Fungerer House Effect-justeringer?

House Effect er den tendensen et meningsmålingsbyrå har til å måle de enkelte partiene høyere eller lavere enn snittet av målinger. Et annet ord på det samme kunne være slagside eller bias. Jeg lager to prognoser for stortingsvalget: en prognose som er snittet av målinger, og en annen som justerer de lokale målingene i forhold til byråenes House Effect. De nasjonale tallene justerer jeg ikke. Snittet av nasjonale målinger er jo nettopp målestokken for eventuelle avvik, så å justere dette snittet ville forårsaket en merkelig matematisk loop eller feedback om man vil. I fylkene har vi ikke samme bredden i meningsmålinger fra ulike byråer, så her er det etter min mening fornuftig å ta hensyn til hvem som utfører meningsmålingene. Metoden min er ellers beskrevet i et tidligere innlegg.

Likevel kunne det jo være morsomt å foreta en enkel test av om House Effect-justeringer gjør det de er ment å gjøre, nemlig å få de enkelte meningsmålingene til å ligne mer på snittet av målinger, med andre ord, å få dem til å ligne mer på hverandre. Jeg foretok en slik hypotetisk justering med InFacts måling 4. august, siden InFacts meningsmålinger over tid har vist seg å skille seg mest fra snittet av målinger. Kunne House Effect-justeringer brukes til å forutsi hva andre byråer ville komme frem til?

Jeg bruker her de fire nasjonale meningsmålingene som er kommet så langt i august som eksempel. Det er Infact for VG den 4. august, Norfakta for Nationen og Klassekampen den 5. august, Opinion Perduco for Avisenes Nyhetsbyrå den 10. august, og Respons Analyse for Aftenposten, Bergens Tidende og Adresseavisen i går den 11. august.

Under er to tabeller. I den øverste ser vi de publiserte tallene, i den nederste har jeg justert for House Effect, med tall hentet fra min beregning av avvik fra snitt det siste halvannet året. Jeg regner ut gjennomsnittstall for hvert parti i de fire målingene, og til slutt standardavvik, altså et uttrykk for for mye målingene spriker. I den ikke-justerte tabellen har for eksempel Høyre i gjennomsnitt 24,6% oppslutning med et standard avvik på 1,4%, mens i den justerte tabellen er har partiet gjennomsnittlig 24,7% oppslutning. Standardavviket i den justerte tabellen derimot, er bare 0,6%. For summen av blokkene er virkningen av å justere enda mer slående.

Hva så? Jo: dette viser at målingene ligner mer på hverandre hvis vi justerer for byråenes erfarte slagside. Man kunne jo ellers lure på om det gir mening å justere på enkeltmålinger, siden feilmarginene uansett er større enn det standardavviket vi ser mellom byråene i denne oversikten, men jeg tolker dette lille eksperimentet som en bekreftelse av at House Effect-justeringer fungerer.

Her bør vi riktignok ta et kraftig forbehold: At meningsmålingene ligner på hverandre er ingen garanti for at de treffer. InFact-målingenes avvik fra snittet av målinger kan for alt jeg vet bety at de andre byråene er på bærtur.

Blå cocktail - bulldozer til valgseier

Det har vært mye snakk om at høyresiden trenger et Venstre over sperregrensen og SV under for å vinne dette valget. Og det stemmer at det er det utfallet som krever færrest velgeroverganger isolert sett. Men det krever også en noe uoversiktlig kombinasjon av omstendigheter. Den minst kronglete, mer resolutte veien til å vinne valget er naturligvis å ganske enkelt få mange nok stemmer.

I et tidligere innlegg pekte jeg på at dette valget så langt ser ut til å avgjøres hovedsaklig av forholdet mellom de tre partiene på venstresiden og de tre på høyresiden som ser ut til å komme over sperregrensen. Enn så lenge er Venstre og MDG mindre avgjørende for regjeringsspørsmålet, annet enn som mulige vippepartier. Siden de tre blågule var 8,3% større enn de tre rødgrønne i 2013, krever en valgseier til Solberg at Butler swing, overgangen, de to blokkene imellom er mindre enn 4,15%. Hvis færre enn 4,15% av velgerne, eller ca 125 000, går over til den andre siden, får regjeringen fornyet tillit. Dette kan vi kalle selve vippepunktet.

Situasjonen i vår har vært at langt flere enn de 125 000 har byttet side siden 2013. Selv etter et par gode målinger for Høyre de siste dagene er det min prognose (som har en viss treghet, eller sunn skepsis om du vil) at de tre røde er 5,4% større enn de tre blå, en velgerovergang på ca 200 000. Dette ligner veldig på fylkestingsvalgene i 2015, da de tre røde hadde et overtak på 6,3% i alle fylkene sammenlagt.

En knapp valgseier for Solberg vil se ut som en blanding av 2013 og 2015. De blå behøver ikke samme oppslutning som i 2013, men de har ikke råd til samme oppslutning som i 2015. Kanskje er det nyttig å skjele litt til 2015-valget, nettopp fordi velgere som nylig har byttet side den ene veien, kan tenkes å være mest tilbøyelig til å svinge tilbake? Hvilket blandingsforhold av de to valgene må vi ha for at det skal bli et helt jevnt valg i år? Dette er et litt mer komplisert regnestykke enn det først ser ut til. Summen av alle de seks partiene var 89,1% i 2013, men bare 84,9% i 2015, først og fremst fordi MDG og Venstre gjorde gode valg, men trolig også fordi lokale lister tok en del av stemmene. For å kunne bruke tallene fra 2015, bør vi altså justere 2015-tallene med dette i mente. Et mer relevant tall å bruke i utregningen får vi ved å justere i forhold til de seks partienes samlede oppslutning, ca 1,05 ganger oppslutningen i 2013. Det vil vise seg at et helt jevnt løp får vi med en cocktail av 45% oppjustert 2013-oppslutning og 55% 2013-oppsluting for alle de seks partiene. Da ender vi opp med ca 44,5% til hver av sidene, altså halvparten av 89%. Det jeg liker best med denne måten å gjøre det på er at den er uavhengig av meningsmålinger, samtidig som den tar lokale forskjeller i betraktning.

Det finnes forresten et annet perspektiv som kan vise seg minst like nyttig. Som jeg var inne på i innlegget om Venstres og MDGs skjema til 4%, bør man ikke stirre seg så alt for blind på prosenttallene. Fylkestingsvalgene hadde en langt lavere deltakelse enn forrige stortingsvalg hadde. Venstresidens valgseier i 2015 besto i at de tre røde "bare" tapte 150 000 stemmer, mens de tre blå tapte hele 520 000, sammenlignet med 2013. Det kan tyde på at mye av utfordringen ligger å mobilisere egne velgere.

Uansett om 2015-valget representerte enveiskjørt gjerdehopping eller at blå rumper satt dypere i sofaene, kan vi jo leke litt med tall igjen og si at målsetningen for Høyre, Frp og KrF må være å vinne tilbake den ovenfor nevnte andel av de velgerne de tapte i 2015. Slik får vi et differensiert skjema til valgseier, der man kaller de frafalne og hjemmesitterne tilbake i de fylkene der de faktisk er. Først ser vi på hvert parti for seg.

Høyre må etter denne regnemåten oppnå 25,6% av stemmene, altså en tilbakegang på 1,2% fra 2013. De to målingene vi har hatt de siste dagene går faktisk i retning av et nivå i nærheten av det, men vi trenger flere målinger for å få bekreftet at Høyre virkelig nærmer seg 25%. Det antas at Høyre i Oslo trenger 2,0% fremgang siden 2013, mens de tåler en tilbakegang på hele 5,0% i Hordaland, sett i lys av valget i 2015. Prognosen enn så lenge er at Høyre er 1,9% bak skjema på landsbasis.

Fremskrittspartiet trenger en oppslutning på 13,3%, som er en tilbakegang på 3,0% siden 2013. I Hordaland og Rogaland har de bare råd til å tape 1,2%, mens i Nordland vil de være i rute selv med en tilbakegang på 4,2%. 13,3% er interessant nok nøyaktig hva Fremskrittspartiet har i min prognose pr idag.

Kristelig Folkeparti, derimot, sliter med sin del av jobben. De hadde ingen prosentvis tilbakegang mellom 2013 og 2015, og må finne seg i et skjema på hele 5,8%. Det er en fremgang på 0,2%. Prognosen så langt er at de mangler 1,0%, og det er naturligvis i KrFs sterkeste fylker på Sørlandet og Vestlandet stemmene først og fremst mangler.

Men det viktige er naturligvis at de tre blå partiene samlet greier å bli større enn de tre røde. Under har jeg laget en oversikt over hvert fylke, med valgresultatene fra 2013 og 2015, skjema til valgseier med endring ift 2013, prognosen pr idag, og til sist hvor mye som mangler for å oppnå skjema til fortsatt borgerlig styre.

Jeg bør gjenta forutsetningene her:

• at bare disse seks partiene kommer over sperregrensa, og
• at distriktsmandatene til småpartiene fordeler seg likt på høyre- og venstresiden.

Hva er denne bloggen?

"KrF i kamp mot sperregrensen", "Mot historisk valg for Rødt", "Sp og Frp faller i fersk måling", "Årsbeste for Senterpartiet", "Småpartiene på vippen". Dette er norske avisoverskrifter i løpet av noen få dager og de omtaler alle sammen meningsmålinger som forsøker å finne ut stemningen før høstens stortingsvalg.

Ofte er overskrftene innbyrdes direkte motstridende, og det er ikke lett å se noe klart mønster, langt mindre danne seg et riktig inntrykk av stillingen, så jeg satte meg ned og laget et prognoseprogram, inspirert av amerikanske FiveThirtyEight og norske Poll of polls, for å skaffe meg selv i alle fall en viss oversikt.

Det er forskjeller og likheter fra de nevnte nettsidene. FiveThirtyEight er en stor virksomhet i seg selv, og dreier seg naturligvis om amerikanske forhold, og dessuten om en rekke andre emner enn valg. Likheten her er at jeg forsøker å anslå stillingen løpende dag for dag eller i det minste etter hver nye måling, etter en formel beskrevet under. Poll of polls ligner nok mere, men jeg har nå en litt annerledes måte å regne på, og prøver også å lage løpende prognoser for hvert enkelt fylke. Jeg skylder Poll of polls en hel del, både fordi det er dit jeg går for å finne ut hvilke nye målinger som er ute, og fordi jeg har mottatt nyttige tips fra Johan Giertsen der.

Så, hvordan regner jeg ut prognosen min? Jeg tar utgangspunkt i et glidende snitt av alle landsdekkende målinger jeg vet om. Det er et glidende snitt med en vri: I stedet for å regne snittet av f.eks siste fem, ti eller tjue målinger og bytte ut den eldste med den nyeste for hver nye måling, lager jeg et slags "tids-vektet" snitt. Jeg lar en måling av i dag telle fullt (100%), og deretter miste 5% av sin vekt for hver dag. En måling halveres da i betydning ca hver fjortende dag. (De 5% er skjønnsmessig satt etter litt eksperimentering med ulike verdier.) En annen vri er at jeg tar vare på snittet for hver dato i en egen tabell, "Kalendertabellen", der målingene også har tilbakevirkende kraft. Snittet for i dag er altså ikke ferdig utregnet før i ettertid, og dette blir viktig senere, selv om det oppgitte tallet i prognosen er dagens foreløpige tall basert på de målingene jeg har sett til nå.

Mest spennende i mitt prosjekt er jo detaljene, altså beregningen av partienes oppslutning i de enkelte fylkene i prosent og i antall stemmer, og dermed fordelingen av mandater. Her er det de lokale målingene som er viktigst. De lokale målingene er jo mer sporadiske, så det er lite fruktbart å regne noe glidende gjennomsnitt av dem i seg selv. I stedet beregner jeg avstanden mellom den lokale målingen og det nasjonale snittet som ligger i Kalendertabellen min den datoen den lokale målingen er publisert. Snittet av disse avvikene bruker jeg til å gjøre meg opp en mening om fylkets politiske særpreg, eller "fylkesfaktor". Også dette snittet er glidende, men tidvektingen er mer beskjeden, noe som gjenspeiler to antakelser: 1) at avviket fra nasjonalt snitt er en mer stabil størrelse enn partienes frem- og tilbakegang, og 2) at partienes varierende oppslutning over tid i fylkene henger nøye sammen med de samme bevegelsene nasjonalt. Prognosen for partienes oppslutning i fylkene endrer seg altså både etter nasjonale og lokale meningsmålinger

En vri til er at jeg i tillegg til denne prognosen, lager en justert prognose, der jeg tar hensyn til det FiveThiryEight kaller "House effect", og det er denne justerte prognosen jeg fester mest lit til. Det er nemlig slik at ulike meningsmålere erfaringsmessig har en tendens til å måle enkelte partier høyere eller lavere enn andre. Man kan spekulere i hva det kommer av, men jeg justerer de lokale målingene i samsvar med dette. Dette har vist seg å gi et mer enhetlig bilde av fylker man skulle tro ligner på hverandre. Så vil stortingsvalget vise om dette var et klokt metodevalg eller ei. De nasjonale målingene justerer jeg ikke, men nederst i oversikten over stemmetall fordelt på fylker, finnes en sum av lokale prognoser. Denne vil avvike noe fra snittet av nasjonale målinger.

På nettsiden har jeg derfor i tillegg til ujustert og justert nasjonal oversikt også oversikter over hvert enkelt fylke, med tidligere valgresultater, mandatberegning og endring i mandattallet, navnene på kandidatene med eventuell lenke til Wikipedia-artikkel, rangering i mandatfordelingen og utvalgte utslåtte kandidater, slik at man kan se hvor mye de mangler på å bli valgt. Mye nyttig informasjon med andre ord.

Jeg har tenkt til å bruke denne bloggen til å kommentere meningsmålinger og tendenser og annet som måtte falle meg inn, i stedet for å fylle Facebook-profilen med slikt. Det er jo for litt spesielt interesserte, dette. Så blir det jo spennnende å se hvor feil jeg tar til slutt.

Ole David Østli