Johan Giertsen la i går ut et innlegg med eksempler på hvilke utslag eventuelle nye valgordninger ville hatt ved Stortingsvalet 2017. Eksemplene er regnet ut av Gabriel Steinsbekk, og resultatene er verd å ta en titt på. Et hovedfunn er det alle vet som har lest valgresultatet nærmere: Sperregrensen sørget for at Solberg vant, noe som gjenspeiler at venstresiden strengt tatt fikk flere stemmer. Jeg fikk lyst til å spinne videre på dette, og si noe om hva jeg mener ville være den beste valgordningen.
Så langt er det ikke avgjort om valgkretsene ved stortingsvalg skal endres nå som fylker slås sammen. Det er ingen selvfølge, men vil trolig tvinge seg frem i en eller annen form før eller siden. Så her er en oversikt over mandatfordelingen de nye fylkene imellom med gjeldende fordelingsnøkkel, og folketall fra 1. januar 2018:
Regionreformen i seg selv resulterer som ventet ikke i noen dramatiske endringer i mandatfordelingen, hvis dette skulle bli de nye valgkretsene. Innlandet gir jo fra seg to kommuner på Hadeland, og måtte derfor gitt fra seg ett mandat på kjøpet, sammenlignet med hva Oppland og Hedmark samlet hadde i 2017. Det er vel bare rett og rimelig.
Mitt første forslag ville imidlertid være: 1. FJERN REINSDYRPARAGRAFEN. "Reinsdyrparagrafen" ses i tabellen over, der et fylkes areal spiller en viss rolle ved fordeling av mandater. Nærmere bestemt legger man antall kvadratkilometer multiplisert med 1,8, til folketallet. Dette tolkes av noen som om arealet teller nesten dobbelt så mye som folketallet, men det er det rene visvas: Summen av arealfaktorene i landet som helhet utgjør ca 10% av det samlede grunnlaget for mandatfordelingen. Likevel foreslår jeg at mandatfordelingen bør gjenspeile folketallet alene. Resultatet ville vært slik:
Som vi ser ville dette medført større endringer. Hele fem mandater bytter plass, fire av dem fra Nord-Norge til sentrale Østland, og ett til fra Innlandet til Rogaland. Dette kan virke litt brutalt, men jeg tror at i det lange løp er det lite å vinne på at landsbygden er overrepresentert. Konspirasjonsteoriene florerer i byene, og effekten er uansett minimal rent politisk. Noen vil kanskje si at dette forslaget er et rent landssvik mot mitt eget hjemfylke, men trøsten får være at dette aldri blir vedtatt i Stortinget.
Mitt andre forslag er: 2. BEHOLD SPERREGRENSEN. Sperregrensen har vist seg å være et effektivt virkemiddel for å motvirke at partifloraen vokser til et parlamentarisk mareritt. Den tvinger smale interessegrupper til å forme allianser med nasjonal appell, og sørger for at mye av politikken som fremmes i Stortinget har vært gjenstand for flere runder med forhandlinger før den foreslås der. En gruppe ikke finner meningsfeller blant 96% av folket bør kanskje ikke styre landet.
Noen vil kanskje peke på at å fjerne sperregrensen ikke ville ført til flere partier på Stortinget i 2017 uansett, bare en mer proporsjonal representasjon av MDG og Rødt. Men det er nettopp det som er poenget. Valgordningen har påvirket hvor mange partier vi har, og å fjerne sperregrensen ville inspirert til dannelsen av et utall partier med 20 000 velgere hver, og vi ville fått polsk riksdag. Jeg ønsker meg det i alle fall ikke. Også valgkretsene virker i samme retning. Det er ikke tilfeldig at antallet partier på Stortinget er identisk med gjennomsnittlig antall mandater i hver valgkrets, nemlig ni. USA har enmannskretser og to partier store nok til å slåss om dem.
Dette bringer meg til mitt tredje forslag: 3. INGEN VALGKRETS BØR HA FLERE ENN 17 MANDATER. Jeg vil her vise til et innlegg fra i fjor, der jeg skriver om det jeg kaller "lokale sperregrenser". Hvis en valgkrets har flere enn 17 mandater, vil partier med under 4% - i valgkretsen - kunne vinne distriktsmandat. Det er uheldig, mener jeg. Jeg ønsker ikke å utestenge partier som er store lokalt, selv om de skulle ha begrenset oppslutning i andre valgkretser, men hvis Viken har 38 mandater, vil et parti bare trenge 2% oppslutning der for å komme på Stortinget, og kanskje til og med komme på vippen. Løsningen er å dele opp de største fylkene slik at de har maksimalt 17 mandater. Dette tilsvarer en maksgrense på ca 533 000 innbyggere i en valgkrets pr idag.
Som man ser i tabellen over er det tre fylker som vil være for store etter denne regnemåten. Viken bør deles i tre, grovt sett etter gamle fylkesgrenser. Siden gamle Akershus allerede er i største laget, bør Buskerud valgkrets omfatte hele Viken vest for Oslo. Oslo bør deles i to, f.eks langs Akerselva. Bergensområdet bør skilles ut som egen valgkrets i Vestland fylke.
Hvis dette gjennomføres vil vi altså ha åtte valgkretser som tilsvarer fylkene og tre fylker som deles opp i til sammen sju valgkretser til. Da har vi til sammen 15 valgkretser av noenlunde lik størrelse.
Et alternativ til forslag 3 kunne være å vedta at sperregrensen på 4% gjelder innad i valgkretsene også.
4. FORDEL UTJEVNINGSMANDATENE PROPORSJONALT. Skulle vi ende opp med omtrent jevnstore valgkretser er det fornuftig å fordele ett utjevningsmandat til hver av dem. Hvis vi derimot beholder de valgkretsene vi har er det bedre å fordele utjevningsmandatene til de store valgkretsene. Slik utjevningsmandatene regnes ut, vil det ofte være små partier som får de to-tre siste av dem, og da vil det vanligvis være de små valgkretsene som står igjen. Slik får vi stortingsrepresentanter som representerer de minste partiene i de minste fylkene, og det er uheldig. Løsningen kunne være å gjøre om utjevningsmandatet i de minste fylkene til distriktsmandater og omvendt la de to siste mandatene i store fylker være utjevningsmandater. I praksis er dette ikke veldig viktig, men vi ville unngått et par kontraintuitive mandatkåringer ved hvert valg.
5. OVERFØRBARE STEMMER. Dette er en ordning som sikrer at ingen stemme er bortkastet. Nærmere beskrevet her. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, ble det i 2017 avgitt 180 000 stemmer som ikke påvirket sammensetningen av Stortinget. Det burde vært mulig å angi et andrevalg i slike tilfeller, for å unngå taktisk stemmegivning. Både høyre og venstresiden har sannsynligvis vært snytt for valgseire i valg her i landet, og dette er måten å unngå det på.