseløse alene hvis de gjør et godt valg, slik de gjorde i de to kommunene samlet ved stortingsvalget i 2013.

Rissa er nesten dobbelt så stort som Leksvik, og de to slo seg sammen til Indre Fosen (10 000 innb.) allerede i 2018. Til tross for at begge kommunene er venstreorienterte etter vanlig definisjon, var det en Høyremann fra lillebror Leksvik som ble kommunens første ordfører. Årsaken er naturligvis at Senterpartiet er et stort vippeparti og dermed naturlig kingmaker. Det vil de nok være også etter neste valg i denne nye kommunen som ellers er 6-7 knepp til venstre.

Åfjord og Roan går sammen i, fremdeles ganske lille, nye Åfjord kommune (4 200 innb.) i 2020. Roan har noe så sjeldent som en Høyre-ordfører støttet av Ap og KrF, og det er vanskelig å se for seg at høyresiden ellers kan få flertall uten slike utradisjonelle koalisjoner. De to største partiene, Ap og Sp var omtrent jevnstore i 2017. Samlet er den nye kommunen 6 knepp til venstre.

At Klæbu og Trondheim slår seg sammen i 2020, vil ikke gjøre store forskjellen politisk i nye Trondheim (nesten 200 000 innb.). Klæbu utgjør bare 3% av velgerne og er uansett nokså likt sammensatt som Trondheim var fra før. 8 knepp til venstre.

Steinkjer slås sammen med Verran til nye Steinkjer (25 000 innb.) i 2020. I begge kommunene er Ap og Sp de to største partiene. I 2015 gikk ordføreren til det største av dem: Sp i Steinkjer og Ap i Verran. Det vil sannsynligvis stå mellom disse to partiene også i 2019 i denne nye kommunen som er 22-23 knepp til venstre for landet som helhet.

Nye Namsos (14 500 innb.) skal fra 2020 bestå av gamle Namsos og nabokommunene Namdalseid og Fosnes, med det resultat at en venstredreid kommune blir enda mer venstredreid, men de tilførte velgerne i distriktet heller mer til Sp enn til Ap. Det kan bli spennende å se hva Sp kan få ut av det i nye Namsos. 15-16 knepp til venstre.

Nærøysund er sundet som skiller Vikna fra Nærøy og derfor også navnet på den nye kommunen (9 500 innb.) som slås sammen i 2020. Her har vi nok et eksempel på at når en blokk blir for dominerende kan det føre til nye koalisjoner. Vikna har nesten balanse mellom blokkene, men har siden 2015 Ap-ordfører og varaordfører fra SV med støtte fra høyresiden, og et kjempestort Venstre i opposisjon sammen med Sp. I Nærøy, derimot, hvor venstresiden dominerer, har Sp valgt å samarbeide med Høyre for å få ordføreren. Samlet er den nye kommunen 7-11 knepp til venstre, og Sp ligger an til å sitte med nøkkelen også her, såfremt de unngår en situasjon a la Vikna.

Tysfjord blir delt mellom Hamarøy og Narvik/Ballangen, men forventes ikke å endre sammensetningen i noen av dem nevneverdig. Uansett er det vanskelig å slå sammen stemmetall fordi jeg har ikke stemmetallene i hver av de to delene av Tysfjord. Narvik er litt venstrevridd, med Sp på vippen hvis valget i 2019 ligner på 2017.

Skånland og Tjeldsund slås sammen til lille nye Tjeldsund (4 300 innb.) i 2020. Gamle Tjeldsund er høyrevendt og har Høyre-ordfører, mens Skånland er mer på midten og kan takke 2015-valget for at de har Ap-ordfører. Samlet hadde Høyre og Frp hele 48% av velgerne i 2017, så blåblått styre er absolutt innenfor rekkevidde i den nye kommunen, som er 0-4 knepp til høyre.

Lenvik utgjør tre fjerdedeler av nye Senja kommune (15 000 innb.), og har Høyre-ordfører med støtte fra blant annet Sp. De tre andre kommunene, Tranøy, Torsken og Berg, er imidlertid langt mer venstrevridde enn Lenvik, selv om Sp også sørget for Høyre-ordfører i Tranøy. Det blir sannsynligvis opp til Sp å velge side i den nye kommunen. I de to siste stortingsvalgene har Frp vært større enn Høyre, og det kan påvirke forhandlingene. 0-2 knepp til venstre.

Gamle Hammerfest er 90% av nye Hammerfest (11 500 innb.), som utvides med Kvalsund i 2020. Ap oppnådde rent flertall i gamle Hammerfest i 2015, og var ikke langt unna i Kvalsund heller. I 2017 fikk partiet 45% av stemmene i de to kommunene samlet. Noe annet enn Ap-ordfører ville vært en sensasjon. 15 knepp til venstre.

En ting vi kan lære av dette er at blokkene nasjonalt stort sett ser ut til å tilsvare blokkene lokalt i store kommuner, mens i de små kommunene er partiene mer åpne for å samarbeide på tvers av blokkene. Det betyr at "knepp" til venstre og til høyre ikke alltid sier så mye om hvem som får ordfører.

En annen lærdom er at tilhørighet til blokker lokalt ofte defineres av hvilke partier som er på vippen. Der Krf er på vippen kan de finne på å gå til venstresiden, mens Sp ofte samarbeider mot høyre der de er på vippen. I byene, der småpartiene oftere er små, er blokkene oftere mer veldefinerte.

Dette bidrar også til at gerrymandering ville vært både uforutsigbart og lite effektivt i vårt valgsystem, og det er vanskelig å se at kommunesammenslåinger har vært brukt for å gi den ene blokken flertall noen steder, med mulig unntak av de to nevnte nye kommunene Kinn og Stad, og små landkommuner som Lardal og Marnardal som vel uansett ville vært gode kandidater for sammenslåing.

En rimelig tolkning av folkeavstemningen i Finnmark

Fylkestinget i Finnmark rasket sammen en folkeavstemning om sammenslåing med Troms fylke den 14. mai i år. Avstemningen hadde ingen formell status, i det regjeringen, som allerede har fått Stortinget med seg i denne saken, verken regner den som bindende eller rådgivende. På den annen side: Fylkestinget, som både finansierte og organiserte avstemningen, henter nok ut en betydelig moralsk støtte til det synet de hadde fra før.

I ettertid har det vært diskusjoner om hva man kan lese ut av denne avstemningen. Var fremmøtet høyt nok til at det er rimelig å ta den alvorlig? I og med at folkeavstemningen ikke hadde noen plass i selve beslutningsprosessen, spilte det jo i utgangspunktet liten rolle for folk om de møtte opp eller ei. Det politiske miljøet støttet heller ikke enstemmig opp om avstemningen, slik det er god skikk å gjøre ved valg. Statsministeren mente for eksempel at "det er tre millioner de heller kunne brukt på etterutdanning av lærere", som jo et en rimelig innvending, mens Loppa kommune vedtok å ikke bidra til gjennomføringen, og den besparelsen kommer helt sikkert innbyggerne der til gode. Det alle må være enige om, er ikke desto mindre at mange ønsket et lavt fremmøte.

Men hvor lavt er nå egentlig 58%? Spørsmålet er hva man skal sammenligne med. Fremmøtet ved valg varierer, men det er vanligvis slik at flere stemmer ved Stortingsvalg enn i lokalvalgene, og at finnmarkingene peker seg ut som late velgere. Ved stortingsvalget i 2017 stemte 72,6% av de stemmeberettigede i fylket, og to år tidligere møtte 58,4% frem ved kommunestyrevalget, og 53,1% ved fylkestingsvalget. Tidligere stortingsvalg hadde enda lavere fremmøte, så det strengeste alternativet må altså være å sammenligne med valget i 2017, og si at 72,6% er et godt anslag for andelen aktive velgere i Finnmark. 58% fremmøte er ca 4/5 av det beste man med rimelighet kunne håpe på. Sagt på en annen måte:

80% av aktive velgere deltok ved folkeavstemningen.

Resultatet viste at 87% stemte "nei", og 12,3% stemte "ja" til sammenslåing med Troms. Oversatt til andel av aktive velgere tilsvarer dette rundt regnet 70% mot 10%. De øvrige 20% stemte blankt eller lot være å møte. At det skulle være noe tvetydig ved dette resultatet er det vanskelig å si seg enig i.

Men det var lokale forskjeller også. I øst ligger fylkeshovedstaden Vadsø, og der er det jo en reell frykt for hvilke konsekvenser det får for byen å miste denne rollen. I vest har vi fylkets største kommune, Alta, der skepsisen ikke på langt nær er like stor. Alta var da også den eneste kommunen der nei-stemmene ikke utgjorde et flertall av aktive velgere. 65% av aktive velgere stemte, og 67% av disse stemte nei. Dette gir en nei-andel blant aktive velgere på 44%. De andre kommunene langs fylkesgrensen (Kautokeino, Loppa og Hasvik) hadde en nei-andel av aktive velgere på 60-tallet. I resten av fylket møtte over 80% av aktive velgere frem, og nei-siden hadde overalt mer enn 90% av stemmene. I Vadsø og nabokommunene Vardø og Nesseby var fremmøtet nesten på høyde med Stortingsvalget, og nei-andelen der var 94-95%.

Hva da med ja-stemmene. At nei-siden ikke oppnådde flertall av aktive velgere i Alta, betyr ikke at ja-siden vant her heller. Med fylkets laveste fremmøte var det 22% av aktive velgere som møtte opp for å stemme ja, mens 35% av altaværingene avstod. Rundt 60% av fylkets ja-stemmer finner vi ikke desto mindre i Alta. I Kautokeino stemte 16% av aktive velgere ja, i Hasvik 12%, i Loppa 11% og i Kvalsund 10%. I resten av kommunene oppnådde ja-siden 5-7% av aktive velgere.

Konklusjonen må være at finnmarkingene, med et teoretisk mulig unntak av altaværingene, er utvetydige motstandere av sammenslåing, og at motstanden er nærmest unison i Øst-Finnmark. Hvorvidt det er klokt av dem er naturligvis et helt annet spørsmål.

Små partiers distriktsmandater

Partier over sperregrensen er sikret sin proporsjonale andel av stortingsrepresentanter i vårt system. Partier under sperregrensen kan i beste fall få distriktsmandater. Antallet distriktsmandater et lite parti får, er avhengig av hvor nært de ligger sperregrensen, men også av hvorvidt velgerne deres er spredt utover landet eller konsentrert om noen få valgkretser, og dessuten hvilke valgkretser det i så fall dreier seg om.

Det er altså ikke sikkert at to partier med 3,9% oppslutning hver får like mange stortingsrepresentanter, men vi kan prøve å gjette på hvordan sperregrensen påvirker de enkelte partienes representasjon. I dag har vi trolig fire partier med 3-5% oppslutning, og for alle disse partiene er sperregrensen både et håp og en frykt. Hva vil det bety for hvert enkelt av disse partiene å ligge rett oppunder sperregrensen? La oss først se på de to partiene som ved valget reddet seg over 4%, nemlig Kristelig Folkeparti og Venstre.

Venstres 4,37% oppslutning resulterte i hele fire distriktsmandater, og partiet trengte dermed bare fire utjevningsmandater for å fylle opp sin andel i Stortinget. De fire distriktsmandatene ble valgt inn fra Hordaland og Akershus i tillegg til de to (!!) mandatene de oppnådde i hovedstaden. Men hvor mange distriktsmandater kunne de ha regnet med hvis de ikke hadde oppnådd sine 4%?

Venstres mest utsatte mandat finner vi i Hordaland, der Terje Breivik hadde en margin på 411 stemmer ned til Frps tredjemandat. Venstre ville ha berget dette mandatet med 97% av sin oppslutning i Hordaland, noe som tilsvarer en nasjonal oppslutning på 4,23%. Det betyr at Venstres mandat i Hordaland ryker før sperregrensen gjør det. Ola Elvestuens mandat, Venstres nr. 2 i Oslo, har større margin, men også dette ryker trolig før sperregrensen: De 92% av stemmetallet som var nødvendig for å forhindre Høyre i å stjele sisteplassen i Oslo, tilsvarer 4,03% nasjonalt. Hvis vi regner på denne måten ser det ut til at Venstre bare står igjen med ett av distriktsmandatene i Oslo pluss distriktsmandatet i Akershus hvis de faller under sperregrensen.

Hvordan er så marginen for Venstres siste to mandater? Hvis vi regner på samme måte som over, ser vi at de begge er relativt trygge. I Oslo klarer Trine Skei Grande seg med 43% av sin oppslutning og Abid Raja i Akershus med 61%. Det tilsvarer henholdsvis 1,9% og 2,7% nasjonalt - nivåer Venstre tross alt sjelden synker til på meningsmålingene.

Kristelig Folkeparti oppnådde 4,20% og fikk med det tre distriktsmandater, som måtte suppleres med fem utjevningsmandater. Alle partiets distriktsmandater er valgt inn fra det sørvestre hjørnet av landet: Rogaland, Vest-Agder og Hordaland. I Vest-Agder tok KrF sistemandatet, men avstanden ned til nærmeste utfordrer, Aps 2. mandat, var likevel stor nok til at Hans Fredrik Grøvan ville greid seg med 78% av sitt stemmetall her. Tilsvarende tall for partileder Knut Arild Hareides Hordaland er 76%, mens i Rogaland kunne oppslutningen nesten ha vært halvert (53%) før Olaug Bollestads plass på Stortinget var i fare. Oversatt til nasjonale nivåer, betyr det at KrF vinner sitt første distriktsmandat ved 2,2%, og ytterligere to ved 3,3%

Hva så med de to partiene som var under sperregrensen ved valget i fjor høst?

Rødts Bjørnar Moxnes ser relativt trygg ut. Ingen andre partier er avhengig av lavere oppslutning for å komme inn på Stortinget. Partiet har råd til å stå igjen med 57% av sine velgere, tilsvarende 1,4% nasjonalt, og likevel være store nok i Oslo til å få distriktsmandat der. Men å bli valgt inn andre steder uten å passere sperregrensa ser verre ut.

Og det er her det blir litt mer kronglete, for det er to måter å regne ut hvor stor oppslutningen må være for å utløse flere distriktsmandater. Det ene er å gjøre på samme måte som når vi regnet ut færre mandater basert på lavere oppslutning. Problemet her er at et partis fremgang er avhengig av atferden hos de andre partienes tidligere velgere, mens tilbakegang er et uttrykk for egne velgeres endrede atferd. Å ta utgangspunkt i antall eksisterende velgere for å forutsi antallet fremtidige velgere blir da litt bakvendt. Sentios måling i Østfold denne uken illustrerer dette godt. I Østfold gjorde partiet Rødt det dårligere enn i landet som helhet, men fremgangen siden valget der er desto sterkere. På den annen side: Hvis et parti står sterkt i en valgkrets, har de jo også ressurser til å drive med rekruttering, og det må jo til det også. Ved siste valg hadde Rødt både sin største og sin mest beskjedne fremgang i fylker der de sto sterkt fra før.

Uten andre opplysninger enn Rødts oppslutning ved valget, i Oslo og nasjonalt, foreslår jeg å anta at en eventuell vekst er lik i prosentpoeng overalt. Rødt oppnådde 2,41% nasjonalt og trenger altså 1,59% til for å passere sperregrensen. En økning på 1,59% ville ikke vært tilstrekkelig til å vinne distriktsmandat i noen andre valgkretser. I både Akershus og Hordaland manglet partiet over 2% (og det samme gjelder Rødts 2. mandat i Oslo), men en så stor fremgang bringer jo Rødt over sperregrensen uansett. Konklusjonen må bli at Rødt ved å passere sperregrensen, nesten uansett går fra ett til sju mandater.

Miljøpartiet De Grønne fikk, i likhet med Rødt, distriktsmandat i Oslo, og det ville de gjort selv om de hadde hatt 61% av stemmene sine der. Oversatt til nasjonale nivåer tilsier det at Une Bastholm er på Stortinget så lenge de holder seg over 2% ved valg. De fikk 3,24% ved valget i september, og innenfor avstanden opp til sperregrensen finner vi Rasmus Hansson i Akershus, der de manglet 0,4%. Da har vi at MDG har ett distriktsmandat ved nasjonal oppslutning 2,0%, og to distriktsmandater ved 3,7%.

Venstrefløy vs høyrefløy

Miljøpartisanene får tilgi meg: jeg regner MDG som et venstrefløy-parti. Politikken deres er ikke gjennomførbar uten betydelig statlig inngripen, selv om formålet måtte være mindre tradisjonelt venstreorientert enn de to andre partienes.

Rødt, SV og MDG, oppnådde samlet 11,6% ved stortingsvalget 2017, en fremgang på 3,6% fra 2013. Fremskrittspartiet oppnådde 15,2%, en tilbakegang på 1,2%. Siden to av venstrefløypartiene kom under sperregrensen, måtte de nøye seg med 13 mandater, mot Frps 27. Med andre ord, bak hver Frp'er på Stortinget står det 16.470 velgere. Bak en representant på venstrefløyen står det i snitt 26.271. Med andre ord enn det igjen: venstrefløyen tapte sju mandater på grunn av sperregrensen. Gnir jeg dette inn nå?

Jeg er ikke imot sperregrensen, tvert imot: Et gruppering som ser seg ute av stand til å finne meningsfeller blant 96% av folket, bør kanskje ikke styre landet, med all den pragmatisme og kompromissvilje dét krever. Og uten sperregrensen er det nærmest umulig å unngå at en eller annen sær interessegruppe med 20.000 velgere kommer på vippen og får urimelig stor påvirkning på politikken. Jeg snakker her først og fremst om hvordan folkemeningen utvikler seg for tiden.

Som vi ser var Frp 3,6% større enn venstrefløyen ved valget i 2017, etter å ha vært dobbelt så store som venstrefløyen i 2013. Siden dengang kan det se ut som denne differansen har blitt spist opp. Her er en graf som viser forholdet mellom de to siden september:

Tallene er hentet fra Poll og polls' "Gjennomsnitt av nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg". For juni 2018 viser tallene at Frp har 13,4% (-1,8%), mens venstrefløyen har 15,1% (+3,5%)

Det er imidlertid en ting å ha i mente her: Valget ga 11,6% til venstrefløyen, mens meningsmålinger fra samme måned, som ikke vises i grafen, indikerte en oppslutning på 13,3%. Venstrefløyen "skuffet" altså med 1,7%. Motsatt med Frp: Valgresultatet overgikk snittet av målinger i september med 0,6%. Hvis forholdet mellom meningsmålinger og faktisk oppslutning ved valg skulle ligne på dette, er det veldig usikkert om venstrefløyen faktisk er større enn Frp. Men for første gang siden valget 2001 er det i det minste et åpent spørsmål.

Meningsmålingene i juni 2018

Bare for å være litt vrang og alternativ, skjeler jeg for tiden til median av målinger i tillegg til det vi må regne som Norges bibel når det gjelder meningsmålinger. Det er delvis fordi fjorårets valg viste med all tydelighet at avvikende målinger kan forstyrre gjennomsnittet mer enn godt er. Median er mer som en konsensus av de fleste målingene, og inntil videre antar jeg de fleste byråene er inne på noe. Mediantall vises i det følgende i kursiv om ikke annet fremgår.

Media lyver ikke hele tiden: vi har fremdeles et Arbeiderparti på historisk lave nivåer, og et Høyre som nærmer seg 80-tallsnivå. I mai kunne det se ut som tallene begynte å normalisere seg litt, men nå er vi tilbake til at Høyre er størst med 4% margin. Det er og blir en lang og mistrøstig vandring for Støre &co.

Den som ikke leser sine meningsmålinger kunne nesten falt for fristelsen å tro at opposisjonen er svekket. Men tro det eller ei, venstresiden har på junimålingene tatt igjen og passert høyresiden. Enten vi ser på median eller snitt av målinger er forholdet mellom høyresiden og venstresiden nå prikk likt det det var ved valget 2017: Venstresiden er 0,5% større enn høyresiden, men ligger an til færre mandater takket være sperregrensen.

Selv om balansen i stemmetall er den samme som ved valget, viser meningsmålingene at sammensetningen av Stortinget likevel ville vært jevnere enn dagens 88-81 i favør høyresiden, av to grunner:

Det første er at partiet Rødt i juni opplevde sin beste måned noensinne, etter å ha falt fra april til mai. Ikke bare passerte de sperregrensen på sju av åtte målinger, to målinger målte til og med Rødt over 5%. Både snitt og median gir 4,8% og åtte mandater. Rødt er med dette klart størst av de fire partiene som for tiden slåss mot sperregrensen. Men siden fremgangen til Rødt (og SV og Sp) kommer på bekostning av Ap, er vinningen for venstresiden bare at de 2,4% Rødt oppnådde ved valget ikke lenger er like bortkastet. Sperregrensen sørger nå bare for at MDGs 3% (3,1%) gir skuffende uttelling, og det er det som gir blått stortingsflertall fremdeles, skal vi tro snitt og median av målingene. Ved valget i fjor høst utgjorde de bortkastede stemmene 5,6%, noe som vanligvis er verd 9-10 mandater i stedet for de to mandatene de to partiene fikk samlet.

Det som er skumlere for høyresiden er imidlertid at både Venstre og KrF fremdeles ligger så hårfint over sperregrensen. Hvert av sentrumspartiene var under 4% på tre av åtte målinger, og både snitt og median for juni gir 4,1% til hver av dem. Hvor skummelt det er, illustreres av en meget sinnrik nyskapning hos Poll of polls. Der har man i det siste begynt å publisere en oversikt over "Sannsynlighet for ulike mandatfordelinger", som tar høyde for feilmarginer. Sannsynligheten for at minst ett av de to partiene i virkeligheten er under sperregrensen er såpass stor at det alt i alt gir en hårfin sannsynlighetsovervekt for at venstresiden ville fått flertall basert på junimålingene.

På venstresiden er det altså slik at Arbeiderpartiets tilbakegang siden valget nøyaktig oppveies av de andre venstrepartienes fremgang. På høyresiden er det motsatt. Vel ligger Høyre 2,2% over valgresultatet, men FrP har tapt 1,8% og Venstre og Krf har tapt resten. Høyre befester altså den rollen på høyresiden som Ap er i ferd med å tape på venstresiden - et dominerende parti med mer enn halvparten av sin blokk bak seg - samtidig som forholdene mellom blokkenes stemmetall som sådan nå er identisk med siste valg.

Vi får se om dette holder seg. Nå helt på tampen av juni, kom det to målinger som var vesentlig svakere for venstresiden, og det kan innvarsle dårligere målinger fremover.

Meningsmålingene i mai 2018

Pollofpolls melder at snittet av målinger fra mai 2018 gir et overtak 90-79 i favør høyresiden. Den observante leser vil legge merke til at de borgerlige har marginene på sin side: Både Venstre og Kristelig Folkeparti har 4,0%. Når jeg er litt skeptisk til om begge er over sperregrensen er det av en annen grunn.

At begge sentrumspartiene oppnår 4,0% skyldes først og fremst én avvikende måling for hver av de to partiene: Ipsos målte Venstre til hele 5,9%, mens Opinion målte KrF til 5,5%. Fem av åtte institutter har hvert av partiene under sperregrensen på sin siste måling, og jeg vil se at dette fordeler seg jevnere før jeg tror helt på at de likevel ligger over. Men hvordan skal vi oversette dette resonnementet til noe som er målbart?

Jeg mener man bør holde et øye med median av målinger. Det er ikke til å unngå at det vil være enkeltmålinger som viser helt andre tall enn trenden, men de ulike målingene forventes å klynge seg rundt et tall som ligger nær virkeligheten. Enkelttall langt unna medianen bør tas med en klype salt. Dette gjelder spesielt for de små partiene, der feilmarginen kan være stor sammenlignet med den virkelige oppslutningen. For et parti med 4% er feilmarginen ca 30% av oppslutningen på en vanlig måling.

Median for både KrFs og Venstres vedkommende er 3,9% på siste måling fra alle instituttene, og hvis det tallet er riktigere er begge altså under sperregrensen.

Venstresiden har nok likevel ikke flertall: Rødt, som trolig var over sperregrensen i april, falt like trolig under sperregrensen igjen i mai. Snittet er 3,7% og medianen 3,5%. Sperregrensen er innenfor feilmarginen, men bare såvidt.

Da står vi igjen med fem partier over sperregrensen. Snittet for de rødgrønne er 42,0% (median: 41,5%), og for Høyre + Frp 41,7% (41,5%). Slik sett ligger de helt likt. Høyresidens overtak ligger i at Venstre og KrF trolig kan vinne flere distriktsmandater i et valg (5 sist mot R og MDGs 2), sperregrense eller ei. Dessuten har de en noe eldre velgermasse, som vanligvis betyr høyere fremmøte. Ungdommens latskap spilte trolig en avgjørende rolle i Brexit-avstemningen og i presidentvalget i USA, og forklarer kanskje også Rødts og MDGs overraskende svake stortingsvalg i 2017.

Det som i alle fall er sikkert, er at stillingen skarve 39 måneder før neste stortingsvalg er helt jevn, og at vi har tre, kanskje fire partier som kjemper mot sperregrensen.

(En tidligere versjon av denne artikkelen påsto at Venstre i virkeligheten hadde et snitt på 3,99%, og altså var under sperregrensa. Dette var en beklagelig regnefeil. Venstres snitt er 4,00 og KrFs 4,03% såvidt jeg kan se. Andre tall er også justert marginalt nå.)