Partier over sperregrensen er sikret sin proporsjonale andel av stortingsrepresentanter i vårt system. Partier under sperregrensen kan i beste fall få distriktsmandater. Antallet distriktsmandater et lite parti får, er avhengig av hvor nært de ligger sperregrensen, men også av hvorvidt velgerne deres er spredt utover landet eller konsentrert om noen få valgkretser, og dessuten hvilke valgkretser det i så fall dreier seg om.
Det er altså ikke sikkert at to partier med 3,9% oppslutning hver får like mange stortingsrepresentanter, men vi kan prøve å gjette på hvordan sperregrensen påvirker de enkelte partienes representasjon. I dag har vi trolig fire partier med 3-5% oppslutning, og for alle disse partiene er sperregrensen både et håp og en frykt. Hva vil det bety for hvert enkelt av disse partiene å ligge rett oppunder sperregrensen? La oss først se på de to partiene som ved valget reddet seg over 4%, nemlig Kristelig Folkeparti og Venstre.
Venstres 4,37% oppslutning resulterte i hele fire distriktsmandater, og partiet trengte dermed bare fire utjevningsmandater for å fylle opp sin andel i Stortinget. De fire distriktsmandatene ble valgt inn fra Hordaland og Akershus i tillegg til de to (!!) mandatene de oppnådde i hovedstaden. Men hvor mange distriktsmandater kunne de ha regnet med hvis de ikke hadde oppnådd sine 4%?
Venstres mest utsatte mandat finner vi i Hordaland, der Terje Breivik hadde en margin på 411 stemmer ned til Frps tredjemandat. Venstre ville ha berget dette mandatet med 97% av sin oppslutning i Hordaland, noe som tilsvarer en nasjonal oppslutning på 4,23%. Det betyr at Venstres mandat i Hordaland ryker før sperregrensen gjør det. Ola Elvestuens mandat, Venstres nr. 2 i Oslo, har større margin, men også dette ryker trolig før sperregrensen: De 92% av stemmetallet som var nødvendig for å forhindre Høyre i å stjele sisteplassen i Oslo, tilsvarer 4,03% nasjonalt. Hvis vi regner på denne måten ser det ut til at Venstre bare står igjen med ett av distriktsmandatene i Oslo pluss distriktsmandatet i Akershus hvis de faller under sperregrensen.
Hvordan er så marginen for Venstres siste to mandater? Hvis vi regner på samme måte som over, ser vi at de begge er relativt trygge. I Oslo klarer Trine Skei Grande seg med 43% av sin oppslutning og Abid Raja i Akershus med 61%. Det tilsvarer henholdsvis 1,9% og 2,7% nasjonalt - nivåer Venstre tross alt sjelden synker til på meningsmålingene.
Kristelig Folkeparti oppnådde 4,20% og fikk med det tre distriktsmandater, som måtte suppleres med fem utjevningsmandater. Alle partiets distriktsmandater er valgt inn fra det sørvestre hjørnet av landet: Rogaland, Vest-Agder og Hordaland. I Vest-Agder tok KrF sistemandatet, men avstanden ned til nærmeste utfordrer, Aps 2. mandat, var likevel stor nok til at Hans Fredrik Grøvan ville greid seg med 78% av sitt stemmetall her. Tilsvarende tall for partileder Knut Arild Hareides Hordaland er 76%, mens i Rogaland kunne oppslutningen nesten ha vært halvert (53%) før Olaug Bollestads plass på Stortinget var i fare. Oversatt til nasjonale nivåer, betyr det at KrF vinner sitt første distriktsmandat ved 2,2%, og ytterligere to ved 3,3%
Hva så med de to partiene som var under sperregrensen ved valget i fjor høst?
Rødts Bjørnar Moxnes ser relativt trygg ut. Ingen andre partier er avhengig av lavere oppslutning for å komme inn på Stortinget. Partiet har råd til å stå igjen med 57% av sine velgere, tilsvarende 1,4% nasjonalt, og likevel være store nok i Oslo til å få distriktsmandat der. Men å bli valgt inn andre steder uten å passere sperregrensa ser verre ut.
Og det er her det blir litt mer kronglete, for det er to måter å regne ut hvor stor oppslutningen må være for å utløse flere distriktsmandater. Det ene er å gjøre på samme måte som når vi regnet ut færre mandater basert på lavere oppslutning. Problemet her er at et partis fremgang er avhengig av atferden hos de andre partienes tidligere velgere, mens tilbakegang er et uttrykk for egne velgeres endrede atferd. Å ta utgangspunkt i antall eksisterende velgere for å forutsi antallet fremtidige velgere blir da litt bakvendt. Sentios måling i Østfold denne uken illustrerer dette godt. I Østfold gjorde partiet Rødt det dårligere enn i landet som helhet, men fremgangen siden valget der er desto sterkere. På den annen side: Hvis et parti står sterkt i en valgkrets, har de jo også ressurser til å drive med rekruttering, og det må jo til det også. Ved siste valg hadde Rødt både sin største og sin mest beskjedne fremgang i fylker der de sto sterkt fra før.
Uten andre opplysninger enn Rødts oppslutning ved valget, i Oslo og nasjonalt, foreslår jeg å anta at en eventuell vekst er lik i prosentpoeng overalt. Rødt oppnådde 2,41% nasjonalt og trenger altså 1,59% til for å passere sperregrensen. En økning på 1,59% ville ikke vært tilstrekkelig til å vinne distriktsmandat i noen andre valgkretser. I både Akershus og Hordaland manglet partiet over 2% (og det samme gjelder Rødts 2. mandat i Oslo), men en så stor fremgang bringer jo Rødt over sperregrensen uansett. Konklusjonen må bli at Rødt ved å passere sperregrensen, nesten uansett går fra ett til sju mandater.
Miljøpartiet De Grønne fikk, i likhet med Rødt, distriktsmandat i Oslo, og det ville de gjort selv om de hadde hatt 61% av stemmene sine der. Oversatt til nasjonale nivåer tilsier det at Une Bastholm er på Stortinget så lenge de holder seg over 2% ved valg. De fikk 3,24% ved valget i september, og innenfor avstanden opp til sperregrensen finner vi Rasmus Hansson i Akershus, der de manglet 0,4%. Da har vi at MDG har ett distriktsmandat ved nasjonal oppslutning 2,0%, og to distriktsmandater ved 3,7%.
