søndag 1. juli 2018

En rimelig tolkning av folkeavstemningen i Finnmark

Fylkestinget i Finnmark rasket sammen en folkeavstemning om sammenslåing med Troms fylke den 14. mai i år. Avstemningen hadde ingen formell status, i det regjeringen, som allerede har fått Stortinget med seg i denne saken, verken regner den som bindende eller rådgivende. På den annen side: Fylkestinget, som både finansierte og organiserte avstemningen, henter nok ut en betydelig moralsk støtte til det synet de hadde fra før.

I ettertid har det vært diskusjoner om hva man kan lese ut av denne avstemningen. Var fremmøtet høyt nok til at det er rimelig å ta den alvorlig? I og med at folkeavstemningen ikke hadde noen plass i selve beslutningsprosessen, spilte det jo i utgangspunktet liten rolle for folk om de møtte opp eller ei. Det politiske miljøet støttet heller ikke enstemmig opp om avstemningen, slik det er god skikk å gjøre ved valg. Statsministeren mente for eksempel at "det er tre millioner de heller kunne brukt på etterutdanning av lærere", som jo et en rimelig innvending, mens Loppa kommune vedtok å ikke bidra til gjennomføringen, og den besparelsen kommer helt sikkert innbyggerne der til gode. Det alle må være enige om, er ikke desto mindre at mange ønsket et lavt fremmøte.

Men hvor lavt er nå egentlig 58%? Spørsmålet er hva man skal sammenligne med. Fremmøtet ved valg varierer, men det er vanligvis slik at flere stemmer ved Stortingsvalg enn i lokalvalgene, og at finnmarkingene peker seg ut som late velgere. Ved stortingsvalget i 2017 stemte 72,6% av de stemmeberettigede i fylket, og to år tidligere møtte 58,4% frem ved kommunestyrevalget, og 53,1% ved fylkestingsvalget. Tidligere stortingsvalg hadde enda lavere fremmøte, så det strengeste alternativet må altså være å sammenligne med valget i 2017, og si at 72,6% er et godt anslag for andelen aktive velgere i Finnmark. 58% fremmøte er ca 4/5 av det beste man med rimelighet kunne håpe på. Sagt på en annen måte:

80% av aktive velgere deltok ved folkeavstemningen.

Resultatet viste at 87% stemte "nei", og 12,3% stemte "ja" til sammenslåing med Troms. Oversatt til andel av aktive velgere tilsvarer dette rundt regnet 70% mot 10%. De øvrige 20% stemte blankt eller lot være å møte. At det skulle være noe tvetydig ved dette resultatet er det vanskelig å si seg enig i.

Men det var lokale forskjeller også. I øst ligger fylkeshovedstaden Vadsø, og der er det jo en reell frykt for hvilke konsekvenser det får for byen å miste denne rollen. I vest har vi fylkets største kommune, Alta, der skepsisen ikke på langt nær er like stor. Alta var da også den eneste kommunen der nei-stemmene ikke utgjorde et flertall av aktive velgere. 65% av aktive velgere stemte, og 67% av disse stemte nei. Dette gir en nei-andel blant aktive velgere på 44%. De andre kommunene langs fylkesgrensen (Kautokeino, Loppa og Hasvik) hadde en nei-andel av aktive velgere på 60-tallet. I resten av fylket møtte over 80% av aktive velgere frem, og nei-siden hadde overalt mer enn 90% av stemmene. I Vadsø og nabokommunene Vardø og Nesseby var fremmøtet nesten på høyde med Stortingsvalget, og nei-andelen der var 94-95%.

Hva da med ja-stemmene. At nei-siden ikke oppnådde flertall av aktive velgere i Alta, betyr ikke at ja-siden vant her heller. Med fylkets laveste fremmøte var det 22% av aktive velgere som møtte opp for å stemme ja, mens 35% av altaværingene avstod. Rundt 60% av fylkets ja-stemmer finner vi ikke desto mindre i Alta. I Kautokeino stemte 16% av aktive velgere ja, i Hasvik 12%, i Loppa 11% og i Kvalsund 10%. I resten av kommunene oppnådde ja-siden 5-7% av aktive velgere.

Konklusjonen må være at finnmarkingene, med et teoretisk mulig unntak av altaværingene, er utvetydige motstandere av sammenslåing, og at motstanden er nærmest unison i Øst-Finnmark. Hvorvidt det er klokt av dem er naturligvis et helt annet spørsmål.

lørdag 30. juni 2018

Små partiers distriktsmandater

Partier over sperregrensen er sikret sin proporsjonale andel av stortingsrepresentanter i vårt system. Partier under sperregrensen kan i beste fall få distriktsmandater. Antallet distriktsmandater et lite parti får, er avhengig av hvor nært de ligger sperregrensen, men også av hvorvidt velgerne deres er spredt utover landet eller konsentrert om noen få valgkretser, og dessuten hvilke valgkretser det i så fall dreier seg om.

Det er altså ikke sikkert at to partier med 3,9% oppslutning hver får like mange stortingsrepresentanter, men vi kan prøve å gjette på hvordan sperregrensen påvirker de enkelte partienes representasjon. I dag har vi trolig fire partier med 3-5% oppslutning, og for alle disse partiene er sperregrensen både et håp og en frykt. Hva vil det bety for hvert enkelt av disse partiene å ligge rett oppunder sperregrensen? La oss først se på de to partiene som ved valget reddet seg over 4%, nemlig Kristelig Folkeparti og Venstre.

Venstres 4,37% oppslutning resulterte i hele fire distriktsmandater, og partiet trengte dermed bare fire utjevningsmandater for å fylle opp sin andel i Stortinget. De fire distriktsmandatene ble valgt inn fra Hordaland og Akershus i tillegg til de to (!!) mandatene de oppnådde i hovedstaden. Men hvor mange distriktsmandater kunne de ha regnet med hvis de ikke hadde oppnådd sine 4%?

Venstres mest utsatte mandat finner vi i Hordaland, der Terje Breivik hadde en margin på 411 stemmer ned til Frps tredjemandat. Venstre ville ha berget dette mandatet med 97% av sin oppslutning i Hordaland, noe som tilsvarer en nasjonal oppslutning på 4,23%. Det betyr at Venstres mandat i Hordaland ryker før sperregrensen gjør det. Ola Elvestuens mandat, Venstres nr. 2 i Oslo, har større margin, men også dette ryker trolig før sperregrensen: De 92% av stemmetallet som var nødvendig for å forhindre Høyre i å stjele sisteplassen i Oslo, tilsvarer 4,03% nasjonalt. Hvis vi regner på denne måten ser det ut til at Venstre bare står igjen med ett av distriktsmandatene i Oslo pluss distriktsmandatet i Akershus hvis de faller under sperregrensen.

Hvordan er så marginen for Venstres siste to mandater? Hvis vi regner på samme måte som over, ser vi at de begge er relativt trygge. I Oslo klarer Trine Skei Grande seg med 43% av sin oppslutning og Abid Raja i Akershus med 61%. Det tilsvarer henholdsvis 1,9% og 2,7% nasjonalt - nivåer Venstre tross alt sjelden synker til på meningsmålingene.

Kristelig Folkeparti oppnådde 4,20% og fikk med det tre distriktsmandater, som måtte suppleres med fem utjevningsmandater. Alle partiets distriktsmandater er valgt inn fra det sørvestre hjørnet av landet: Rogaland, Vest-Agder og Hordaland. I Vest-Agder tok KrF sistemandatet, men avstanden ned til nærmeste utfordrer, Aps 2. mandat, var likevel stor nok til at Hans Fredrik Grøvan ville greid seg med 78% av sitt stemmetall her. Tilsvarende tall for partileder Knut Arild Hareides Hordaland er 76%, mens i Rogaland kunne oppslutningen nesten ha vært halvert (53%) før Olaug Bollestads plass på Stortinget var i fare. Oversatt til nasjonale nivåer, betyr det at KrF vinner sitt første distriktsmandat ved 2,2%, og ytterligere to ved 3,3%

Hva så med de to partiene som var under sperregrensen ved valget i fjor høst?

Rødts Bjørnar Moxnes ser relativt trygg ut. Ingen andre partier er avhengig av lavere oppslutning for å komme inn på Stortinget. Partiet har råd til å stå igjen med 57% av sine velgere, tilsvarende 1,4% nasjonalt, og likevel være store nok i Oslo til å få distriktsmandat der. Men å bli valgt inn andre steder uten å passere sperregrensa ser verre ut.

Og det er her det blir litt mer kronglete, for det er to måter å regne ut hvor stor oppslutningen må være for å utløse flere distriktsmandater. Det ene er å gjøre på samme måte som når vi regnet ut færre mandater basert på lavere oppslutning. Problemet her er at et partis fremgang er avhengig av atferden hos de andre partienes tidligere velgere, mens tilbakegang er et uttrykk for egne velgeres endrede atferd. Å ta utgangspunkt i antall eksisterende velgere for å forutsi antallet fremtidige velgere blir da litt bakvendt. Sentios måling i Østfold denne uken illustrerer dette godt. I Østfold gjorde partiet Rødt det dårligere enn i landet som helhet, men fremgangen siden valget der er desto sterkere. På den annen side: Hvis et parti står sterkt i en valgkrets, har de jo også ressurser til å drive med rekruttering, og det må jo til det også. Ved siste valg hadde Rødt både sin største og sin mest beskjedne fremgang i fylker der de sto sterkt fra før.

Uten andre opplysninger enn Rødts oppslutning ved valget, i Oslo og nasjonalt, foreslår jeg å anta at en eventuell vekst er lik i prosentpoeng overalt. Rødt oppnådde 2,41% nasjonalt og trenger altså 1,59% til for å passere sperregrensen. En økning på 1,59% ville ikke vært tilstrekkelig til å vinne distriktsmandat i noen andre valgkretser. I både Akershus og Hordaland manglet partiet over 2% (og det samme gjelder Rødts 2. mandat i Oslo), men en så stor fremgang bringer jo Rødt over sperregrensen uansett. Konklusjonen må bli at Rødt ved å passere sperregrensen, nesten uansett går fra ett til sju mandater.

Miljøpartiet De Grønne fikk, i likhet med Rødt, distriktsmandat i Oslo, og det ville de gjort selv om de hadde hatt 61% av stemmene sine der. Oversatt til nasjonale nivåer tilsier det at Une Bastholm er på Stortinget så lenge de holder seg over 2% ved valg. De fikk 3,24% ved valget i september, og innenfor avstanden opp til sperregrensen finner vi Rasmus Hansson i Akershus, der de manglet 0,4%. Da har vi at MDG har ett distriktsmandat ved nasjonal oppslutning 2,0%, og to distriktsmandater ved 3,7%.

fredag 29. juni 2018

Venstrefløy vs høyrefløy

Miljøpartisanene får tilgi meg: jeg regner MDG som et venstrefløy-parti. Politikken deres er ikke gjennomførbar uten betydelig statlig inngripen, selv om formålet måtte være mindre tradisjonelt venstreorientert enn de to andre partienes.

Rødt, SV og MDG, oppnådde samlet 11,6% ved stortingsvalget 2017, en fremgang på 3,6% fra 2013. Fremskrittspartiet oppnådde 15,2%, en tilbakegang på 1,2%. Siden to av venstrefløypartiene kom under sperregrensen, måtte de nøye seg med 13 mandater, mot Frps 27. Med andre ord, bak hver Frp'er på Stortinget står det 16.470 velgere. Bak en representant på venstrefløyen står det i snitt 26.271. Med andre ord enn det igjen: venstrefløyen tapte sju mandater på grunn av sperregrensen. Gnir jeg dette inn nå?

Jeg er ikke imot sperregrensen, tvert imot: Et gruppering som ser seg ute av stand til å finne meningsfeller blant 96% av folket, bør kanskje ikke styre landet, med all den pragmatisme og kompromissvilje dét krever. Og uten sperregrensen er det nærmest umulig å unngå at en eller annen sær interessegruppe med 20.000 velgere kommer på vippen og får urimelig stor påvirkning på politikken. Jeg snakker her først og fremst om hvordan folkemeningen utvikler seg for tiden.

Som vi ser var Frp 3,6% større enn venstrefløyen ved valget i 2017, etter å ha vært dobbelt så store som venstrefløyen i 2013. Siden dengang kan det se ut som denne differansen har blitt spist opp. Her er en graf som viser forholdet mellom de to siden september:

Tallene er hentet fra Poll og polls' "Gjennomsnitt av nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg". For juni 2018 viser tallene at Frp har 13,4% (-1,8%), mens venstrefløyen har 15,1% (+3,5%)

Det er imidlertid en ting å ha i mente her: Valget ga 11,6% til venstrefløyen, mens meningsmålinger fra samme måned, som ikke vises i grafen, indikerte en oppslutning på 13,3%. Venstrefløyen "skuffet" altså med 1,7%. Motsatt med Frp: Valgresultatet overgikk snittet av målinger i september med 0,6%. Hvis forholdet mellom meningsmålinger og faktisk oppslutning ved valg skulle ligne på dette, er det veldig usikkert om venstrefløyen faktisk er større enn Frp. Men for første gang siden valget 2001 er det i det minste et åpent spørsmål.

torsdag 28. juni 2018

Meningsmålingene i juni 2018

Bare for å være litt vrang og alternativ, skjeler jeg for tiden til median av målinger i tillegg til det vi må regne som Norges bibel når det gjelder meningsmålinger. Det er delvis fordi fjorårets valg viste med all tydelighet at avvikende målinger kan forstyrre gjennomsnittet mer enn godt er. Median er mer som en konsensus av de fleste målingene, og inntil videre antar jeg de fleste byråene er inne på noe. Mediantall vises i det følgende i kursiv om ikke annet fremgår.

Media lyver ikke hele tiden: vi har fremdeles et Arbeiderparti på historisk lave nivåer, og et Høyre som nærmer seg 80-tallsnivå. I mai kunne det se ut som tallene begynte å normalisere seg litt, men nå er vi tilbake til at Høyre er størst med 4% margin. Det er og blir en lang og mistrøstig vandring for Støre &co.

Den som ikke leser sine meningsmålinger kunne nesten falt for fristelsen å tro at opposisjonen er svekket. Men tro det eller ei, venstresiden har på junimålingene tatt igjen og passert høyresiden. Enten vi ser på median eller snitt av målinger er forholdet mellom høyresiden og venstresiden nå prikk likt det det var ved valget 2017: Venstresiden er 0,5% større enn høyresiden, men ligger an til færre mandater takket være sperregrensen.

Selv om balansen i stemmetall er den samme som ved valget, viser meningsmålingene at sammensetningen av Stortinget likevel ville vært jevnere enn dagens 88-81 i favør høyresiden, av to grunner:

Det første er at partiet Rødt i juni opplevde sin beste måned noensinne, etter å ha falt fra april til mai. Ikke bare passerte de sperregrensen på sju av åtte målinger, to målinger målte til og med Rødt over 5%. Både snitt og median gir 4,8% og åtte mandater. Rødt er med dette klart størst av de fire partiene som for tiden slåss mot sperregrensen. Men siden fremgangen til Rødt (og SV og Sp) kommer på bekostning av Ap, er vinningen for venstresiden bare at de 2,4% Rødt oppnådde ved valget ikke lenger er like bortkastet. Sperregrensen sørger nå bare for at MDGs 3% (3,1%) gir skuffende uttelling, og det er det som gir blått stortingsflertall fremdeles, skal vi tro snitt og median av målingene. Ved valget i fjor høst utgjorde de bortkastede stemmene 5,6%, noe som vanligvis er verd 9-10 mandater i stedet for de to mandatene de to partiene fikk samlet.

Det som er skumlere for høyresiden er imidlertid at både Venstre og KrF fremdeles ligger så hårfint over sperregrensen. Hvert av sentrumspartiene var under 4% på tre av åtte målinger, og både snitt og median for juni gir 4,1% til hver av dem. Hvor skummelt det er, illustreres av en meget sinnrik nyskapning hos Poll of polls. Der har man i det siste begynt å publisere en oversikt over "Sannsynlighet for ulike mandatfordelinger", som tar høyde for feilmarginer. Sannsynligheten for at minst ett av de to partiene i virkeligheten er under sperregrensen er såpass stor at det alt i alt gir en hårfin sannsynlighetsovervekt for at venstresiden ville fått flertall basert på junimålingene.

På venstresiden er det altså slik at Arbeiderpartiets tilbakegang siden valget nøyaktig oppveies av de andre venstrepartienes fremgang. På høyresiden er det motsatt. Vel ligger Høyre 2,2% over valgresultatet, men FrP har tapt 1,8% og Venstre og Krf har tapt resten. Høyre befester altså den rollen på høyresiden som Ap er i ferd med å tape på venstresiden - et dominerende parti med mer enn halvparten av sin blokk bak seg - samtidig som forholdene mellom blokkenes stemmetall som sådan nå er identisk med siste valg.

Vi får se om dette holder seg. Nå helt på tampen av juni, kom det to målinger som var vesentlig svakere for venstresiden, og det kan innvarsle dårligere målinger fremover.

lørdag 2. juni 2018

Meningsmålingene i mai 2018

Pollofpolls melder at snittet av målinger fra mai 2018 gir et overtak 90-79 i favør høyresiden. Den observante leser vil legge merke til at de borgerlige har marginene på sin side: Både Venstre og Kristelig Folkeparti har 4,0%. Når jeg er litt skeptisk til om begge er over sperregrensen er det av en annen grunn.

At begge sentrumspartiene oppnår 4,0% skyldes først og fremst én avvikende måling for hver av de to partiene: Ipsos målte Venstre til hele 5,9%, mens Opinion målte KrF til 5,5%. Fem av åtte institutter har hvert av partiene under sperregrensen på sin siste måling, og jeg vil se at dette fordeler seg jevnere før jeg tror helt på at de likevel ligger over. Men hvordan skal vi oversette dette resonnementet til noe som er målbart?

Jeg mener man bør holde et øye med median av målinger. Det er ikke til å unngå at det vil være enkeltmålinger som viser helt andre tall enn trenden, men de ulike målingene forventes å klynge seg rundt et tall som ligger nær virkeligheten. Enkelttall langt unna medianen bør tas med en klype salt. Dette gjelder spesielt for de små partiene, der feilmarginen kan være stor sammenlignet med den virkelige oppslutningen. For et parti med 4% er feilmarginen ca 30% av oppslutningen på en vanlig måling.

Median for både KrFs og Venstres vedkommende er 3,9% på siste måling fra alle instituttene, og hvis det tallet er riktigere er begge altså under sperregrensen.

Venstresiden har nok likevel ikke flertall: Rødt, som trolig var over sperregrensen i april, falt like trolig under sperregrensen igjen i mai. Snittet er 3,7% og medianen 3,5%. Sperregrensen er innenfor feilmarginen, men bare såvidt.

Da står vi igjen med fem partier over sperregrensen. Snittet for de rødgrønne er 42,0% (median: 41,5%), og for Høyre + Frp 41,7% (41,5%). Slik sett ligger de helt likt. Høyresidens overtak ligger i at Venstre og KrF trolig kan vinne flere distriktsmandater i et valg (5 sist mot R og MDGs 2), sperregrense eller ei. Dessuten har de en noe eldre velgermasse, som vanligvis betyr høyere fremmøte. Ungdommens latskap spilte trolig en avgjørende rolle i Brexit-avstemningen og i presidentvalget i USA, og forklarer kanskje også Rødts og MDGs overraskende svake stortingsvalg i 2017.

Det som i alle fall er sikkert, er at stillingen skarve 39 måneder før neste stortingsvalg er helt jevn, og at vi har tre, kanskje fire partier som kjemper mot sperregrensen.

(En tidligere versjon av denne artikkelen påsto at Venstre i virkeligheten hadde et snitt på 3,99%, og altså var under sperregrensa. Dette var en beklagelig regnefeil. Venstres snitt er 4,00 og KrFs 4,03% såvidt jeg kan se. Andre tall er også justert marginalt nå.)