Oppsummering av september - stortingsvalg

Venstresiden faller noe tilbake i september, sammenlignet med august, men er fremdeles ca 4% større enn høyresiden. Arbeiderpartiet og Høyre er fremdeles jevnstore med 26% hver, og det er Frps fremgang og Senterpartiets tilbakegang som først og fremst gjør utslag på blokkbalansen. Også mellompartiene sliter, enda mer enn før, mens Rødt ser ut til å befeste sin posisjon som størst av småpartiene. For MDG er sperregrensen fremdeles langt unna, og på meg virker det som om Rødts vekst nå endelig begynner å gå ut over SV, selv om SV fremdeles er større enn ved valget.

Likevel skal vi huske på at hvis vi bare regner med de partiene som var over sperregrensen i 2017, leder høyresiden med 47% mot 44%, de ville bare hatt et litt mindre flertall enn i dag. Hvis vi derimot ser på de partiene som er over sperregrensen på målingene, er det venstresiden som er i teten, med nesten 49% mot 40% og et overtak på 11 eller 13 mandater på Stortinget. Sperregrensen avgjør altså mye med en slik sammensetning av velgere som målingene viser nå. Et stortingsvalg i morgen ville kunne gitt mange ulike resultater.

Som jeg var inne på i august-oppsummeringen var venstresiden sterkere i begynnelsen av august en mot slutten. Denne svekkelsen fortsatte videre et stykke ut i september, men de siste målingene i september ser bedre ut for venstresiden igjen. Arbeiderpartiet ser faktisk sterkere ut mot slutten av september enn i begynnelsen av august og begynner å nærme seg det riktignok svake valgresultatet.

Venstre har falt dypere ned under sperregrensen enn i august, og har fått følge av KrF. Begge var under sperregrensen på sju av åtte målinger i september. I mandattall bør det bety at Venstre har to mandater og KrF tre, men faller KrF mer nå, er mandatene fra både Vest-Agder og Hordaland i fare, mens begge Venstres mandater trolig har litt å gå på, såfremt Oslo og Akershus har en like stor andel av Venstrestemmene som i 2017.

Etter Hareides veivalg blir det umulig å tolke meningsmålingene for KrF. Vi vet ikke hvor velgerne tror partiet lander i saken, og vi vet ikke hvor mange av dem som er fornøyd med den retningen de tror det går. Det er for mye å gjette på, og jeg forventer at avisene vil være fulle av ønsketenkning fra politiske kommentatorer, alt etter hvilket ståsted de selv har. Hvis partiet stuper vil det kunne tolkes som at velgerne ønsker en venstredreining men ikke tror på det, eller at de ønsker en høyredreining men frykter det går feil vei. Og omvendt. Fasit kan vi ikke vente før i november, når spørsmålet trolig blir avklart av partiet.

Det er jo fremdeles et spørsmål om Rødts oppslutning på meningsmålinger ville manifestert seg i et valgresultat. Hvis valgresultatet skulle bli tre fjerdedeler av målingene, som i 2017, ville Rødt fremdeles vært under sperregrensen. Men de rødgrønne er fortsatt større enn de blåblå, så det trenger ikke være avgjørende for regjeringsdannelsen, så lenge mellompartiene er under sperregrensen. Noe av Rødts etter forholdene skuffende resultat i 2017 kan jo også ha skyldtes at velgerne mistet motet.

Takk til Jon Aabye for en viktig korreksjon: KrFs mandat i Rogaland er tryggere enn det i Hordaland. Teksten er rettet opp nå. Se også min diskusjon om småpartienes distriktsmandater fra juni.