Skade

Jeg vet en ting sikkert om det partiet jeg kommer til å stemme på: De kommer til å skade landet.

Jeg stemmer på dem fordi jeg tror de vil gjøre mindre skade enn de andre. Ingen partier er perfekte, og det aller meste er vi jo enige om. Jeg synes ikke man skal være redd for å stemme på feil parti. De fleste har vel flere enn ett parti de er åpne for å gi sin stemme til, og det er uansett omtrent riktig å stemme på ett av dem. Man skulle nesten hatt flere stemmer. Det er jo så mange politikere som gjør en god jobb og søker løsninger på problemer, og en stemme er jo en slags belønning for den jobben de gjør.

Jeg vet en ting sikkert om alle partier: noe godt gjør de.

Husk å stemme!

Finnmarks fem mandater - en sannsynlighetsberegning

Dette må jo være en bestseller!

Jeg driver jo ikke med sannsynlighetsberegninger egentlig, men så satt jeg nå her og lekte litt med tanken likevel, og fant ut at jeg skulle sette det opp. Hva er sannsynligheten for at hver av de mest aktuelle kandidatene i Finnmark blir valgt inn på Stortinget?

Runar Sjåstad (Ap). Sannsynligheten for distriktsmandat er lik sannsynligheten for at Arbeiderpartiet er fylkets største parti. ca 100%.

De neste tre partiene er praktisk talt like store, men hvis vi ser litt på trender og usikkerheter og slikt vil jeg gjøre litt forskjell på hvor sikkert jeg mener distriktsmandatet er. Sannsynlighetene er ikke et uttrykk for hvor store jeg mener partiene er, men hvor stor mulighet det er for at prognosen min overvurderer dem.

Bengt Rune Strifeldt (Frp). Sannsynlighet for distriktsmandat: 9/10. Utjevningsmandat er resten, 1/10, multiplisert med sannsynligheten for at Frp skal ha utjevning i det hele tatt, 9/10, at Strifeldt konker ut Freppere i mange nok andre fylker, som er bombesikkert, og at han vil ha fylkets høyeste restkoeffisient, som også er bombesikkert. 90% + 9% = 99%.

Frank Bakke Jensen (H). Sannsynlighet for distriktsmandat: 7/10. Utjevningsmandat er resten, 3/10, multiplisert med sannsynligheten for at Høyre skal ha utjevning i det hele tatt, 6/10, at Bakke Jensen konker ut Høyrefolk i mange nok andre fylker, som er bombesikkert, og at han vil ha fylkets høyeste restkoeffisient, som også er bombesikkert. 70% + 18% = 88%.

Geir Iversen (Sp). Sannsynlighet for distriktsmandat: 6/10. Utjevningsmandat er resten, 4/10, multiplisert med sannsynligheten for at Senterpartiet skal ha utjevning i det hele tatt, 6/10, at Iversen konker ut Senterpartister i mange nok andre fylker, som er bombesikkert, og at han vil ha fylkets høyeste restkoeffisient, som også er bombesikkert. 60% + 24% = 84%.

Ingalill Olsen (Ap). Sannsynlighet for distriktsmandat: 8/10. Utjevningsmandat er resten, 2/10, multiplisert med sannsynligheten for at Arbeiderpartiet skal ha utjevning i det hele tatt, 6/10, at Olsen konker ut Arbeiderpartisaner i mange nok andre fylker, 1/2, og at hun vil ha fylkets høyeste restkoeffisient, som er 9/10. 80% + 5,4% = 85,4%.

Nå må vi raske med oss sannsynlighetene for at utjevning glipper for alle de fire største partiene. Vi tar med oss 1% fra Frps fiasko, 12% fra Høyres, 16% fra Sp sin fiasko og 15,6% fra Arbeiderpartiets. Samlet sannsynlighet for at en av de fem favorittene feiler i å komme på Stortinget er da hele 44,6%! Det er nesten så jeg lurer på om jeg har vært for pessimistisk på deres vegne her. Men la gå.

Kirsti Bergstø (SV). For enkelhets skyld regner jeg ikke med at SV er blant de fire største partiene, så Bergstøs mulighet er å beholde utjevningsmandatet hun vant sist. Jeg sa i sted at det bare er 9/10 sannsynlig at Ingalill Olsen vil ha høyeste restkoeffisient i fylket hvis hun ikke tar distriktsmandat, og den siste 1/10 er muligheten for at Ap er mindre enn tre ganger så stort som SV. Dette blir aktuelt hvis Olsen ikke kommer inn (2/10). 1/10 ganger 2/10 = 2% der. Resten av den ledige mandatsannsynligheten, 42,6%, må SV dele. Sannsynligheten for at SV er femte størst vil jeg si er mer enn 19/20, men vi runder ned for underholdningens skyld. og jeg mener det er 9/10 sannsynlighet for at Bergstø konker ut mange nok SVere i resten av landet. Puh! Da har vi 42,6% ganger 19/20 ganger 9/10 = 36,4% pluss de 2% fra litt over her blir til sammen 38,4%.

Hvor mye har vi igjen? Vi har 6,2% på deling til Venstre, MDG, KrF og Rødt.

Trine Noodt (V). Venstre er nok sjette størst, 9/10 ganger 6,2% = 5,6%, og stjeler dessuten ørlite fra SV ved å kanskje være større enn dem, 1/20 ganger 44,6% = 2,2%, men med disse 7,8% er det uvisst om de er over sperregrensen, 1/2, og om Trine Noodt konker ut Venstrefolk i resten av Norge, 1/2. Da står vi igjen med ca 2%

Hvis utjevningsmandatet fremdeles skulle være ledig, 4,2%, er det usikkert hvem som er størst av de tre siste. Det mest avgjørende er faktisk da hvem som kan komme over sperregrensen. KrF er nesten sikker, 9/10, på å komme over sperregrensen, MDG er usikker, 5/10, og Rødt er en smule long shot, 1/10. Jeg tror det er riktig å si at sannsynligheten for utjevningsmandat er proporsjonal med dette. Ann S. Nystad (KrF) har overraskende nok bedre sjanser enn Trine Noodt, 9/15 ganger 4,2% = 2,5%, Ørjan I. Jensen (MDG) 5/15 ganger 4,2% = 1,4% og Ane M. Ugelvik (Rødt) 1/10 ganger 4,2% = 0,4%

Hvorfor har jeg ikke nevnt Steinar Karlstrøm (Ap)? Vel... Som jeg sa over, Ingalill Olsen, med sin restkoeffisient på 0,50 har 50/50 sjangs på å konke ut andre Arbeiderpartifolk. Det er da åpenbart at Karlstrøms sjanser er små med hans restkoeffisient på 0,30-0,35. Hans mulighet var Aps eventuelle tredje distriktsmandat, som jo virker lite trolig nå.

Risikoanalyse for KrF

Forrige innlegg var så gøy å skrive at jeg fikk lyst til å gjøre motsatt regnestykke for det partiet som ligger motsatt an. Alle vet at Kristelig Folkeparti ligger trygt plassert over sperregrensen, og den trygghetsfølelsen er noe av det aller farligste, ikke sant? Så hvis vi summerer opp aller dårligste måling for KrF i hvert fylke fra august og september, hvor dårlig kan det gå? Her er tabellen.

Tabellen viser at selv i de dårligste lokale målingene er KrF over sperregrensen. Jeg kan ikke annet enn slutte meg til den falske forsikringen disse tallene gir.

Den aller rødeste drømmen

I det siste har partiet Rødt hatt noen overraskende gode målinger, men de aller fleste viser Rødt under sperregrensen. Hva er det mest optimistiske anslaget vi kan trekke ut av de lokale meningsmålingene? Jeg bestemte meg for å regne ut hva partiets oppslutning ville vært hvis den aller beste målingen i hvert fylke slår til. Jeg brukte da bare målinger fra august og september, og kom frem til denne tabellen. Anslaget for avgitte stemme i hvert fylke fremkommer ved å ta stemmetall for forrige stortingsvalg og justere for folkeveksten siden den gang.

Så hvis du sitter der valgnatten og er spent på om partiet Rødt kommer over sperregrensen, vil disse tallene fungere som et slags skjema. Det faktum at summen av aller beste meningsmåling i hvert fylke plasserer Rødt over sperregrensen med såpass liten margin, gjør at jeg vurderer det som nesten helt sikkert at de er under. Men vi får se når resultatene strømmer inn.

Fordel Solberg i Sør-Trøndelag

Det virket som en relevant størrelse for en måned siden. Vippepunktet. Siden har ting blitt mer uoversiktlig.

Jeg har fulgt forholdet mellom de tre største partiene på venstresiden (Ap, Sp, SV) versus de tre største partiene på høyresiden (H, Frp, KrF). Hvis det bare er disse seks partiene som kommer over sperregrensen er det dette forholdet som først og fremst vil avgjøre valget. Siden de tre blå var 8,3% større enn de tre røde i 2013, må de røde vokse 4,15% samtidig som de blå må gå tilbake like mye for at vi skal få regjeringsskifte. Denne venstredreiningen har jeg fulgt i hvert fylke for seg, og den ser nå ut til å favorisere Støre i femten fylker og Solberg i fire. To fylker har gått fra fordel Støre til fordel Solberg siste måned: Akershus, og nå også Sør-Trøndelag. Alt dette er vel å merke bare mine prognoser.

I løpet av august har det blitt mer sannsynlig at både MDG og Venstre, eller i alle fall ett av de partiene, kommer over sperregrensen. Hvis det skjer, er oversikten under mindre relevant, særlig hvis bare ett av de to partiene greier det. Jeg publiserer det likevel, mest fordi jeg har gjort det før, og hvem vet, kanskje er det bare seks partier som får over fire prosent når stemmene er talt opp likevel.

Oversikten viser vel å merke IKKE hvem som har flertall i det enkelte fylke, men hvor stor venstredreiningen er. Nord-Trøndelag var for eksempel et av våre rødeste fylker i 2013, og er enda rødere nå, men kanskje nettopp derfor er venstredreiningen her mer beskjeden enn i de fleste andre fylker. For en stund siden laget jeg en oversikt over røde og blå fylker, hvis man vil se en slik.

Venstresiden nøler. Respons for Høyre i Finnmark

Jeg er litt skeptisk til målinger bestilt og publisert av politiske partier, av grunner jeg har beskrevet før. Med det forbeholdet unnagjort vil jeg analysere målingen slik den er. Den er lagt ut i sin helhet på Finnmark Høyres nettsider.

Arbeiderpartiet går tilbake hele 9,4% siden forrige gang Høyre publiserte noe fra Finnmark 10. juni. Nasjonalt har Arbeiderpartiet falt 3,7% i samme tidsrom, hvis vi skal tro mitt glidende gjennomsnitt. Tilbakegangen koster partiet distriktsmandat nr. 2, og det er nå ett mandat til hver av de fire største partiene i Finnmark.

Mandatet snappes opp av Fremskrittspartiet, som tidligere har ligget an til å tape distriktsmandatet fra 2013 til Senterpartiet. Også her er utslagene kraftigere enn den nasjonale trenden: Frp går frem 4,2% i Finnmark, mot knappe 1% nasjonalt. Den reelle nasjonale trenden kan riktignok være noe kraftigere enn prognosen min har fanget opp, både for Ap og Frp.

Et annet parti med sterk fremgang sammenlignet med forrige måling er Venstre, som her oppnår 5,1%. Fremgangen kommer først og fremst av at Venstres oppslutning dengang, 2,5%, var mye lavere en andre målinger har antydet i vår. InFact målte f.eks Venstre til 5,3% i mai. Det nye er at Venstre bare er 1,2% bak SV. Det kan komme til få betydning for utjevningsmandatet. Den sterke trenden for SV nasjonalt lar nemlig vente på seg i Finnmark, eller kanskje det er riktigere å si at veksten var tatt ut allerede før resten av landet fulgte etter. 6,3% er et svakt resultat for partiet her i Finnmark, spesielt med tanke på at Venstre ligger så nær.

Senterpartiet oppnår her 14%. Da er de fjerde største parti, noe som kan vise seg å være skummelt i Finnmark i år. Tilbakegangen på 2% siden sist, er i tråd med nasjonale trender. Hvis Ap skulle berge andremandatet sitt, kan Sp i Finnmark bli avhengig av at partiet skal ha utjevningsmandater i kongeriket det hele tatt.

Høyres fremgang er 1,2% fra Respons' forrige måling, og 15,6% er temmelig likt det min prognose forventet av en Respons-måling fra før. Kristelig Folkeparti øker 1%, men i likhet med Venstre var partiet trolig målt for lavt i juni.

Man skulle kanskje tro at Aps sterke tilbakegang og Frps sterke fremgang betyr at mange tidligere Ap-velgere nå vil stemme Frp. Bakgrunnstallene støtter ikke en slik teori. Det er lite overgang mellom de to partiene. Arbeiderpartiets tilbakegang og SV's svake måling handler først og fremst om at ca 20% av disse partienes tidligere velgere nå er usikre på hva de skal stemme på. I tillegg har vi lekkasjen til Sp, som vi jo kjenner til fra det siste året i hele landet. Til sammenligning har 93% av Frps tidligere velgere bestemt seg, i tillegg til at de henter mange velgere fra Høyre. Senterpartiet henter nå ikke like mange tidligere velgere fra høyresiden som før, og det forklarer partiets tilbakegang.

Omtrent 20% av de Respons snakket med, stemte ikke ved forrige valg, men de som har bestemt seg er så få at det er vanskelig å finne noen signifikante trender der. Det måtte være at de heller stemmer Venstre enn Frp, men at de tre største partiene blant dem er Ap, Sp og Høyre.

Det har vært spekulert i om mange skifter side i dette valget i Finnmark. Av de som stemte sist har vi følgende tall: Arbeiderpartiet taper 7% av sine velgere til høyresiden, Sp 3% og SV 3%. Fra høyresiden går 12% av tidligere Høyrevelgere, 11% av Frp'ere, 25% av KrF'ere og 30% av Venstre-velgere over til venstresiden, da særlig til Sp. Noen av disse tallene er små og bør tas med en klype salt. En tendens vi ser andre steder i landet, at Venstre og MDG utveksler stemmer, kan ikke ses på denne målingen.

Den lokale leser er naturligvis særlig nysgjerrig på lokale forskjeller, og da spesielt eventuelle effekter av Sykehus-saken i Alta. De mest tydelige forskjellene på det Respons kaller Alta-området, Hammerfest-området og Øst-Finnmark er: Ap har 19% (!) i Alta og 40% i Hammerfest. Også SV gjør det svakt, 4%, i Alta, mens de 10% partiet har i resten av Finnmark må regnes som respektabelt. Frp har oppsiktsvekkende 28% i Alta mot henholdsvis 16% og 12% i de to andre distriktene. Venstre, som har 11% i Alta, er nesten ikke-eksisterende utenom (1-2%). At Venstre og Frp har en stor del av sine velgere i Alta, kjenner vi fra tidligere valg også. Venstre hadde for eksempel 12,4% i byen ved siste kommunevalg i 2015.

Det store spørsmålet er da om venstresidens nølere også er konsentrert i Alta, men dét sier Respons sin måling for Høyre ingen ting om.

RETTELSE. I bakgrunnstallene sies det at antallet usikre er 21% i Alta, 28% i Hammerfest og 16% i Øst-Finnmark.

Utbytterikt samarbeid mellom Alta bibliotek og Altaposten

Onsdag var jeg faktisk på TV i en politisk debatt hos Altaposten, for å gi min vurdering av partienes mandatsjanser i min valgkrets. Jeg har også skrevet vurdering om hvert parti enkeltvis de siste dagene i samme avis. Samarbeidet med Altaposten omfatter også konseptet "Kandidatprat", der jeg og Altapostens politiske redaktør Jarle Mjøen tar en prat med noen av de som prøver å bli valgt inn på Stortinget. Dette blir også filmet og lagt ut i redigert versjon på nett etter hvert.

Jeg vil rette en stor takk til Altaposten for samarbeidet!

Back of the envelope: Over 2% høyredreining siste uke

Som jeg nevnte i går er det for øyeblikket et visst misforhold mellom de siste landsdekkende målingene og min prognose. Jeg kommer ikke til å tvinge prognosen min til å gjøre noe den ikke vil (se, den har vilje!), men baksiden av en konvolutt er jo det tradisjonelle stedet å gjøre foreløpige og uforpliktende overslag, så jeg gjorde nettopp det. Jeg gikk og kjøpte en pakke konvolutter og begynte å skrible på baksiden av en av dem.

Jeg fikk nemlig den ideen at jeg skulle ta for meg et lite antall målinger, i dette tilfellet Norstat for NRK 29. august, Kantar TNS for TV2 30. august og Norstat for Vårt Land 31. august, og se om det danner seg et klarere bilde når man ser på bare disse tre for seg. Spesielt fokuserer jeg da på feilmarginene. TNS for TV2 har Ap på 26,7% med feilmarginen 1,9%, mens Norstat for NRK har Ap på 24,4% og feilmargin 2,7%. Da har vi at Ap hos TV2 ligger i sjiktet 24,8-28,6, og hos NRK i sjiktet 21,7-27,1. Så jeg leter etter høyeste "lavnivå" og laveste "høynivå" og regner dette kombinerte sjiktet av tre målinger som beste anslag for hvor stor oppslutning hvert parti har akkurat nå.

MDG ligger i følge konsensus av tre målinger mellom 3,8% og 4,3%, så hvis jeg skal gi ett enkelt tall, vil jeg si noe midt imellom, nemlig 4,05%. Prognosen min sier 4,1%, så der er det ikke noe problem. Andre partier avviker mer enn man kan forklare med feilmarginer. I tabellen under har vi altså først det sjiktet partiet ser ut til å ligge i, deretter midtpunktet av sjiktet, prognosen min for øyeblikket og differansen mellom de to til slutt.

Parti	Sjikt	Anslag	Prognose	Avvik
R	2,6-3,5	3,05	3,2	-0,15
MDG	3,8-4,3	4,05	4,1	-0,05
SV	4,9-6,6	5,75	5,4	+0,35
A	24,8-27,1	25,95	28,1	-2,15
Sp	9,7-12,3	11,00	10,7	+0,30
V	2,8-4,2	3,50	3,6	-0,10
KrF	4,5-5,1	4,80	5,0	-0,20
H	23,0-26,6	24,80	23,7	+1,10
FrP	14,3-17,0	15,65	14,2	+1,45

Man legger merke til at prognosen for Arbeiderpartiet ligger over det kombinerte sjiktet av feilmarginer, mens prognosen for Fremskrittspartiet ligger under. Dette tyder på at prognosen ikke helt henger med, og at Ap har kraftig tilbakegang og FrP kraftig fremgang. Prognosen for Høyre ligger nederst i sitt sjikt, og det kan være et godt tegn for dem.

Mandatfordelingen hvis anslagene over blir valgresultat, er som følger: FrP: 28, H: 45, KrF: 9, V: 2, MDG: 7, Sp: 20, A: 47, SV: 10, R: 1. Det gir 84 mandater til Nydalen-partiene, 77 til de rødgrønne, og MDG og Rødt er da på vippen.

Jeg pleier som sagt ikke justere nasjonale målinger etter byråenes slagside, men minner om at Norstat, som står for to av disse målingene, erfaringsmessig måler Frp 1,2% høyere enn glidende snitt av målinger. 1,2% utgjør omtrent to mandater.

Metodiske tvil

Prognosen min er konservativ. Ikke slik å forstå at den overvurderer høyresiden, tvert imot: Min prognose har nå Arbeiderpartiet over 28%, mens målinger fra både TV2 og NRK antyder et nivå på 25% for landets største parti. Hvis Arbeiderpartiet fremdeles er størst da. Hva er årsaken til dette avviket?

I min prognose veier en måling fra i dag som 1,0 måling. I morgen veier den samme målingen 0,95. Generelt taper en måling 5% av sin vekt hver dag. Det betyr at vekten av en måling aldri blir null, bare nesten. Etter en måned veier en måling fremdeles 0,95^30 = 0,21. Årsaken til at to målinger ikke endrer prognosen mer, er at det finnes så mange målinger fra de siste par ukene som har vist Arbeiderpartiet opp mot 30%. Det er forresten temmelig uvant å bruke uttrykket "opp mot 30%" om Arbeiderpartiet. Hvis vi skal tilegne prognosen min personlighetstrekk (hvorfor ikke, det jo gøy!), kan vi si at den er, som sagt, stokk konservativ. Den er skeptisk til dramatiske bevegelser i meningsmålingene, og lar seg ikke lure av ekstreme utslag

I normale tider er dette ganske lurt. Hvis vi som i vår har ni nasjonale målinger hver måned, ville det være dumt å la en avvikende måling endre prognosen for mye. Vi vet at det alltids kommer flere målinger som kan bekrefte eller avkrefte at situasjonen har endret seg, og så lenge det er lenge til valget er det slett ingen ulempe å glatte ut brå bevegelser i partienes oppslutning.

Spørmålet er hvor lurt det er at prognosen er konservativ rett før valget. Det er trolig slik at folk endrer mening raskere rett før et valg, på et tidspunkt da de vier politikken mer oppmerksomhet enn ellers, og revurderer sine oppfatninger fra kaffepause til kaffepause rundt om på de tusener av arbeidsplasser.

Slik tvil kan man ligge nattestid å plage seg selv med, men det gjør ikke jeg. Jeg har bestemt meg for å prøve ut en algoritme jeg har tro på. Jeg har aldri prøvd den ut før, så den er ikke testet. Dessverre gir politikken meg bare en eneste anledning for å høste erfaringer hvert fjerde år. Etter 11. september skal jeg evaluere hva som gikk galt. Med litt flaks kan jeg bruke valgresultatet til å lage en bedre prognose en annen gang.

Her bygger jeg for evigheten må vite.

TV2 og overlappende meningsmålingsperioder

Kantar TNS utfører meningsmålinger for TV2, og disse publiseres for tiden daglig. Jeg har et problem med disse målingene. Hvis man ser på når målingene er tatt opp, forholder det seg slik, i følge Poll of polls.:

Publisert	Tatt opp
15. august	7.-11. august
20. august	14.-18. august
24. august	18.-23. august
27. august	21.-25. august
28. august	22.-28. august

Man ser altså at opptaksperiodene er overlappende. Min mistanke er, uten at jeg har søkt å få det bekreftet, at dette dreier seg om rullerende snitt av målinger. Man spør 300-400 hver dag, og publiserer for eksempel snittet av fem siste ukedager som en "ny" måling. Jeg har ikke problemer med å legge inn mange målinger fra samme byrå inn i prognosen min, men da må det dreie seg om ulike, altså uavhengige, målinger. Det blir feil å regne snitt av målinger der samme telefonsvar teller med i fem ulike målinger. Jeg har tenkt litt på hvordan jeg skal bruke disse målingene, og har bestemt meg for å bare telle med målinger som ikke overlapper. Det betyr at jeg ikke teller med målingene fra 24. og 28. august, og neste måling jeg legger inn blir den neste som har 26. august eller senere som første opptaksdag.

Dette er ingen kritikk av praksisen med rullerende snitt, jeg bare presiserer hvorfor jeg kommer til å utelate dem fra min prognose.

De ubegripelige utjevningsmandatene

Når man ser på hvordan utjevningsmandatene er fordelt på parti og fylke rundt omkring i landet, kan man få inntrykk av at det er ren lotto. Frp fikk ingen utjevningsmandater sist, mens både de største partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, og det minste over sperregrensen, Venstre, fikk. Men det er et system i galskapen.

Utjevningsmandater deles ut i to omganger.

Først finner man ut hvilke partier som er mest underrepresenterte. SV, med 4,1% av stemmene i 2013, hadde bare vunnet distriktsmandater i Oslo og Hordaland, mens Frp med sine 16% hadde vunnet 29 mandater fra 17 fylker. Da man skulle utjevne disse forskjellene, regnet man først ut hvor mange mandater de enkelte partiene manglet på å få sin andel.

Man begynner altså med å se på forholdet mellom antall stemmer og antall mandater. Helt spesifikt tar man stemmetallet og deler på et tall som er 2 ganger antallet mandater de allerede har fått, pluss 1, slik: SV hadde 116 021 stemmer og to mandater. Altså blir formelen 116 021 / ( ( 2*2 ) + 1 ) = 116 021 / 5 = 23 204. Sammenlign med Frp: 463 560 / ( ( 29 * 2 ) + 1 ) = 463 560 / 59 = 7 857. SV hadde den høyeste verdien av alle partiene og fikk altså det første utjevningsmandatet. Slik fortsetter man, men nå som SV har fått et utjevningsmandat, må vi dele SVs stemmetall med 7 i stedet for 5, og i 2013 ble det Venstre som fikk det andre utjevningsmandatet. Kort fortalt: da alle 19 utjevningsmandatene var delt ut, hadde SV, Venstre og KrF fått fem hver, Sp to, Ap og Høyre ett hver, mens Frp hadde så mange distriktsmandater at de ikke skulle ha utjevning i det hele tatt. MDG hadde 2,8% av stemmene og fikk bare ett distriktsmandat, men siden de ikke kom over sperregrensen, fikk de ikke utjevning likevel.

Når vi nå vet hvilke partier som skal ha hvor mange utjevningsmandater, begynner andre runde, der mandatene skal fordeles på fylker. Det er nemlig slik at hvert fylke får ett utjevningsmandat. Det man ser på da er hvor partiet lå nærmest til å få utjevningsmandat. Man rangerer altså alle partienes neste kandidat i alle fylker i en og samme liste etter såkalt restkoeffisient, og fordeler dem fortløpende, såfremt både det gjeldende partiet og fylket har flere utjevningsmandater igjen. En slik liste kan man se et eksempel på hos Poll of polls.

I valget i 2013 hoppet man altså over kandidaten hvis vedkommende tilhørte Frp eller MDG, hvis partiet hadde brukt opp sine eller hvis fylket allerede hadde gitt bort sitt utjevningsmandat til et annet parti. Ellers tilfalt utjevningsmandatet kandidaten.

Alt dette gjør det naturligvis vanskelig å gjette på hvem som får utjevningsmandat i et gitt fylke, men noen ganger kan vi gjette bedre enn andre ganger. I mitt hjemfylke, Finnmark, er det for eksempel åpenbart at hvis det fjerde største partiet ikke får distriktsmandat, vil dette partiet ha høy restkoeffisient, fordi det ser ut til at fire partier kommer over 12% i år. Restkoeffisienten er da tilsvarende 0,6 mandater, og det er ganske høyt. Det betyr at vedkommende partis kandidat stiller langt fremme i køen både sammenlignet med andre partier i fylket og samme partis kandidater i andre fylker. Skulle det være slik at Finnmarks fjerde største parti ikke er et parti som skal ha utjevning, er det i følge meningsmålingene SV som er neste alternativ. De vil da ganske sikkert få utjevningsmandatet, siden SVs kandidat vil ha høy restkoeffisient sammenlignet med SV i andre fylker, og siden SV typisk får mange utjevningsmandater.

Kantar TNS' landsmåling for TV2 27. august

I går publiserte TV2 en landsdekkende måling utført av Kantar TNS, med store utslag sammenlignet med tidligere målinger fra august. Jeg vil her skrive ned et par observasjoner.

Målingen hadde nesten 1700 spurte, og dermed mindre feilmarginer enn de fleste målinger som publiseres.

Frps oppslutningg var 16,7% med en feilmargin på 1,8 (14,9-18,6%). Dette er ikke forenlig med min prognose fra før, som hadde Frp på 13,8%. Selv etter oppdatering viser min prognose nå 14,1%, fremdeles utenfor feilmarginen vis-a-vis TV2's måling. Dette tyder på at Frp er i sterk vekst og jeg forventer derfor flere sterke målinger og videre oppjustering av Frps nivå.

KrF er på denne målingen under sperregrensen, nemlig 3,7%, men tar vi med feilmarginen, har vi at KrF ligger på 2,8-4,6%. Igjen både var og er prognosen min utenfor feilmarginen for målingen, og jeg forventer ytterligere fall for KrF fremover.

MDG måles til 4,6%, som forsterker inntrykket av at dette partiet kan være over sperregrensen. Partiet Venstre er på målingen mer enn en feilmargin under sperregrensen. Dette er noe skuffende, fordi partiet har ellers vist en positiv trend over sommeren. Heller ikke Rødt kan trøste seg med feilmarginen, som gir en oppslutning på 2,1-3,7%.

Som Johan Giertsen kommenterer i går, er Høyre + Fremskrittspartiet større enn Arbeiderpartiet + Senterpartiet på flere målinger i det siste. Kantar TNS's erfarte slagside er ubetydelig i begge retninger, om noe pleier byrået å måle venstresiden svakt høyere enn snittet av byråer. Giertsens sammenligning er relevant fordi de to største partiene på hver side danner grunnlaget for ethvert realistisk regjeringsalternativ.

Hvis spørsmålet derimot er hvem som leder valgkampen, har vi nå følgende situasjon: På høyresiden har vi to partier, Høyre og Fremskrittspartiet, som er sikre på å ligge over sperregrensen, mens på venstresiden er det nå tre sikre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. De to på høyresiden hadde på TV2s måling hele 40,9% (i min prognose av i dag: 38,6%). De tre siste 42,6% (prognosen: 44,9%). Tar vi med KrF hadde høyresiden 44,6% i målingen, og tar vi med MDG hadde venstresiden med sin sannsynlige allierte 47,2%. Rødt ser ut til å måtte nøye seg med ett distriktsmandat og Venstre med to, skal vi tro målingen fra Kantar TNS. Hvem som leder blir da et definisjonsspørsmål. Jeg har hele tiden fokusert på forholdet mellom 3 røde og 3 blå, og der leder de røde i min prognose av i dag 44,9% mot 43,3%.

Situasjonen kunne altså neppe vært mer uoversiktlig. Hvis MDG kommer over sperregrensen er det lite som kan hindre dem i å komme på vippen, såpass er klart. Kommer de under, vil forholdet mellom de to blokkene bli mer avgjørende. Ett spørsmål nå er jo om høyresiden må klare seg uten både Venstre og KrF, noe som virker temmelig håpløst for Solberg enten H+FrP nå har 41% eller 39%. Endringen fra forrige måling hos TV2 gir riktignok en høyredreining ("Butler swing") på hele 2,25%, men hvis Frps vekst dessuten senker KrF kan det bli dyre stemmer å vinne for det blåblå prosjektet.

Hvem nyter godt av styringstillegget nå?

Styringstillegget er den modifiseringen av Sainte-Lagues metode som er ment å favorisere de store partiene. Det heter kanskje styringstillegg fordi hensikten er å gjøre det mulig å skape styringsdyktige flertall, hva vet jeg? Ikke at det ser ut til å hjelpe i år.

Et tydelig tegn på at styringstillegget har noen effekt, er om partiet får utjevningsmandater eller ei. De fleste partier får vanligvis slike, om ikke nødvendigvis så mange, rett og slett fordi når utjevningsmandatene skal deles ut, har bare 150 mandater blitt fordelt på forhånd i form av distriktsmandater. Det vil være godt gjort for et parti med 20% av stemmene å vinne over 20% av mandatene - 34 stykker - før de 19 siste mandatene deles ut. Har vi noen partier som ser ut til å greie et slikt kunststykke?

Kanskje. I dagens prognose har Høyre 43 mandater, og det er distriktsmandater alt sammen. Skulle Høyre bli tildelt 43 mandater ved hjelp av utjevning måtte de hatt 23,7% oppslutning, mens dagens prognose gir partiet 23,4% på landsbasis. Riktignok er summen av fylkesprognosene, som distriktsmandatene beregnes ut fra, 23,8%, og det skyldes hovedsaklig min oppjustering av Høyre på InFact-målinger. Uten disse justerinene er summen av fylkesmålinger bare 22,6%. Likevel er det tydelig at Høyre er nær ved å oppnå overrepresentasjon allerede før utjevning.

Arbeiderpartiet har i den ikke-justerte prognosen 55 distriktsmandater, og Senterpartiet 20. For Ap er det små marginer: Forskjellen mellom justert og ikke-justert sum av fylkesprognoser er bare 0,2%, men resulterer i hele fire færre distriktsmandater i justert prognose. Skal Arbeiderpartiet få sin andel av mandatene ved hjelp av utjevning tilsvarer oppslutningen på 28,8% bare 52 mandater. For Senterpartiet er sum av begge typer fylkesprognoser for øyeblikket høyere enn snitt av nasjonale målinger, så det kan hende de er mer avhengige av utjevning enn prognosene mine viser.

Både rødgrønn og Nydalen-basert flertall kan bli avhengig av at de største partiene oppnår mange distriktsmandater.

Hvis Arbeiderpartiet og Senterpartint samlet skulle oppnå 75 distriktsmandater, kan det hende at SVs utjevningsmandater blir akkurat nok til å løfte dette regjeringsalternativet til flertall, uavhengig av hvilke partier som kommer over sperregrensen. I min justerte prognose har de akkurat nå 70, og i den ikke-justerte så vi at de hadde 75.

Også Nydalen-partiene kan redde flertallet ved hjelp av overrepresentasjon. Høyre har som sagt 43 distriktsmandater i min justerte prognose, Frp og KrF har med utjevning henholdsvis 25 og 9 mandater. Skulle Venstre komme over sperregrensen er det ikke mange mandatene som mangler på flertall på denne siden heller. Haken er at hvis det er tre partier som alle skal ha utjevningsmandater, er det umulig å unngå at de stjeler slike fra hverandre.

Det som kan spenne bein for begges mulighet til å nyte godt av styringstillegget, er om "utjevningspartier" begynner å stjele distriktsmandater fra "styringspartier". Med andre ord, hvis et parti som uansett får sin andel av mandatene gjennom utjevning stjeler distriktsmandat fra en alliert storebror, kan man risikere at dette er mandater tapt for koalisjonen. Akkurat nå kan det se ut som både SV og Frp har en god utvikling, og noen steder kan det svekke koalisjonen de er del av. Hver gang Frp, KrF eller Venstre stjeler et distriktsmandat fra Høyre, og hver gang SV stjeler et fra Arbeiderpartiet eller Senterpartiet, ser flertallet litt mindre oppnåelig ut.

Når det er sagt, det regjeringsalternativet som har 1 500 000 stemmer bak seg, vinner nå uansett!

Vokser høyresiden?

Vanligvis betyr tilbakegang for Arbeiderpartiets en styrkelse av høyresiden. Relativt gjør den nok det nå også, de rødgrønnes forsprang på Nydalen-partiene som var 3,5% i mai, er nå spist opp og vel så det. Høyresides vekst er imidlertid noe puslete sett for seg. La meg lesse et vognlass med tall over den akk så velvillige leser:

Høyresiden har noen grunnleggende problemer. Det første, som jo har fått mye oppmerksomhet, er at Venstre er under sperregrensen. Selv om Nydalen-partiene samlet er større enn de rødgrønne, ligger de derfor etter i mandattall. Det andre problemet er at MDG nå ser ut til å være over sperregrensen. Dette er naturligvis et problem for begge blokkene, men den rådende oppfatning er enn så lenge at MDG foretrekker Støre fremfor Solberg. Det er ekstremt vanskelig å unngå at MDG kommer på vippen hvis de har over 4%. Prognosene akkurat nå tyder faktisk på at de trolig vil komme på vippen utelukkende ved hjelp av distriktsmandatene sine.

Ap og Sp har tapt fire prosentpoeng siden mai, men høyresiden har likevel bare vokst ett prosentpoeng, og de tre blå over sperregrensen bare 0,7%. Hovedsaklig lekker de to partiene altså mot venstre. De "tre radikale", SV, MDG og Rødt har en samlet vekst siden valget i 2013 på hele 4,6%, og 2,9% av dette har kommet bare de tre siste månedene.

Dette kan naturligvis representere en mulighet for høyresiden. Hvis Venstre kommer over sperregrensen og MDG under, vil det være over 200 000 "bortkastede" stemmer på venstresiden. Det er jo et nyttig forsprang å ta med seg. I dag ser det ut til at Rødts knappe 90 000 stemmer mer enn oppveies av Venstres 110 000. Balansen mellom partiene over sperregrensen er 49,2% vs 41,9%.

Men alt dette kan jo endre seg, og for høyresiden er den fordelaktige balansen mellom de tradisjonelle blokkene det beste håpet de har.

Venstres og MDGs skjema, seks uker senere

For seks uker siden pekte jeg på at Venstre og MDG trenger 4/5 av oppslutningen ved fylkestingsvalgene i 2015 for å komme over sperregrensen. Det er jo interessant å følge med på hvor de lykkes og ikke lykkes med å mobilisere sine velgere fra forrige valg, og hvis man bruker denne målestikken for hvert enkelt fylke trer det frem et mer detaljert bilde av hvor nære de er og hvor brettet brenner rent geografisk.

Jeg har gjort denne beregningen på nytt nå som begge partiene ligger mye nærmere, og kanskje over, sperregrensen. Dette er altså fylkesprognosene, som slett ikke alltid summerer seg opp til det samme resultatet som snitt av nasjonale målinger, men for tiden er samsvaret slett ikke så verst.

Vi har altså målsetningen, 4/5 av fylkestingsvalget 2015, i kursiv. Deretter prognosen for fylket per i dag, og til sist differansen mellom de to uttrykt i et stipulert antall stemmer. Står det minus 2 000 mangler partiet 2000 stemmer på målsetningen, står det et positivt tall er partiet foran skjema. Jeg innrømmer gjerne at dette er på grensen til å være en vel optimistisk bruk av veldig omtrentlige tall, men tror likevel at det går an å se noen tendenser her hvis man bare passer på å myse litt.

Jeg sa sist at Venstre ligger best an til å klare målsetningen i de store byene. Dette er ikke lenger tilfelle, tvert imot ser det ut til at byene er problemet nå. Riktig nok ser Sør-Trøndelag med Trondheim positiv ut, men her har vi ingen målinger siden forrige gang jeg skrev om dette, fremgangen der bare en gjetning basert på nasjonale trender. For Venstre går unektelig frem på nasjonale målinger, og det er ikke minst Akershus som har løftet Venstre de siste ukene. Akershus er jo ett av fylkene der Venstre kan vinne distriktsmandat, og Abid Raja er akkurat nå inne i min prognose. Riktignok er Venstre fremdeles etter skjema her, men differansen er nå ganske liten. Rogaland, på den andre side, er den store skuffelsen, men det er spesielt en måling som gjør utslag her. Nye målinger kan komme til å moderere bildet.

Det motsatte kan sies om MDG. Jeg sa sist at MDG må mobilisere i byene, der de ser ut til å ha tyngden av sympatisører, etter valget i 2015 å dømme. Det har MDG gjort til de grader. Rogaland peker seg ut som et ekstremt godt fylke for MDG nå, og Oslo har gått fra stort problem til rene lokomotivet sammenlignet med skjema til sperregrensen.

Det er fristende å lete etter sammenhenger på fylkesnivå når det gjelder disse to partiene. Begge prøver å profilere seg som miljøpartier, og de bakgrunnstallene jeg har sett viser at det er en viss trafikk mellom nettopp MDG og Venstre, sammenlignet med tidligere valg. Et indisium kunne være å regne ut en såkalt "Butler swing" for dem, altså å lete etter motsatte bevegelser. Hvis det er slik at Venstre faller der MDG stiger, kan man jo lure på om det er tilfeldig. Jeg har ikke annet å bruke her enn mine egne veldig omtrentlige prognoser, men litt moro skal man jo ha. Under har vi altså frem- og tilbakegang for de to partiene i hvert fylke, og en Butler swing-beregning til slutt. (Minus = Venstre taper til MDG, Pluss = omvendt)

Begge partiene har jo vokst siden juli, og motsatte bevegelser finner vi bare i to fylker: Oslo og Rogaland, der det kan spekuleres i om ikke over ett prosentpoeng av velgerne har gått fra Venstre til MDG. I Nordland og Nord-Trøndelag øker Venstre markant raskere enn MDG, mens i Hordaland og Vestfold er det MDG som er mest i siget.

Ble vi klokere av dette? Ja, jeg sitter med et inntrykk av at MDG skviser Venstre i Oslo, Stavanger og Bergen. Nå er jeg spent på hva meningsmålingene vil si om Trondheim (Sør-Trøndelag).

Det tasser et lite spøkelse gjennom Europa

I dagens prognose har Rødt 3,0% på landsbasis. Oppslutningen anslås å ha vært 2,5% i juni, og under 2% før nyttår. Kan dette partiet virkelig greie sperregrensen i år? MDG antas å ha passert 3% rundt 1. juni, og kan nå være over sperregrensen, men det har altså tatt nesten tre måneder, og vi er bare et par uker unna valget.

Det er særlig målinger i Oslo (7,9%) og Østfold (5,7%) som kan gi et inntrykk av et parti i eksplosiv vekst. Andre målinger, som i Oppland (3,4%) og i Vest-Agder (2,7%) må også sies å være forholdsvis lovende. Men de nasjonale målingene spriker. Hvis vi tar feilmarginene i betraktning viste TV2s siste måling minimum 3,4% mens NRKs måling 15. august viste maksimum 2,6%. Summen av mine fylkesprognoser er 2,9%, men det er vanskelig å se noe overbevisende mønster. Det er for eksempel vanskelig å forene prognosene i Sør-Trøndelag og Hordaland med noen bred landsdekkende fremgang. What gives?

Jeg kan tenke meg to årsaker til at bildet blir såpass uoversiktlig. Det ene er at Rødt er et lite parti i vekst. Da vil feilmarginene fort kunne føre til målinger som virker oppsiktsvekkende. Med så mange målinger som publiseres for tiden, kan man enkelt lete opp påskudd for både jubelrop og angstskrik så ofte som man velger selv. Det andre er at Rødt kan være i såpass sterk og plutselig vekst at målinger fra tidlig i august ikke er sammenlignbare med målinger fra midten av august. Min modell er bygget for å jevne ut altfor plutselige bevegelser, og hvis det skjer noe dramatisk i slutten av valgkampen har jeg ingen tro på at prognosen min kommer til å greie å fange det opp.

Fylkesprognosene viser nå over 25 000 stemmer i hovedstaden og nesten 60 000 i resten av landet. Partiet mangler da noe over 30 000 på sperregrensen, som jeg har beregnet til 118 000 stemmer. Hvis de skulle oppnå resultatene fra siste meningsmåling i Oslo og Østfold er det til sammen fire-fem tusen ekstra stemmer bare der. Det er disse tallene jeg vil holde øye med. Som man ser kan Rødt ikke krysse sperregrensen med Oslo alene.

Kan Venstre veie opp for MDG?

Sett at MDG er over sperregrensen, slik prognosen min i dag påstår. Vil et Venstre over sperregrensen oppveie opposisjonens overtak da, slik at høyresiden vinner?

Venstre har slik det ser ut nå distriktsmandater i Oslo og Akershus, og sistemandatet i Hordaland er det MDG som har. MDG har en større andel av sine stemmer i Hordaland enn Venstre har, så hvis begge er på fire blank må Venstre ta det fra et annet parti. Jeg tenker vi sier Venstre har to distriktsmandater uansett, inntil lokale målinger viser noe annet. Så lenge Venstre unngår å ta distriktsmandater fra Høyre spiller det forresten ingen rolle.

Med til sammen åtte partier over sperregrensen er de fire prosentene verd sju mandater, og da skal verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet ha utjevningsmandater. Høyre hadde ingen fra før, Ap hadde ett og Sp hadde to, mens de to siste av Venstres fem utjevningsmandater tas fra Frp, som hadde tre.

Da har vi at nettogevinsten ved et Venstre over sperregrensen er tre mandater for Nydalen-partiene. I min prognose har de for øyeblikket 79 og vil da komme opp på 82. Legg til at de 0,3% Venstre mangler må hentes et sted fra. Hvis 10 000 Høyre-velgere stemmer taktisk på Venstre, risikerer Høyre å miste distriktsmandater. Høyre må nemlig helt ned til 40 mandater før det kan bli snakk om noe utjevning, hvis både Venstre og MDG er over sperregrensen.

For at Nydalen-partiene skal vinne 85 mandater må de altså ganske enkelt vinne stemmer fra venstresiden. Tre mandater tilsvarer rundt regnet 50 000 stemmer, eller 1,5 prosentpoeng om du vil. Og det i tillegg til at Venstre må komme over sperregrensen.

Da er det i grunnen enklere om MDG fremdeles er under.

MDG over sperregrensen! Blokkerer ethvert flertall!

For første gang viser nå min prognose at et av småpartiene har passert sperregrensen. Den heldige vinner av dette kappløpet heter Miljøpartiet De Grønne og premien er hederlig omtale i dette innlegget. Skulle prognosen slå til ved valget, vil det resultere i en bonuspremie, nemlig sju mandater på Stortinget. Slik som sammensetningen ellers ligger an til å bli, finnes det da ikke lenger noen tradisjonelle koalisjoner som gir flertall.

Jeg har tidligere spekulert i hvor MDGs utjevningsmandater havner hvis de greier sperregrensen. Prognosen akkurat nå fordeler dem omtrent som jeg trodde, men Buskerud er byttet ut med Nord-Trøndelag. Jeg er ørlite skeptisk til prognosen i Nord-Trøndelag generelt, så akkurat det tar jeg med en klype salt.

Fylkesprognoser og House Effect-justeringer

Johan Giertsen i Poll of Polls illustrerte nylig i en kommentar på sin nettside ("Fylkesmålingene – to ulike valg?") på en slående måte hvor stor forskjellen er mellom byråer som vekter mot 2015 og de som vekter mot 2013. Dette problemet har jeg, delvis ansporet av den samme Giertsen, prøvd å løse gjennom å justere fylkesmålingene etter hvilket byrå som gjorde den enkelte måling.

Det er naturligvis ingen måte å teste om slike justeringer gir et riktig resultat, men i min landsdekkende justerte prognose oppgis i tillegg til glidende snitt av nasjonale målinger også, helt nederst på siden, summen av fylkesprognosene. Hvis denne samsvarer med den nasjonale snittet, mener jeg at metoden min er et skritt i riktig retning. Erfaringen så langt er at dette samsvaret er over all forventning, noe enhver kan overbevise seg om ved å ta en titt, og sammenligne med den samme summen i den ikke-justerte prognosen.

Jeg er riktignok litt i tvil om jeg griper det an på beste måte. Justeringene mine er nemlig så primitive som tenkes kan. Når InFact over tid måler Høyre 2,5% lavere enn de andre byråene, legger jeg ganske enkelt til de 2,5% på samtlige fylkesmålinger og kaller det et justert nivå for Høyre i det aktuelle fylket. Etterhvert har jeg kommet til at dette kunne vært gjort snedigere.

Jeg velger å anta at InFacts slagside sammenlignet med andre byråer har noe med vektingen mot 2015 å gjøre. Høyre gikk tilbake med 3,4% mellom stortingsvalget 2013 og kommunevalget 2015, men tilbakegangen var ikke jevnt fordelt over hele landet. I Hordaland gikk Høyre tilbake hele 10,5%, mens partiet gikk frem 2,0% i Oslo. Dette forklarer nok også hvorfor Hordaland viser størst avvik mellom byråene, mens de i Oslo er mer samstemte.

Neste gang jeg lager en slik prognosemaskin, for eksempel i 2021, tror jeg at jeg vil operere med ulik justering i hvert fylke, i alle fall hvis jeg har en teori om hva slagsidene henger sammen med. Enn så lenge får det bli opp til enhver om man vil tro at Høyre har høyere oppslutning i Hordaland enn min prognose viser, og tilsvarende lavere oppslutning i Oslo.

Det hele vil bli åpenbart den 11. september. Vi får vel bare stemme på vårt respektive drømmeparti og håpe på det beste!

En graf: Likt mellom blokkene med Venstre

I forlengelsen av gårsdagens innlegg: her er en graf som viser utviklingen i oppslutning om de to blokkene, med og uten Venstre.

Tallene fremkommer ved et glidende snitt av landsdekkende målinger. De nyeste tallene er altså de mest usikre.

Hva er vippepunktet hvis Venstre er over sperregrensen?

Jeg burde gjort dette for lenge siden, men man bør jo så mange ting.

Når jeg har skrevet om vippepunktet, altså hvor mange stemmer venstresiden må stjele fra høyresiden for å vinne valget, har jeg hele tiden gått ut fra at vi har tre partier over sperregrensen i hver blokk: Ap, Sp og SV vs H, Frp og KrF. Nå er det på tide å fabulere litt over hva vippepunktet er hvis Venstre kommer over sperregrensen, og hva stillingen er akkurat nå med det som forutsetning.

Først må vi vite hvor mange mandater som skal fordeles til partier over sperregrensen totalt. I dagens prognose er det bare to mandater som går til de resterende småpartiene Rødt og MDG, og det gjenstår altså 167 mandater. Høyresiden behøver å kapre 85 av disse for å få flertall, mens de rødgrønne sannsynligvis vil få hjelp av småpartiene til å kaste Solberg-regjeringen og trenger dermed bare 83.

Nydalenpartiene trenger sannsynligvis 50,6% av de stemmene som går til de sju største partiene, siden 84,5 trolig vil rundes opp til 85. De sju partiene har i dagens prognose 91,0% til sammen, så dette tilsvarer ca 46,05% av alle stemmene. Da er det 44,95% igjen til venstresiden. Med andre ord: takket være småpartienes distriktsmandater tåler de rødgrønne å være ca 1,1% mindre enn Nydalenpartiene og fremdeles hindre flertall for fortsatt borgerlig styre.

I 2013 fikk Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre samlet 53,9%, mens Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti oppnådde 40,4% til sammen. Differansen var altså 13,5% i favør Nydalenpartiene. Denne ledelsen må de rødgrønne altså redusere med 12,4%. Vi kaller dette en Butler swing på 6,2%, altså at den ene siden taper 6,2% og den andre vinner like mye.

Så hvordan ligger det an i skrivende stund? I min prognose er de rødgrønne og Nydalenpartiene nøyaktig like store, med 45,5% av stemmene. De rødgrønnes fremgang siden forrige valg er altså på 5,1%, og skulle egentlig vært for liten, men Nydalenpartiene har til gjengjeld tapt hele 8,4%, og det gir en Butler swing på (5,1+8,4)/2 = 6,75% i retning de rødgrønne. Årsaken til denne uoverensstemmelsen i rød fremgang og blå tilbakegang er at MDG, Rødt og andre partier har vokst og gitt mindre rom for de sju partiene.

Forskjellen mellom 6,75 og 6,2 er naturligvis veldig liten. Skulle de rødgrønne tape ytterligere og Venstre oppnå mer enn 4%, vil Nydalenpartiene kunne vinne valget selv med SV over sperregrensen.

På den annen side viser meningsmålingene at MDG kan ta både tre og fire distriktsmandater, og dette vil kunne flytte vippepunktet nesten 1% i opposisjonens favør, for ikke å snakke om hvor vanskelig det blir for begge blokkene å nå et flertall hvis MDG kommer over sperregrensen. Som jeg var inne på i innlegget "Utjevningsmandater, styringstillegg og sperregrense" kan vi også få en situasjon der Aps og Sps distriktsmandater kombinert med SVs utjevningsmandater forhindrer alle andre muligheter enn rødgrønt flertall, uavhengig av hva herr Butler sier. En slik konstellasjon kan også vise seg å være de rødgrønnes eneste mulighet.

MDGs potensielle utjevningsmandater

I forrige innlegg skrev jeg om Venstres potensielle utjevningsmandater, og det ville være rart å ikke skrive et tilsvarende innlegg om MDG. I prognosen min har de to partiene like stor oppslutning, selv om summen av fylkesprognoser for øyeblikket viser et noe større Venstre enn MDG.

Hvis MDG kommer over sperregrensen er det sannsynlig at de allerede har flere distriktsmandater enn de ligger inne med i min prognose i dag. En vekst på 0,3%, fordelt jevnt utover alle fylkene, vil utløse distriktsmandater i Akershus (Rasmus Hansson) og Hordaland (Arild Hermstad) i tillegg til Une Aina Bastholm i Oslo, som synes trygg allerede. For øyeblikket er det Høyre og Arbeiderpartiet som har siste mandat i disse fylkene. Respons Analyses måling for Høyre nylig kan til og med gi MDG håp om at Anna Serafima Svendsen Kvam tar distriktsmandat i Rogaland, for eksempel fra Fremskrittspartiet.

Da vil det gjenstå tre utjevningsmandater å fordele til MDG, og spørsmålet er hvilke fylker de eventuelt vil komme fra. I min mandatfordeling bruker jeg vanligvis restkoeffisienter basert på fylkesprognosene, men for å få realistiske hypoteser ut av dette må jeg justere fylkesprognosene opp slik at de samsvarer med en nasjonal oppslutning på 4%. Jeg legger altså til ca 0,3% og beregner restkoeffisienter ut fra dette tallet i hvert fylke.

MDGs høyeste restkoeffisient finner vi da i Oslo. Dette ville faktisk vært MDGs andre mandat fra hovedstaden, om ikke et annet parti, sannsynligvis KrF, hadde blitt tildelt dette utjevningsmandatet fra før. Dermed er det Gjertrud Berg i Sør-Trøndelag som ser ut til å ta første utjevningsmandat for MDG, såfremt MDG (nå 3,8%) blir større enn KrF (nå 2,4%) i fylket og SV tar distriktsmandat, slik det ser ut til. KrF må da hente dette utjevningsmandatet et annet sted.

MDGs neste på listen er Ståle Sørensen i Buskerud. Pussig nok ser det ut til at ingen andre partier har snappet opp dette utjevningsmandater før det blir MDGs tur, enten fordi partiene ikke skal ha utjevningsmandater i det hele tatt, eller fordi de allerede har blitt tildelt sin kvote. Arbeiderpartiet mister ett utjevningsmandat nettopp her siden flere partier over sperregrensen gjør at partiet ikke skal ha slikt.

Det siste utjevningsmandatet til MDG derimot, er det som blir til overs etter at alle andre partier har blitt tildelt alle sine, nemlig Sogn og Fjordane, og den heldige vinner av siste utjevningsmandat heter da Stein Faleide Malkenes som har rundt 1 500 stemmer i ryggen. Det er SV som har dette utjevningsmandater i prognosen for øyeblikket.

Foruten Arbeiderpartiet, som mister sitt utjevningsmandat i Buskerud til MDG, er det Høyre og Sp som må vike plassen for å MDGs tre mandater. Høyres i Hordaland kan bli erstattet av KrF, som tapte ett i Sør-Trøndelag, mens SV som tapte ett i Sogn og Fjordane kan overta Sps i Vestfold.

Det er klart at slike prognoser som dette er svært usikre, men det er interessant å prøve ut mulige utfall. Noen utjevningsmandater virker sikrere enn andre, men det er jo også slik at de utjevningsmandatene som ser aller sikrest ut, vil være nærmeste kandidater til distriktsmandater, og slike endringer vil ha betydning for en del andre utjevningsmandater.

Venstres potensielle utjevningsmandater

Venstre har etter Infacts landsdekkende måling for VG 3,7% i min prognose, og sperregrensen er uten tvil innenfor rekkevidde for partiet. Så langt er det slik at utjevnigsmandatene fordeles på alle de seks partiene som allerede er over sperregrensen, men hvis Venstre passerer 4%, vil det ikke bli noen utjevningsmandater til Arbeiderpartiet, Høyre eller Senterpartiet, og Fremskrittspartiet vil trolig miste ett av sine. Et Venstre over sperregrensen vil isolert sett forskyve blokkbalansen med tre mandater i favør høyresiden, men ha i mente at disse stemmene må komme et steds fra. I dagens prognose vil både de rødgrønne og Nydalen-partiene da ha 84 mandater, og vi vil ha Rødt og MDG på vippen.

Jeg forutsetter i dette tankeeksperimentet at Venstre, KrF og SV er over sperregrensen og MDG (og Rødt) er under.

I min prognose ligger Venstre nå inne med ett mandat i Oslo og ett i Akershus, men også i Hordaland kan partiet få distriktsmandat. Uansett ligger de godt an til utjevningsmandat i dette fylket, hvis distriktsmandatet skulle glippe.

Hvis Terje Breivik blir valgt inn fra Hordaland, mangler det fremdeles å fordele fire utjevningsmandater til Venstre. Her må vi tenke på at konkurrentene er kun de andre partiene som skal ha utjevningsmandater i det hele tatt, nemlig KrF, SV og Frp. Så i hvilke fylker kan Venstre hente sine utjevningsmandater?

Hvis vi rangerer Venstres kandidater etter restkoeffisient, er Jon Gunnes i Sør-Trøndelag neste på listen. For at Venstre skal få utjevningsmandat her, må SV beholde distriktsmandatet de ligger an til for øyeblikket. Ellers vil utjevningsmandatet i fylket tilfalle SV så lenge SV (nå 7,2%) er større enn Venstre (nå 4,8%). Terskelen for distriktsmandat er akkurat nå beregnet til 6,8%.

Neste er Venstres andre kandidat i Oslo. Her ligger det akkurat nå an til at KrF snapper til seg utjevningsmandatet rett for nesen til Ola Elvestuen, men marginene er veldig små, så her er det i praksis helt åpent.

I Møre og Romsdal ligner situasjonen på den i Sør-Trøndelag, men her er det Kristelig Folkeparti som må komme inn med distriktsmandat for at utjevningsmandatet skal kunne tilfalle Venstres Pål Farstad. KrF mangler i min prognose en promille, så det er helt uvisst hvordan det går.

Det er noe overraskende at Rogaland ikke er høyere opp på lista her, men Venstres Iselin Nybø ser ikke ut til å ha velgerne eller meningsmålingene på sin side. Det er nødvendig å bli større enn SV (3,6%) for at Venstre (2,6%) skal få utjevningsmandat i Rogaland.

I Buskerud derimot ligger forholdene godt til rette for at Rebekka Borsch vinner et utjevningsmandat. Venstre er større enn både SV og KrF i prognosen, og Frp har forlengst brukt opp sine utjevningsmandater på dette punktet.

Nå har vi kommet til riktig lave restkoeffisienter, og Venstre må innse at utjevningsmandatene i Nordland (SV), Akershus (Frp) og Vestfold (KrF) allerede er fordelt, men det er fremdeles åpning for Petter N. Toldnæs i Vest-Agder og Sveinung Rotevatn i Sogn og Fjordane. Disse utjevningsmandatene er imidlertid veldig usikre, og fordelingen i min hypotetiske prognose må tas med en klype salt.

Så stalltipset blir at Venstre i tillegg til distriktsmandatene i Oslo, Akershus og muligens Hordaland får utjevningsmandater i Sør-Trøndelag og Buskerud, og at de to siste kan komme fra Vest-Agder og Sogn og Fjordane. Vel å merke hvis Venstre kommer over sperregrensen.

Neste gang skal jeg ta for meg MDG.

Utjevningsmandater, styringstillegg og sperregrense

Ved Stortingsvalget i 2013 fikk alle partier over sperregrensen utjevningsmandater, med unntak av Fremskrittspartiet. Hvorfor? Fordi da de 150 distriktsmandatene var fordelt, hadde Fremskrittspartiet med sine 16,2% av stemmene allerede vunnet 29 av dem. De hadde da 17,1% av hele Stortinget og var allerede såpass overrepresentert at alle de seks andre partiene stilte foran Frp i køen når utjevningsmandatene skulle fordeles. Etter at utjevningsmandatene var fordelt var Frp ikke lenger mer overrepresentert enn de andre partiene over sperregrensen.

Flere ting påvirker muligheten for at partier kan bli overrepresenterte til tross for utjevningsmandatene. Det er blant annet en sammenheng mellom antallet såkalte "bortkastede stemmer" og distriktsmandatenes relative verdi. I 2013 var det ikke bare Frp, alle andre partier over sperregrensen hadde også en høyere andel av mandatene enn av stemmene. Det var naturligvis fordi partier under sperregrensen var underrepresenterte eller ikke representerte i det hele tatt. MDG og de andre partiene under sperregrensen fikk i 2013 9,2% av stemmene, mens MDGs ene mandat utgjorde bare 0,6% av Stortinget. I snitt fikk de sju store partiene dermed en betydelig bonus ved å komme over sperregrensen.

I år er det gode muligheter for at MDG kommer over sperregrensen og at Venstre berger seg de og. Hvis vi får åtte partier over 4%, vil disse partiene trolig få over 95% av stemmene til sammen. Da er det ikke mange bortkastede stemmer igjen, og det blir viktigere å kapre mange distriktsmandater. Da blir det nemlig skarpere konkurranse om utjevning. Men hvilke partier kan håpe på overdrevent mange distriktsmandater, og hva påvirker muligheten til å bli overrepresenterte ved hjelp av distriktsmandater alene?

For det første er det en aldri så liten fordel å være et stort parti i fylker med få mandater. Største parti i Sogn og Fjordane kan i år oppleve å få to av de tre distriktsmandatene med under en tredjedel av stemmene bak seg. I slike fylker er det mange bortkastede stemmer, så de stemmene som ikke er bortkastede er mye verd. De ti minste fylkene har til sammen 47 distriktsmandater, og 42 av dem (89 prosent) tilfalt Ap, Høyre eller Frp i 2013. Jeg har ikke regnet på stemmeandelene i disse fylkene spesielt, men på landsbasis hadde disse tre partiene 74% av stemmene. En beslektet faktor er om partiet gjør det skarpt i fylker med stort areal. Slike fylker er etter valgloven overrepresenterte med hensikt. I praksis påvirker dette bare Finnmark i noen stor grad. Uansett dreier jo dette seg først og fremst om fylker med lite folketall og dermed få mandater, så dette henger sammen med det første her, men blir Senterpartiet stort nok, kan denne såkalte "reinsdyrparagrafen" være en aldri så liten fordel for dem generelt.

Det tredje trikset for å bli overrepresentert er likevel det viktigste: Det er lurt å være et stort parti i det hele tatt. Dette kommer av det såkalte styringstillegget, som skaper en ekstra terskel for at små partier skal vinne distriktsmandater. Jeg har skrevet litt rundt dette i innlegget om Sainte-Laguë og lokale "sperregrenser", og skal ikke gjenta det her. Det som er litt tankevekkende er at styringstillegget ved dette valget kan bidra til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet blir overrepresenterte allerede før utjevningsmandatene fordeles.

I min prognose av i dag har de rødgrønne 86 mandater til sammen. 74 av disse er Aps og Sps distriktsmandater. Takket være utjevning vil SV få sin proporsjonale del, minst sju mandater, såfremt de kommer over sperregrensen. SVs distriktmandater er dermed ikke så viktige. Men dette betyr at hvis Arbeiderpartiet og Senterpartiet kaprer fire distriktsmandater til, vil vi ha et garantert rødgrønt flertall allerede før utjevningsmandatene fordeles. Da vil all verdens vippepunktberegninger være irrelevante. Tre slike muligheter kan være at Senterpartiet tar mandat fra Høyre i Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane, og at Arbeiderpartiet blir større enn Høyre i Oslo.

Her kan høyresiden oppdage at de har en vegg å stange i.

Nytt håp for Venstre i Akershus

Akershus er et viktig fylke for Venstre. Det er ett av de tre fylkene hvor partier under sperregrensen kan gjøre seg håp om å kapre distriktsmandater, og det var også et godt fylke for Venstre ved forrige stortingsvalg. Dessuten er det naturligvis mange stemmer å vinne der. Så langt i år har det sett mørkt ut for partiet. Alle målinger fra Akershus har vist nivåer under fire prosent, og da er det vanskelig å tro de er over sperregrensen nasjonalt. Venstre har råd til å tape 30 000 stemmer ved dette valget, og hvis de taper 10-15000 i Oslo og Akershus alene er det et dårlig tegn.

Dagens måling utført av InFact for tre lokalaviser gir Venstre nytt håp. Med nesten fem prosent av stemmene er Abid Raja inne med god margin, samtidig som det bærer bud om at sperregrensen kanskje ikke er så langt unna nasjonalt heller.

Det andre av småpartiene som drømmer om distriktsmandat i Akershus, Miljøpartiet De Grønne, er også inne med mandat på denne målingen, men i min prognose er de foreløpig såvidt uten. Marginene er så små at det i praksis må regnes som et helt åpent spørsmål. Det er Fremskrittspartiet og Høyre som ligger an til å måtte gi fra seg distriktsmandater hvis MDG og Venstre kommer inn fra Akershus.

Min prognose for oppslutning om partiene nasjonalt er et glidende snitt av nasjonale målinger. Her har både Venstre og MDG for tiden 3,6%. Men summen av fylkesprognosene gir Venstre 3,9% og summen av fylkesprognoser uten justering for "House Effect" har Venstre oppe på 4,1%. Jeg har nå fremdeles mest tro på snitt av nasjonale målinger, som er flere og kommer mer jevnlig, men det er verd å nevne i forbindelse med målingen fra Akershus i dag.

Det er kanskje på tide å begynne å spekulere i hvor Venstre kan ta utjevningsmandater. Et Venstre over sperregrensen vil sannsynligvis ha distriktsmandater i Oslo, Akershus og Hordaland, og skal da ha fire utjevningsmandater i tillegg, kanskje fem. Hvilke partier kan miste disse, og hvor? Følg med i neste innlegg. Eller kanskje det etter der igjen.

Alle små partier vokser

Det er i år fem partier som slåss mot sperregrensen. Jeg laget en graf som viser utviklingen for disse partiene fra våren 2016 og til i dag.

Merk at de siste tallene alltid er de minst sikre, men vi har nå seks nasjonale målinger fra august, så det begynner å gi mening å konkludere igjen.

Bare de beste målinger er gale nok

Denne prognosemaskinen min ville ikke vært mulig uten nettstedet Poll of Polls, der Johan Giertsen og Lars Øy gjør en fantastisk innsats med å samle inn, presentere og ikke minst kommentere meningsmålinger publisert av media i det ganske land. Deres jobb igjen ville vært umulig uten de tusener på tusener av kroner som avisene spanderer på å leie inn byråer til å utføre målingene. Denne bloggen er altså dobbelt opp et realt snylteverk og parasitteri, og jeg er takknemlig for at ingen ser ut til å ta seg nær av det.

I det siste har jeg tenkt på et ørlite problem. Noen ganger publiseres det målinger gjort på oppdrag fra partier eller andre organisasjoner, for eksempel Arbeiderpartiet eller Høyre. Og det er ikke noen grunn til å tro at målingene er unøyaktige av den grunn, det er ikke det. Jeg er sikker på at byråene gjør en faglig god jobb, og feilmarginer blir man aldri kvitt uansett hvor grundig man behandler resultatene. Problemet er at det utføres mange slike målinger, og offentligheten får bare tilgang til et kresent utvalg av dem. Hvis et parti utfører målinger i tre fylker, og offentliggjør bare en av dem, er det mest sannsynlig en grunn til det. Slik kan partiene sile vekk de målingene der feilmarginene gir utslag feil vei fra deres synspunkt.

Det samme problemet har vi forhåpentligvis ikke når det gjelder målinger bestilt av media. Det er for tiden ni landsdekkende målinger som stort sett kommer en gang hver måned, og så lenge de gjør det kan vi være rimelig sikre på at det som måles blir publisert. Jeg velger å tro at heller ikke andre målinger bestilt av mediene rundt omkring er gjenstand for slik siling.

Jeg har snakket med Giertsen om dette, og vi er helt enige om at det er et problem, som de lenge har vært veldig bevisste på. For dem er det naturlig å publisere målingene likevel, selv om de har innført noen fornuftige betingelser. Så langt har jeg snyltet på Poll of polls også i denne sammenhengen. Jeg har altså indirekte adoptert Poll of polls sin policy og laget prognoser på grunnlag av alt jeg finner der.

Men prognosemaskinen min er ikke Poll of polls. De bør absolutt formidle de målingene de får, mens jeg for min del kanskje bør motstå fristelsen å bruke målinger som kan være valgt ut for å skjønnmale tilstanden for de som står bak. Jeg er litt i tvil her. Vi har aldri mange nok målinger. Jeg skal tenke på det. Kanskje jeg må fjerne noen målinger fra prognosemaskinen min. Kanskje.

Fordel Solberg i Akershus

Jeg følger her opp innlegget med oversikten over fylker der venstredreiningen i forhold til 2013 favoriserer de ulike regjeringsalternativene. De siste dagene har vi nemlig fått flere meningsmålinger, og bildet endrer seg noe i retning Solberg. Mer spesifikt: ett fylke, Akershus, har nå krysset grensen, og har en svakere venstredreining enn Støre behøver for å overta makten. Vi har ikke noen helt ferske målinger fra Akershus, så dette er vel å merke kun en ekstrapolering av nasjonale tendenser.

Forutsetningen er som før at Venstre, MDG og Rødt er under sperregrensen, og SV og KrF over. Siden sist har jeg også forklart hvordan småpartienes distriktsmandater kompliserer bildet. I dagens prognose har MDG mistet sitt distriktsmandat i Hordaland, og hvert av småpartiene ligger nå inne med ett mandat hver. Det vil si at nå trenger Støre en venstredreining på 3,9% for å kaste Solberg og 4,4% for å oppnå flertall for de rødgrønne alene. Blir venstredriningen et sted mellom kommer MDG og/eller Rødt på vippen, og vi kan kanskje kalle en slik situasjon "gråsonen". Her dikter vi opp nye begreper over en lav sko, nemlig. Tallene bør ikke tas helt bokstavelig på desimalnivå, men de kan umulig være helt gale heller.

Nasjonalt er venstredreiningen (Butler swing) nå i størrelsesorden 5,6%. Det betyr at snittet av de tre blågule partienes tilbakegang og de rødgrønnes fremgang er 5,6%, og at differansen mellom blokkene reduseres med 11,2%. Differansen var som kjent 8,3% i 2013. På fylkesnivå er situasjonen som vist under:

Sperregrensen vender tilbake

I går postet jeg en graf. De siste meningsmålingene viser at de rødgrønnes overtak på "de blågule" (H, Frp, KrF) nå er mellom tre og fire prosent. Samtidig er både Venstres og MDGs oppslutning også mellom tre og fire prosent. Dette er en konstellasjon som gjør denne valgkampen flere hakk jevnere enn den har vært siden januar. Man kan si at sperregrensen har kommet tilbake med full styrke som en av hovedkarakterene i siste akt av årets drama.

I flere måneder nå har regnestykket vært rimelig enkelt: De blågule hadde råd til å miste 3-5% til de rødgrønne i forhold til 2013, og lå an til å tape en hel del mer enn det. Sperregrensen var først og fremt interessant for de partiene som lå i nærheten av den. Fremdeles viser prognosen pr i dag at de rødgrønne (Ap, Sp, SV) ligger an til 86 mandater, men den viser også at både MDG og Venstre er under sperregrensen. Allerede med for få meningsmålinger fra august er det bare utregningsmetodene som skiller MDGs distriktsmandater fra å være på vippen, og hvis ett av de to partiene (eller begge) kommer over 4% trenger vi noen helt nye regnestykker.

Hvor mange partier som kommer over sperregrensen, eller riktigere, deres samlede oppslutning, avgjør hvor mye hver stemme er verd i mandater. Siden vi har 169 mandater skulle man kanskje tro at en prosent av stemmene tilsvarer 169/100 = 1,69 mandater. Men hvis de seks partiene over sperregrensen bare har 88,5% av stemmene, og selv om fire mandater tilfaller småpartiene, vil hver prosent av stemmene tilsvare (169-4) / 88,5 = 1,864 mandater for de seks. Ha i mente at jeg i det følgende opererer med gjennomsnittstall, og at partiene kan ha flaks eller uflaks i mandatfordelingen, slik at det eksakte mandattallet er noe usikkert. Det virkelige mandattallet vil jo dessuten alltid være et heltall.

De sju partiene som kom over sperregrensen i 2013 hadde 94,3% av stemmene. De hadde 168 mandater å dele mellom seg, siden MDG fikk ett distriktsmandat. Hver prosent av stemmene var da verd 1,782 mandater. Med andre ord er mandatene så langt billigere i år, noe som forklarer at KrF kan tape 0,5% uten å miste mandater og at Arbeiderpartiet kan komme til å vinne mandater selv med lavere oppslutning enn sist.

Men hva skjer om Venstre og/eller MDG kommer over sperregrensen?

Hvis Venstre kommer over sperregrensen uten at blokkfordelingen endres, vil de sju partiene over sperregrensen ha 91,8% av stemmene, i følge min prognose. Siden Venstre da er ett av disse sju partiene, vil de da ha 166 mandater å dele mellom seg, og hver prosent er da verd 1,808 mandater. Høyresidens andel vil da være 45,7%, som tilsvarer 82,6 mandater. De rødgrønnes andel, 46,1% i min prognose, vil være verd 83,3 mandater. Dette betyr med andre ord at ingen av disse koalisjonene har flertall, og MDG og/eller Rødt er på vippen. Flertall vil nemlig kreve 46,7%. Skal høyresiden få flertall må altså Venstres fremgang og mere til hentes fra venstresiden, ellers kan gevinsten vanskelig bli mer enn 2-3 mandater

Hvis MDG og ikke Venstre kommer over sperregrensen vil vi ha sju partier med en samlet oppslutning på 92,0% som skal dele 167 mandater mellom seg i min prognose. Hver prosent er da verd 1,815 mandater. Hvis de tre blågule beholder sine 42,4% er det da verd skarve 77 mandater, og Venstres distriktsmandat er en fattig trøst. Men heller ikke om de rødgrønne skulle beholde sine 46,1% er det verd mer enn 83,7 mandater. Siden Rødt har mandat kan det fort bli et definisjonsspørsmål hvem som er vippepartiet, det kommer an på hvilken blokk som avgir stemmer til MDG. MDG kan i verste fall få mindre innfytelse om de selv kommer over sperregrensen enn om Venstre gjør det, men her er det små marginer. For begge partier gjelder det at fire prosent betyr sju mandater, men neppe åtte (i regnestykket: 7,3).

Det siste alternativet, at både Venstre og MDG kommer over sperregrensen, vil virkelig gjøre mandatene dyrekjøpte. Vi antar at begge partiers fremgang kommer på bekostning av de partiene som allerede er over sperregrensen, og får åtte partier med tilsammen 95,3% av stemmene som skal sloss om 168 mandater når Røds mandat er trukket fra. Det betyr at hver prosent bare gir 1,763 mandater i uttelling. Nydalen-partienes 45,7% vil da være verd 80,6 mandater, de rødgrønnes eventuelle 46,1% tilsvarer 81,3. I klartekst: Høyresiden kan tape 15 mandater selv med Venstre over sperregrensen! I dette scenariet er MDG et soleklart og stort vippeparti. I virkeligheten er det nok enda verre for de store partiene: et sted må jo MDGs og Venstres økte oppslutning hentes fra. Hvis de hentes fra Rødt eller andre små partier blir mandatene dyrere, og ellers må de seks partiene som nå er over sperregrensen avgi stemmer, som jo koster dem enda mer.

Moralen må altså bli:

• Fornyet tillit til Høyre/Frp-regjering med støtte fra KrF og Venstre krever i det minste at de rødgrønne samlet går ytterligere tilbake, sperregrense eller ei.
• Flertall for de tre rødgrønne er enklest å oppnå hvis både Venstre og MDG holder seg under sperregrensen.
• Et MDG over sperregrensen setter for øyeblikket en effektiv stopper for begge typer flertall, men MDG risikerer å måtte dele vipperollen med Rødt.

En graf å gruble over

Tror jeg lar denne stå uten kommentar.

Fungerer House Effect-justeringer?

House Effect er den tendensen et meningsmålingsbyrå har til å måle de enkelte partiene høyere eller lavere enn snittet av målinger. Et annet ord på det samme kunne være slagside eller bias. Jeg lager to prognoser for stortingsvalget: en prognose som er snittet av målinger, og en annen som justerer de lokale målingene i forhold til byråenes House Effect. De nasjonale tallene justerer jeg ikke. Snittet av nasjonale målinger er jo nettopp målestokken for eventuelle avvik, så å justere dette snittet ville forårsaket en merkelig matematisk loop eller feedback om man vil. I fylkene har vi ikke samme bredden i meningsmålinger fra ulike byråer, så her er det etter min mening fornuftig å ta hensyn til hvem som utfører meningsmålingene. Metoden min er ellers beskrevet i et tidligere innlegg.

Likevel kunne det jo være morsomt å foreta en enkel test av om House Effect-justeringer gjør det de er ment å gjøre, nemlig å få de enkelte meningsmålingene til å ligne mer på snittet av målinger, med andre ord, å få dem til å ligne mer på hverandre. Jeg foretok en slik hypotetisk justering med InFacts måling 4. august, siden InFacts meningsmålinger over tid har vist seg å skille seg mest fra snittet av målinger. Kunne House Effect-justeringer brukes til å forutsi hva andre byråer ville komme frem til?

Jeg bruker her de fire nasjonale meningsmålingene som er kommet så langt i august som eksempel. Det er Infact for VG den 4. august, Norfakta for Nationen og Klassekampen den 5. august, Opinion Perduco for Avisenes Nyhetsbyrå den 10. august, og Respons Analyse for Aftenposten, Bergens Tidende og Adresseavisen i går den 11. august.

Under er to tabeller. I den øverste ser vi de publiserte tallene, i den nederste har jeg justert for House Effect, med tall hentet fra min beregning av avvik fra snitt det siste halvannet året. Jeg regner ut gjennomsnittstall for hvert parti i de fire målingene, og til slutt standardavvik, altså et uttrykk for for mye målingene spriker. I den ikke-justerte tabellen har for eksempel Høyre i gjennomsnitt 24,6% oppslutning med et standard avvik på 1,4%, mens i den justerte tabellen er har partiet gjennomsnittlig 24,7% oppslutning. Standardavviket i den justerte tabellen derimot, er bare 0,6%. For summen av blokkene er virkningen av å justere enda mer slående.

Hva så? Jo: dette viser at målingene ligner mer på hverandre hvis vi justerer for byråenes erfarte slagside. Man kunne jo ellers lure på om det gir mening å justere på enkeltmålinger, siden feilmarginene uansett er større enn det standardavviket vi ser mellom byråene i denne oversikten, men jeg tolker dette lille eksperimentet som en bekreftelse av at House Effect-justeringer fungerer.

Her bør vi riktignok ta et kraftig forbehold: At meningsmålingene ligner på hverandre er ingen garanti for at de treffer. InFact-målingenes avvik fra snittet av målinger kan for alt jeg vet bety at de andre byråene er på bærtur.

Vippepunktet i flyt

Seks partier ligger for øyeblikket an til å komme over sperregrensen. Ytterligere tre partier, Venstre, MDG og Rødt, ligger an til distriktsmandater. Det varierer litt hvor mange mandater disse, her kalt "småpartiene", ligger an til, men ett hver i Oslo synes sikre og noe mer enn sju mandater vil de sannsynligvis ikke få uten at ett av dem kommer over sperregrensen. Det er først og fremst i Hordaland og Akershus det kan bli spennende. Mer om småpartiene i et senere innlegg.

Jeg har tidligere skrevet at hvis småpartienes distriktsmandatene er likelig fordelt på høyresiden (Venstre) og venstresiden (MDG og Rødt), vil det være tilstrekkelig for de rødgrønne (Ap, Sp og SV) å stjele 4,15% fra de tre store blågule (H, Frp og KrF). Hvis. På det tidspunktet jeg skrev det innlegget lå Venstre an til distriktsmandat i Hordaland, slik at stillingen var 2-2. Siden den gang har MDG "tatt" dette mandatet i min prognose, og MDG og Rødt har dermed tre mandater til sammen og Venstre bare ett. Så der har vi en forutsetning vi kan hive til måsen.

Balansen mellom småpartienes distriktsmandater har med andre ord betydning for vippepunktet. Hvis Venstre har færre mandater enn MDG og Rødt samlet, blir det vanskeligere for høyresiden å beholde makten. Jeg tenkte jeg skulle prøve å tallfeste dette poenget her.

Regnestykket er altså slik: Vi starter med 169 mandater, trekker fra småpartienes samlede mandattall, og regner ut hvor stor andel av de resterende mandatene høyresiden behøver for å nå 84,5 mandater totalt. Jeg sier 84,5 fordi mandatutjevningen da forhåpentligvis vil avrunde det til 85. Denne andelen multipliseres med den samlede oppslutning om de seks store partiene, og sammenlignes med de samme partienes oppslutning ved forrige stortingsvalg. Enkelt, ikke sant?

Vi kan ta dagens prognose som eksempel. Småpartiene har fire mandater og det gjenstår nå 165. For å oppnå 84,5 mandater trenger de tre store blå 83,5 i tillegg til Venstres mandat. 83,5 / 165 = 0,506. De seks store har for øyeblikket 88,5% av stemmene, og 88,5% * 0,506 er 44,9%. De rødgrønne vil da ha resten: 43,8%. Tre blå trenger altså ha slå de tre røde med 1,1%. I 2013 var differansen 8,3%, så hvis mer enn 3,6% av velgerne går fra de tre blå i 2013 til de tre røde i 2017 blir Jonas Gahr Støre statsminister i et slikt scenario.

Det kan jo hende småpartiene kommer på vippen også. Hvor stor må overgangen være for at de rødgrønne skal ha flertall alene? Jeg burde visst lage en tabell. Skal vi se ... Rødt får ett. Venstre får 1-3 og MDG får 1-3. Det blir ... ni permutasjoner. Jo, det er overkommelig å lage en tabell...

I min prognose er velgerovergangen nasjonalt nå 6,0% og i fritt fall, så dette kan bli spennende ... Småpartiene kommer altså på vippen hvis velgerovergangen er mellom de to vippepunktene.

Fordel Støre i 17 av 19 fylker

De første nasjonale meningsmålingene i august har bare bekreftet inntrykket: valget avgjøres hovedsaklig av forholdet mellom de seks største partiene. De to partiene som ligger rett over sperregrensa, SV og KrF, ser ut til å ha en stigende kurve, mens MDG og Venstre ser ut til å ha stagnert på lavt 3-tall. (Lokale målinger viser bedre tall for Venstre, så jeg tar et lite forbehold her). Siden det var så få meningsmålinger i juli, har vi riktig nok et uvanlig tynt grunnlag for prognoser akkurat nå, så det kan hende feilmarginene spiller oss et puss.

Spinkelt grunnlag eller ei, det kunne være interessant å gjøre opp en slags status, og se på hva stillingen er i de ulike fylkene nå en måned før valgdagen. Så kan man jo merke seg eventuelle endringer og følge utviklingen på den måten.

Det finnes flere måter å regne ut hvem som leder på meningsmålingene brutt ned til fylkesnivå, men i dette innlegget konsentrerer jeg meg om Vippepunkt-metoden. Den tar utgangspunkt i bevegelsene i forhold til forrige stortingsvalg. Et "blått" fylke kan fint bidra mer til regjeringsskifte enn et "rødt", hvis et uforholdsmessig stort antall velgere skifter side sammenlignet med tidligere valg nettopp i det tradisjonelt blå fylket.

Med fare for å gjenta meg selv: siden partiene Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti samlet var 8,3% større enn Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti samlet i 2013, trenger venstresida at de tre blå går tilbake 4,15%, samtidig som de rødgrønne går frem like mye, for å vinne halvparten av mandatene som tilfaller partier over sperregrensen. Dette ville kalles en "Butler swing" på 4,15%, og bør være nok såfremt Venstre ikke får flere distriktsmandater enn MDG og Rødt til sammen (og såfremt de to siste går for regjeringsskifte). Under har jeg listet opp denne overgangen i hvert enkelt fylke, rangert fra minst til størst. Det er altså fordel Solberg hvis tallet er mindre enn 4,15% og fordel Støre hvis tallet er over.

Som vi ser er den sittende regjeringen over vannet i Oslo og Nord-Trøndelag, mens de rødgrønne har overtaket i de sytten øvrige fylkene. Jeg vil publisere denne oversikten hver gang det er endringer.

Jeg gjør oppmerksom på at summen av fylkesprognoser ikke alltid vil være lik prognosen for kongeriket som helhet. Alle nasjonale målinger påvirker fylkesprognosene mer eller mindre, mens de lokale målingenes effekt på de nasjonale prognosene først og fremt handler om den innbyrdes fordelingen av mandater fylkene imellom.

Dagens fylke: Oslo

Folketall: 666 757 (+6,9% siden 2013)
Antall mandater: 19
Valgresultat 2013
Prognose

• I 2013 lente Oslo svakt mot venstre, men meningsmålingene tyder på at de nå er nærmere midten, kanskje endatil litt høyrevendt. Det kommer av at venstredreiningen er langt svakere i Oslo enn andre steder. (Oppdatering 12/8. Med "dreining" menes her forholdet mellom de seks største partiene.)
• Det er i det hele tatt forholdsvis små bevegelser, både i partienes oppslutning og i mandatfordelingen. Den eneste forventede endringen fra forrige valg er at Venstre mister ett mandat til Rødt. Rødt har ikke vært representert på Stortinget før, men RV var representert fra Oslo 1993-1997.
• Det er umulig å si hvilket parti som blir størst, men prognosen er at både Høyre og Arbeiderpartiet beholder sine seks mandater fra sist.
• Alle de tre småpartiene MDG, Venstre og Rødt er ganske trygge på å få mandater i Oslo. For øyeblikket ser det ut som ingen av dem får noen mandater andre steder, noe som gir opposisjonen en liten ledelse (2-1) før de 166 øvrige mandatene fordeles noenlunde proporsjonalt mellom de store partiene. (Oppdatering 12/8. MDG ligger nå noe bedre an i Hordaland.)
• Både Senterpartiet og KrF ser ut til å bli uten distriktsmandater fra Oslo, men utjevningsmandatet kan tilfalle et av disse partiene. Det kreves ca 3,75% for å få distriktsmandat i Oslo.
• Fordelingen av distriktsmandatene ligger an til å bli Arbeiderpartiet: 6, Høyre: 6, Fremskrittspartiet: 2, mens SV, Rødt, MDG og Venstre ligger an til 1 mandat hver.
• SV er nær ved å kapre ett mandat til fra enten Høyre eller Arbeiderpartiet.

Dagens fylke: Akershus

Folketall: 604 368 (+6,7% siden 2013)
Antall mandater: 17
Valgresultat 2013
Prognose

• Akershus var i 2013 mer enn 6% blåere enn landsgjennomsnittet.
• Til tross for at Akershus har 16 distriktsmandater, var det bare fire partier som delte disse mellom seg i 2013: Høyre (7), Arbeiderpartiet (5), Fremskrittspartiet (3) og Venstre (1). Utjevningsmandatet gikk til Sosialistisk Venstreparti.
• Akershus var ett av tre fylker hvor Venstre fikk distriktsmandat.
• I 2015 gikk Frp kraftig tilbake i fylkestingsvalget, mens Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne gikk mest frem. Ellers var det små endringer sammenlignet med 2013.
• De fire meningsmålingene i år har vært relativt samstemte, og burde gi treffsikre prognoser i Akershus.
• De bevegelsene vi ser i andre deler av landet er svakere i Akershus. Senterpartiets fremgang er moderat, men likevel bemerkelsesverdig i et så bypreget fylke, og partiet har meget gode muligheter til å bli valgt inn fra Akershus. Også blokkforskyvningen fra høyreside til venstreside er mindre her.
• Akershus er eneste fylke hvor Høyre er største parti i følge prognosen pr i dag. (Oppdatering 10/9: Høyre ser nå ut til å være størst i flere fylker.).
• Valget i 2015 kunne gi både MDG og Venstre håp om å kapre distriktsmandat, og Rasmus Hansson, som nå er valgt inn for MDG fra Oslo, stiller til valg i Akershus denne gangen. Begge disse partiene ligger akkurat nå an til å mangle ørlite på de 4,0% som sannsynligvis kreves for å få uttelling. (Oppdatering 10/9: Nå ser begge disse partiene ut til å være inne med distriktsmandat i Akershus).
• Et eksempel på hvor små marginene er ser vi i at Sosialistisk Venstreparti, som ikke har noen dramatisk fremgang, nå ligger an til å vinne distriktsmandat i Akershus.

Jeg setter opp mulige og sannsynlige mandatfordelinger i tabellform, slik som for Hordaland.

Parti	Sikre	Prognose	Mulige
Høyre	5	6	7
Arbeiderpartiet	4	5	6
Fremskrittspartiet	2	3	4
Senterpartiet	0	1	2
Sosialistisk Venstreparti	0	1	1
Miljøpartiet De Grønne	0	0	1
Venstre	0	0	1
Kristelig Folkeparti	0	0	1
Rødt	0	0	1
SUM	11	16	24

Det fremgår at 13 kandidater fra alle partier kjemper om de fem usikre distriktsmandatene. MDG, Venstre og Arbeiderpartiet er nærmest til å overgå prognosen, mens SV og Frp er nærmest til å skuffe. Det man kan si om utjevningsmandatet er at Kristelig Folkeparti er eneste parti som er over sperregrensen nasjonalt uten å ligge an til distriktsmandat i Akershus, og det pleier da å verd noe i utjevningssammenheng.

Dagens fylke: Hordaland

Folketall: 519 961 (+4,4% siden 2013)
Antall mandater: 16
Valgresultat 2013
Prognose

• Hordaland var i 2013 ca 6% blåere enn landsgjennomsnittet.
• I 2013 tilfalt distriktsmandatene Høyre (5), Arbeiderpartiet (4), Fremskrittspartiet (2), Kristelig Folkeparti (1), Venstre (1), Sosialistisk Venstreparti (1) og Senterpartiet (1). I tillegg fikk Høyre utjevningsmandatet, slik at det ble hele seks mandater totalt til statsministerens parti i statsministerens hjemfylke.
• Fylkestingsvalget i 2015 viste store endringer i velgermassen: Høyre tapte hele 10% mens Arbeiderpartiet vant over 8%. Dette bidrar sannsynligvis til at det er vanskelig å måle oppslutningen om de enkelte partiene i Hordaland.
• Det samme gjelder altså her som i Rogaland: Prognosen min er en sammensetning av de målingene som finnes. Nye målinger kan endre bildet.
• Senterpartiets fremgang er mer beskjeden her enn i landet som helhet.
• Hordaland er eneste fylke der Fremskrittspartiet akkurat nå ligger an til en økning i antallet distriktsmandater, men det dreier seg om det aller mest utsatte mandatat i prognosen. (Oppdatering 10/9: Nå ser det lite trolig ut at Frp tar tre mandater.)
• De små partiene har Hordaland som ett av tre fylker hvor de håpe på mandat selv uten å komme over sperregrensen nasjonalt. Den lokale "sperregrensen" er i praksis ca 4,2%. (Oppdatering 10/9: Akkurat nå ser det ut til at både Venstre og MDG får disriktsmandat i Hordaland).

Et stort fylke som Hordaland har et utall mulige fordelinger av distriktsmandatene. Tabellen under er kanskje den mest oversiktlige måten å fremstille dette på.

Parti	Sikre	Prognose	Mulige
Arbeiderpartiet	4	5	6
Høyre	3	4	5
Fremskrittspartiet	2	3	3
Senterpartiet	1	1	2
Kristelig Folkeparti	0	1	2
Sosialistisk Venstreparti	0	1	2
Venstre	0	0	1
Miljøpartiet De Grønne	0	0	1
Rødt	0	0	1
SUM	10	15	22

Det fremgår at 12 kandidater fra alle partier kjemper om de siste fem distriktsmandatene. Det ville være galskap å spå om utjevningsmandatet.