søndag 19. august 2018

Sentrum som blokk?

Sentrumspartiene - Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti - har ikke opptrådt som blokk nasjonalt siden Bondeviks første regjering. Siden 2005 har Senterpartiet alliert seg med venstresiden, mens KrF og Venstre har støttet Solberg-regjeringen. Men hva om de opptrådte som blokk igjen? Finnes det kommuner der sentrumspartiene kunne ha samarbeidet kollektivt med enten Høyre eller Arbeiderpartiet og dermed oppnådd rent flertall uten fløypartiene?

Hvis vi tar utgangspunkt i Stortingsvalget 2017 kan det se ut som det finnes en hel del slike kommuner. I mange kommuner kan sentrum ved å opptre som blokk faktisk velge mellom Høyre og Arbeiderpartiet - flertall har de begge veier.

I kartet under har jeg skilt mellom fire ulike typer kommuner. I de blågrønne kommunene hadde Høyre, Senterpartiet, KrF og Venstre rent flertall alene i 2017, i de brune hadde Sentrumspartiene og Arbeiderpartiet flertall, i de grønne kunne Sentrum finne flertall begge veier uten noen fløypartier, mens i de lyse grå finnes det ikke noe tradisjonelt flertall uten FrP, SV, Rødt eller MDG.

Som vi ser er det særlig på landet at en eventuell Sentrumsblokk kan styre politikken. Det kommer trolig av at Senterpartiet for tiden er det desidert største av sentrumspartiene, og de har som kjent sin styrke ute på landet. De mest "urbane" kommunene hvor Sentrum kan finne flertall med enten Høyre eller Arbeiderpartiene, er "blågrønne" kommuner der enten Venstre (bl.a. Asker og Bærum) eller KrF (på Sør- og Vestlandet) står spesielt sterkt.

onsdag 15. august 2018

Slagsiden i de nye fylkene 2013-17

For å få noe fornuftig ut av fylkesmålingene, er det viktig å være oppmerksomme på hvordan de ulike fylkene pleier å stemme. Det er ingen overraskelse i at høyresiden har flertall i Agder. Det har de alltid. På samme måte forventer vi at venstresiden er størst i "Innlandet" - tidligere kjent som Hedmark og Oppland - på alle målinger.

Diagrammet under viser slagsiden i de nye fylkene for stortingsvalgene i 2013 og 2017 og fylkestingsvalget i 2015. Med slagside mener jeg hvordan styrkeforholdet har vært mellom blokkene, sammenlignet med landsgjennomsnittet. De nye fylkene eksisterte naturligvis ikke på den tiden, men vi vet jo hvor grensene kommer til å gå, og vi kan summere opp stemmene innen de fremtidige grensene ved hvert valg og produsere hypotetiske "valgresultat".

Prosenttallene er regnet ut som differansen mellom blokkene, delt på to, og justert for valgresultat for landet som helhet. 10% betyr da at høyresiden i et jevnt valg oppnår 60%. -10% betyr at venstresiden i utgangspunktet kan forvente 60%. Jeg mener ikke å antyde at venstredreining er noe minus, valget av pluss og minus er vilkårlig her. Man kan jo tenke på det som pluss og minus sett fra regjeringens side.

Som vi ser er de enkelte fylkenes slagside forbausende stabil over tid, men noen trekk legger vi likevel merke til. De blåeste fylkene, Agder og Rogaland ser ut til bli stadig blåere. Fylkestingsvalget 2015, som var et sterkt valg for venstresiden, ser ut til å ha vært spesielt sterkt i Vestland, mens Oslo og Viken var mer uberørte. Siden disse tallene er utregnet i forhold til landsgjennomsnittet, betyr det ikke at høyresiden gjorde noe godt valg i Oslo i 2015, bare at venstredreiningen var mer beskjeden i Oslo enn i kongeriket som helhet.

Diagrammet antyder også hvilke fylker som er mest spennende, såfremt alliansene ikke går på tvers av blokkene. Rogaland, Agder og Møre og Romsdal bør regnes som trygge blå fylker. Innlandet, Trøndelag og de to fylkene i Nord-Norge er alle temmelig trygge røde fylker. Spenningen står altså særlig om Viken, Oslo, Vestfold og Telemark, og Vestland. Disse ligger alle innenfor 5% slagside den ene eller andre veien. Både i 2013 og 2015 ble valget vunnet med ca 55 mot 45, av hver sin blokk, så vi har ferske erfaringer med en slik seiersmargin. Jeg kommer til å sammenligne målinger med forrige fylkestingsvalg 2015, men bruke stortingsvalget 2017 som en bedre målestokk for hva enkeltmålinger kan si om landet som helhet. 2015 fremstår for meg som et litt spesielt valg, og jeg tror bevegelsene vil virke mer parallelle hvis jeg bruker det meget jevne 2017-valget som eksempel på et "normalt" valg.

Så kan det naturligvis tenkes at det er uklokt å sammenligne stortingsvalg med fylkestingsvalg. Det kan jo hende at vestlendinger rett og slett er mer høyrevridde i regjeringsspørsmålet enn i lokalpolitikk, og at det motsatte gjelder Oslo. Det får vi eventuelt komme tilbake til.

Jeg har endret terminologien i dette innlegget slik at det blir mer konsistent med senere innlegg. "Slagside" betyr altså det enkelte fylkes blokkbalanse sammenlignet med den nasjonale blokkbalansen i det enkelte valg. (30.09.2018)

onsdag 8. august 2018

Fisk på land - kommuner med "feil" ordfører

Her er nok et forsøk på å identifisere spesielt interessante kommuner ved kommunevalget neste år. Jeg har sammenlignet valgresultatet fra i fjor i de enkelte kommunene, med ordførers partitilhørighet, og merket meg de kommunene der høyresiden hadde flertall, men ordføreren tilhører Arbeiderpartiet eller Senterpartiet. Motsatt har jeg merket meg de kommunene der venstresiden hadde flertall, men ordføreren tilhører Høyre, KrF eller Venstre.

Det er spesielt to årsaker til tingenes tilstand i disse kommunene. Det ene er at venstresiden gjorde et usedvanlig godt valg i 2015, slik at mange blå kommuner ble midlertidig røde. Det andre er jo selve politikkens forunderlige vesen, nemlig at allianser lokalt aldri er helt forutsigbare, og ikke nødvendigvis følger blokktilhørighet på nasjonalt nivå. Uansett mener jeg det er grunn til å følge disse kommunene spesielt. Her er et kart, siden det nå engang er så gøy å lage slike:

(Se videre drøfting, utgreiing og diskusjon under kartet).

Ut fra kartet kunne man få inntrykk av at disse ordførerne er ganske jevnt fordelt på tre partier: Arbeiderparti- og Senterparti-ordførere i "blå" kommuner og Høyre-ordførere i "røde" kommuner. Det som ikke kommer like godt frem er at de aller fleste folkerike kommunene er blå kommuner med Ap-ordførere. Spesielt mange av dem finner vi på Vestlandet: Bergen, Sandnes, Karmøy, Ålesund, Fjell, Askøy, Haugesund og mange flere. På Østlandet er det færre store kommuner: Larvik skiller seg nok ut som en ganske stor kommune med solid blått flertall. I nord er det spesielt godt gjort at Bodø og Alta har Ap-ordfører. Harstad var også blå i 2017, men med mye mindre margin. Jevnt var det også i Skedsmo, Lørenskog og Nittedal, men Skedsmo inngår fra 2020 i Lillestrøm kommune, som samlet hadde knapt rødt flertall. Til sammen hadde omtrent femti Ap-ledede kommuner blått flertall i 2017, så partiet må nok regne med å gå på noen tap ved kommunevalget i 2019.

De fire største Høyre-ledede kommunene med rødt flertall i 2017 ligger alle på Østlandet: Halden, Moss, Elverum og Øvre Eiker. I sistnevnte var flertallet veldig knapt, og hvis vi tar i betraktning at Moss slås sammen med Rygge, var det enda jevnere der. Man bør også legge merke til Andøy, hvor Senterpartiet oppnådde 70% oppslutning, mens Førde slås sammen med nabokommunene til nye Sunnfjord, hvor Sp også står sterkt. Til sammen har Høyre 27 ordførere i røde kommuner, hvis jeg har telt rett.

I røde kommuner har KrF ordfører i Rømskog, som slås sammen med Aurskog-Høland, og tre øykommuner i nord, nemlig Skjervøy, Værøy og Træna.

Blå Senterpartikommuner finner vi ikke minst på Nordvestlandet: Knallblå Fræna blir del av Hustadvika og Haram inngår i knallblå Ålesund. Det spørs om partiets fremgang er nok til å beholde Sykkylven og Vestnes, som også er solide blå. Jevnere er det i Ørsta, Kvam og Vindafjord. Senterpartiet har omtrent 20 ordførere i blå kommuner.

Seks av Venstres sju ordførere finner vi faktisk i røde kommuner. Alle disse er små: Eid, Bø, Hurdal, Fjaler, Vestre Slidre og Granvin. Eid slås imidlertid sammen med Selje, og den nye kommunen, Stad, er svakt høyredreid.

mandag 6. august 2018

Røde kommuner, blå kommuner og slagmarker

Hvis vi bruker 2017-valget som utgangspunkt, kan vi identifisere trygge røde kommuner, trygge blå kommuner og kommuner der det var mer jevnt løp. I de fleste tilfeller vil det samme mønsteret gjenta seg i 2019. Slagmarker er da først og fremst kommuner der marginene var små. Kartet under viser flertall og marginer fra 2017. Lys farge angir de jevneste kommunene. Jeg har i dette kartet regnet marginer og slått sammen de nye kommunene.

søndag 5. august 2018

Tre nyanser av blått

Høyresiden kan oppnå tre slags flertall: Blåblått, altså at Høyre og Frp har flertall alene, blågrønt, altså flertall for de tre regjeringspartiene samlet, eller lyseblått, altså flertall for regjeringspartiene + KrF.

Her er et kart som viser hva slags flertall høyresiden hadde i ulike kommuner i landet ved stortingsvalget i 2017. Jeg har brukt de nye kommunegrensene fra 2020.

Senterpartiets valgkart 2019

Etter innlegget om Senterpartiet har jeg lekt meg med å lage kart ved hjelp av Kartverkets nedlastbare filer. Det var jo rasende festlig. Her er altså en illustrasjon til forrige innlegg.

På dette kartet har jeg markert hvilke partier som har ordførere i alle kommuner der Sp er på vippen og største ikke-sosialistiske parti. De 101 kommunene jeg omtalte i forrige post er altså de røde og de grå på kartet.

fredag 3. august 2018

En ikke-sosialistisk strategi for Senterpartiet i 2019

Se også kartet til dette innlegget!

Venstresiden gjorde det meget skarpt i forrige kommunevalg. Spesielt vant Arbeiderpartiet en lang rekke ordførerverv, og også for Senterpartiet var fremgangen allerede da merkbar. Siden dengang har Ap falt betydelig. Av 33% i 2015 har Ap omtrent 23-24% igjen, hvis vi skal tro meningsmålingene. Sp derimot, har fortsatt fremgangen. De fikk 8,5% i 2015, økte til 10,3% i 2017, og det er omtrent nivået de har fremdeles. Hvis dette holder seg til lokalvalgene neste år, vil vi se en dramatisk forskyvning i maktbalansen mellom Sp og Ap, spesielt i distriktene, hvor Sp har sine fleste velgere. I store deler av landet oppnådde Sp alt fra 25% til oppunder 50% i 2017.

Dette er bakgrunnen for flere innlegg på pollofpolls.no, der Johan Giertsen spekulerer i om ikke Senterpartiet vil være tjent med å se seg selv som det største ikke-sosialistiske partiet, og orientere seg mot høyresiden. Tanken er nærmere beskrevet blant annet i artikkelen "Kommunevalget: Høyre + Sp = Sant?".

Giertsen har bedt meg identifisere de kommunene hvor høyresiden kan tenkes å ville tilby Senterpartiet ordfører i bytte for samarbeid. Vi snakket litt om det og kom frem til noen enkle kriterier. Siden vi ikke har valgresultatene fra 2019 før om et drøyt år, må vi ta utgangspunkt i tallene fra stortingsvalget 2017. Vi leter altså etter kommuner hvor:

  1. Senterpartiet er på vippen. Det vil si at verken partiene til høyre eller venstre for Sp hadde flertall i 2017. Jeg har tillatt meg selv å operere med en margin på 2% her.
  2. Senterpartiet var største ikke-sosialistiske parti i 2017. Her også bruker jeg 2% margin, slik at om Senterpartiet var inntil 2% mindre enn f.eks Høyre, tar jeg kommunen med.
  3. Senterpartiet stilte liste i 2015. For at oppslutningen fra 2017 skal kunne si noe om potensialet i 2019, må det i alle fall eksistere et levende Senterparti lokalt.
  4. Arbeiderpartiet har ordfører. Poenget med et slikt samarbeid må være for høyresiden å bli kvitt en Ap-ordfører.
  5. Senterpartiet har realistisk sjanse til å bli større enn Arbeiderpartiet. Giertsen mener disse kommunene er de mest interessante, fordi det øker muligheten for at Ap og Sp ikke blir enige. Gitt Arbeiderpartiets tilbakegang siden valget i fjor, har jeg merket meg alle kommuner der Sp hadde mer enn 80% av Aps oppslutning i 2017. Da kan vi kanskje tenke oss at de er på skuddhold.
I oversikten under vil jeg omtale også kommuner som ikke møter alle kriteriene, der jeg mener det er interessant. Spesielt kriterium nr 5 kan man diskutere verdien av: Hvis Senterpartiet er største ikke-sosialistiske parti, men mindre enn Ap, vil et samarbeid mot høyre trolig være deres eneste mulighet til å få ordfører.

En ting som kompliserer bildet er de nye, sammenslåtte kommunene. Siden kun en av disse (Færder, som er uinteressant i denne sammenhengen) har gjennomført lokale valg ennå, er det heller ingen valgte ordførere å erstatte, verken fra Ap eller andre partier. Som vi skal se er det ganske mange av de nye kommunene som er gode kandidater for Giertsens foreslåtte strategi, og jeg har tatt med disse også, uavhengig av hvilke partier som hadde ordfører i de gamle. De fleste av dem slås sammen i 2020, men valget i 2019 gjelder likevel de nye kommunene.

La oss først se på de kommunene som er uberørt av sammenslåinger. De første to forutsetningene er møtt i 176 av dem, med til sammen 713 000 innbyggere i 2018. Dette er altså alle kommuner der Sp var på vippen i 2017 og største ikke-sosialistiske parti, begge deler med et visst slingringsmonn. Som man forstår er det mange små kommuner blant disse. Av disse har Ap ordfører i 87 kommuner, med tilsammen 441 000 innbyggere. Senterpartiets oppslutning var mer enn 80% av Arbeiderpartiets i 50 av disse 87, hvorav de stilte liste i 44 kommuner i 2015.

Sp var dessuten på vippen og største ikke-sosialistiske parti i 14 av de nye kommunene i 2017. Disse har til sammen 189 000 innbyggere i 2018. De 14 er sammenslått av 36 gamle kommuner, og de 36 ordførerne fordelte seg slik i 2015: Ap (17), Sp (10), H (5), V (2), KrF (1) og Felleslista for bygdeutvikling, i Agdenes (1).

Vi står altså igjen med 101 gamle og nye kommuner, med til sammen 630 000 innbyggere, som helt eller delvis møter de fem kriteriene nevnt over. I lista under har jeg satt kommunenavnet i fet skrift dersom Sp var større eller nesten jevnstore med Ap i 2017, og kommentert om Ap var størst av dem i 2015. Kommunenavnet står i kursiv dersom Sp ikke stilte egen liste i 2015. Nye sammenslåtte kommuner står med store bokstaver, og med de gamle kommunenes ordførerpartier i parentes.

  1. Marker
  2. Skiptvedt. Ap størst i 2015
  3. Rakkestad. Ap størst i 2015
  4. AURSKOG-HØLAND (Ap, KrF)
  5. Ringsaker
  6. Løten
  7. Stange
  8. Nord-Odal
  9. Sør-Odal
  10. Eidskog
  11. Stor-Elvdal. Her stilte "Bygdelista, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet"
  12. Rendalen. Ap størst i 2015
  13. Alvdal. Ap størst i 2015
  14. Folldal. Ap størst i 2015
  15. Vågå. Ap størst i 2015
  16. Nord-Fron
  17. Sel
  18. Ringebu. Ap størst i 2015
  19. Øyer
  20. Gausdal. Ap størst i 2015
  21. Østre Toten
  22. Vestre Toten
  23. Søndre Land
  24. Etnedal
  25. Nord-Aurdal
  26. Øystre Slidre. Ap størst i 2015
  27. Vang
  28. Ål. Ap størst i 2015
  29. Krødsherad. Her stilte "Tverrpolitisk Bygdeliste"
  30. Nome
  31. MIDT-TELEMARK (V, Ap)
  32. Hjartdal. Ap størst i 2015
  33. Seljord. Ap størst i 2015
  34. Kviteseid. Ap størst i 2015
  35. Nissedal. Ap størst i 2015
  36. Fyresdal. Ap størst i 2015
  37. Gjerstad
  38. Åmli
  39. Valle. Ap størst i 2015
  40. Utsira. Her stilte to bygdelister i 2015, ordføreren er Ap-medlem
  41. ULLENSVANG (Ap, Sp 2 ). Ap størst i 2015
  42. VOSS (Ap, V). Ap størst i 2015
  43. Vaksdal
  44. Høyanger
  45. SOGNDAL (Ap 3). Ap størst i 2015
  46. SUNNFJORD (H 2, Ap 2). Ap størst i 2015
  47. VOLDA (Ap, H). Ap størst i 2015
  48. FJORD (Sp, Ap)
  49. Tingvoll. Ap størst i 2015
  50. Sunndal
  51. Kristiansund. Ingen blokk hadde flertall i 2017, på grunn av Nordmørslista.
  52. Surnadal. Ap størst i 2015
  53. Smøla. Ap størst i 2015
  54. HEIM (Sp 2)
  55. INDRE FOSEN (H 2). Ap størst i 2015
  56. ÅFJORD (Ap, H). Ap størst i 2015
  57. Osen. Ap størst i 2015
  58. Oppdal. Ap størst i 2015
  59. Rennebu. Ap størst i 2015
  60. ORKLAND (Sp, Ap 2, Lokal liste).
  61. Selbu. Her stilte "Fellesliste SP, KrF og Venstre"
  62. Levanger
  63. Verdal
  64. STEINKJER (Sp, Ap)
  65. Snåsa. Ap størst i 2015
  66. Lierne. Ap størst i 2015
  67. Grong. Ap størst i 2015
  68. NAMSOS (Ap, Sp 2)
  69. NÆRØYSUND (Sp, Ap). Ap størst i 2015
  70. Bindal. Ap størst i 2015
  71. Sømna
  72. Brønnøy
  73. Vega. Ap størst i 2015
  74. Herøy
  75. Alstahaug
  76. Leirfjord. Ap størst i 2015
  77. Vefsn
  78. Grane
  79. Dønna. Her stilte "Fellesliste for Senterpartiet og Kystpartiet"
  80. Nesna. Ap størst i 2015
  81. Meløy
  82. Gildeskål. Ap størst i 2015
  83. Sørfold
  84. Lødingen. Sp stilte ikke liste i 2015
  85. Røst. Her stilte to lokale lister. Ordføreren er Ap-medlem
  86. Flakstad
  87. Vestvågøy. Ap størst i 2015
  88. Hadsel. Ap størst i 2015
  89. Øksnes. Ap størst i 2015
  90. Sortland. Ap størst i 2015
  91. Kvæfjord
  92. Gratangen
  93. Målselv. Ap størst i 2015
  94. Sørreisa. Ap størst i 2015
  95. Dyrøy. Ap størst i 2015
  96. Nordreisa. Ap størst i 2015
  97. Kautokeino. Sp stilte riktignok liste, men hadde liten oppslutning i 2015. Ap størst i 2015
  98. Hasvik
  99. Karasjok. Ap størst i 2015
  100. Lebesby. Her stilte "Lebesby Tverrpolitiske liste"
  101. Tana

Det er verd å merke seg at en del av disse kommunene tross alt er ganske store. Ringsaker er aller størst, med nesten 35 000 innbyggere, og 20 kommuner til på denne listen har mer enn 10 000 innbyggere.

Jeg skal ikke mene så mye om realismen i den beskrevne strategien. Det som taler mot er at Senterpartiet trolig kan knytte sin fremgang til motstand mot regionreformen, og at Høyre for mange av velgerne er selve reformpartiet de har stemt mot. Det som taler for er at Senterpartiet i omtrent halvparten av disse kommunene kan gå fra å være nest største rødgrønne parti til å være største ikke-sosialistiske parti. Spørsmålet er om de taper velgere på å assosieres med høyresiden.