Fylkestinget i Finnmark rasket sammen en folkeavstemning om sammenslåing med Troms fylke den 14. mai i år. Avstemningen hadde ingen formell status, i det regjeringen, som allerede har fått Stortinget med seg i denne saken, verken regner den som bindende eller rådgivende. På den annen side: Fylkestinget, som både finansierte og organiserte avstemningen, henter nok ut en betydelig moralsk støtte til det synet de hadde fra før.
I ettertid har det vært diskusjoner om hva man kan lese ut av denne avstemningen. Var fremmøtet høyt nok til at det er rimelig å ta den alvorlig? I og med at folkeavstemningen ikke hadde noen plass i selve beslutningsprosessen, spilte det jo i utgangspunktet liten rolle for folk om de møtte opp eller ei. Det politiske miljøet støttet heller ikke enstemmig opp om avstemningen, slik det er god skikk å gjøre ved valg. Statsministeren mente for eksempel at "det er tre millioner de heller kunne brukt på etterutdanning av lærere", som jo et en rimelig innvending, mens Loppa kommune vedtok å ikke bidra til gjennomføringen, og den besparelsen kommer helt sikkert innbyggerne der til gode. Det alle må være enige om, er ikke desto mindre at mange ønsket et lavt fremmøte.
Men hvor lavt er nå egentlig 58%? Spørsmålet er hva man skal sammenligne med. Fremmøtet ved valg varierer, men det er vanligvis slik at flere stemmer ved Stortingsvalg enn i lokalvalgene, og at finnmarkingene peker seg ut som late velgere. Ved stortingsvalget i 2017 stemte 72,6% av de stemmeberettigede i fylket, og to år tidligere møtte 58,4% frem ved kommunestyrevalget, og 53,1% ved fylkestingsvalget. Tidligere stortingsvalg hadde enda lavere fremmøte, så det strengeste alternativet må altså være å sammenligne med valget i 2017, og si at 72,6% er et godt anslag for andelen aktive velgere i Finnmark. 58% fremmøte er ca 4/5 av det beste man med rimelighet kunne håpe på. Sagt på en annen måte:
80% av aktive velgere deltok ved folkeavstemningen.
Resultatet viste at 87% stemte "nei", og 12,3% stemte "ja" til sammenslåing med Troms. Oversatt til andel av aktive velgere tilsvarer dette rundt regnet 70% mot 10%. De øvrige 20% stemte blankt eller lot være å møte. At det skulle være noe tvetydig ved dette resultatet er det vanskelig å si seg enig i.
Men det var lokale forskjeller også. I øst ligger fylkeshovedstaden Vadsø, og der er det jo en reell frykt for hvilke konsekvenser det får for byen å miste denne rollen. I vest har vi fylkets største kommune, Alta, der skepsisen ikke på langt nær er like stor. Alta var da også den eneste kommunen der nei-stemmene ikke utgjorde et flertall av aktive velgere. 65% av aktive velgere stemte, og 67% av disse stemte nei. Dette gir en nei-andel blant aktive velgere på 44%. De andre kommunene langs fylkesgrensen (Kautokeino, Loppa og Hasvik) hadde en nei-andel av aktive velgere på 60-tallet. I resten av fylket møtte over 80% av aktive velgere frem, og nei-siden hadde overalt mer enn 90% av stemmene. I Vadsø og nabokommunene Vardø og Nesseby var fremmøtet nesten på høyde med Stortingsvalget, og nei-andelen der var 94-95%.
Hva da med ja-stemmene. At nei-siden ikke oppnådde flertall av aktive velgere i Alta, betyr ikke at ja-siden vant her heller. Med fylkets laveste fremmøte var det 22% av aktive velgere som møtte opp for å stemme ja, mens 35% av altaværingene avstod. Rundt 60% av fylkets ja-stemmer finner vi ikke desto mindre i Alta. I Kautokeino stemte 16% av aktive velgere ja, i Hasvik 12%, i Loppa 11% og i Kvalsund 10%. I resten av kommunene oppnådde ja-siden 5-7% av aktive velgere.
Konklusjonen må være at finnmarkingene, med et teoretisk mulig unntak av altaværingene, er utvetydige motstandere av sammenslåing, og at motstanden er nærmest unison i Øst-Finnmark. Hvorvidt det er klokt av dem er naturligvis et helt annet spørsmål.
