Det politiske Norgeskartet i fem kategorier

Stortingsvalget 2021 vil finne sted i 19 ulike valgkretser, hver med sitt eget særpreg. Valgkretsene 2021 tilsvarer de gamle fylkene, med noen få grensejusteringer. Noen valgkretser er mer urbane, med Oslo som det ekstreme eksempelet, noen er nesten utelukkende landsbygd, som Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag og Finnmark. Noen valgkretser er mer høyrevendte mens andre er mer venstrevendte. (Slagsiden i den nye fylkene var tema for et innlegg jeg skrev for et par år siden).

Variasjoner finnes naturligvis innad i valgkretsene også, på kommunenivå. Jeg ble interessert i å finne ut om det går an å kategorisere de ulike delene av landet på kommunenivå i stedet for på valgkretsnivå. Trolig vil kommunene være mer ulike hverandre enn valgkretsene er, og det ville være spennende å se mønstre, politiske "regioner", på tvers av grensene mellom valgkretser. Og mest spennende er det kanskje om vi ser forskjeller i partienes tap/vinning fra valg til valg i de ulike kategoriene.

Valget i 2019 var både fylkestingsvalg og kommunevalg. Siden kommunevalgene gjerne omfatter lokale lister, bruker jeg i det følgende fylkestingsvalget i 2019 og stortingsvalget 2017 som datagrunnlag. For hvert av disse valgene gikk jeg frem på følgende måte:

1. Jeg definerte valgresultatet nasjonalt som en vektor av stemmetallet for hvert parti i hele landet samlet.
2. Jeg definerte valgresultatet i den enkelte kommune på samme måte.
3. Jeg fant lengden på den nasjonale vektoren og sammenlignet med den samlede lengden av kommunevektorene for å finne gjennomsnittlig avvik fra landsgjennomsnittet.
4. Jeg definerte en gruppe "konforme" kommuner, kalt Gruppe A, og en gruppe avvikende kommuner, kalt Gruppe B, alt etter om de avvek mer enn gjennomsnittlig fra det nasjonale resultatet eller ei.
5. Det samlede valgresultatet for hver av de to gruppene dannet deretter to nye vektorer, vektor A og vektor B, og jeg tilordnet hver enkelt kommune Gruppe A eller Gruppe B etter hvilken vektor kommunen lignet mest på.
6. Nå redefinerte jeg vektorene med utgangspunkt i de nye gruppene og gjentok punkt 3-6 (med den aktuelle vektoren) inntil ingen kommuner skiftet gruppe i punkt 5. Nå hadde kategoriene stabilisert seg. En stabil kategori er altså det vi har når alle kommuner i kategorien ligner mer på snittet av denne kategorien enn på snittet av noen annen kategori.
7. Etter å ha delt landet i to kategorier av kommuner, fortsatte jeg i flere omganger på samme måte med å splitte den til enhver tid største og/eller mest uensartede kategorien i to nye kategorier inntil jeg satt med fem stabile kategorier av kommuner. Da var jeg fornøyd, og bestemte meg for at alt var godt.
8. De fem kategoriene jeg fant frem til i de to valgene lignet hverandre ganske mye, så jeg regnet dem som det samme settet av kategorier. Siden ett enkelt valg kan gi litt rare utslag prøvde jeg å kombinere valgresultatene for 2017 og 2019 og tilordne den enkelte kommunene den kategorien som samlet sett passet minst dårlig, hvis den falt i ulike kategorier i de to valgene. I praksis måtte jeg gjøre dette også i flere runder før kategoriene stabiliserte seg.

De fem kategoriene jeg kom frem til er:

• Gruppe A (Sort på kartet under). Oslo og de fire nabokommunene Bærum, Asker, Nesodden og Frogn. Relativt stort Høyre, Venstre, MDG og Rødt, lite Ap og bittelite Sp. 510 000 velgere i 2017, 496 000 i 2019.
• Gruppe B (Grønt). 187 kommuner, stort sett små, i periferien. Den rake motsetningen til Gruppe A. Høy oppslutning om Sp og Ap. De største kommunene i denne kategorien er Steinkjer og Sunnfjord. 436 000 velgere i 2017, 352 000 i 2019
• Gruppe C (Blått). 26 relativt høyreorienterte og store kommuner, altså en del store byer som Bergen, Stavanger og Kristiansand, hele Vestfold og en del forsteder rundt Oslo. 738 000 velgere i 2017, 638 000 i 2019.
• Gruppe D (Gult). 58 kommuner, særlig på Sør- og Vestlandet, kjennetegnet av stor oppslutning om Frp og/eller Krf og lite Ap. Noen byer som Sandnes og Ålesund inngår her. 395 000 velgere i 2017, 328 000 velgere i 2019.
• Gruppe E (Rødt). 80 mer venstreorienterte kommuner, særlig byer og industritettsteder. Trondheim er største kommune i denne gruppen. 847 000 velgere i 2017, 688 000 i 2019.

Stemmetall for hver kategori i 2017 fordelte seg slik på valgkretsene med grensene i 2021:

Her er noen nærbilder av enkelte deler av landet:

Valget i 2017 ga følgende resultat for de fem kategoriene:

I fylkestingsvalget 2019 var resultatet følgende:

Det kunne være interessant om meningsmålere brukte slike kategorier for å fylle ut bildet av bevegelser i velgermassen. For eksempel viser tabellene over at Arbeiderpartiets tilbakegang fra 2017 til 2019 var absolutt sterkest i Oslo-området, der MDG gjorde et brakvalg. Høyre holdt stillingen ganske bra i denne kategorien, men kollapset jevnt over alle andre steder, faktisk mest i kategori D. Senterpartiets vekst kommer ikke bare i grisgrendte strøk, men mer betydningsfullt i små byer og tettsteder. Frp hadde kraftig tilbakegang over hele linja.

En annen pussig detalj er at forskjellen i valgdeltakelsen mellom stortingsvalg og fylkestingsvalg er så mye mindre i Oslo-området, trolig fordi Oslo by bare har ett lokalvalg, der resten av landet har to. Oppmøtet i fylkestingsvalg er jo vanligvis en del lavere enn i kommunevalg. Hvis de ulike kategoriene hadde levert samme andel av stemmetallet i 2019 som i 2017 ville Høyre gjort et enda dårligere valg, ca 0,3% lavere, mens Senterpartiet ville oppnådd 0,5% mer. Også MDG ville fått 0,3% lavere oppslutning nasjonalt.

Min prognose for valget

Hvilke partier som kommer til å samarbeide om å styre de ulike kommunene vet vi jo bare etter at det har vært forhandlet, så jeg har laget et kart over hva slags tradisjonelle typer flertall vi kan forvente oss når resultatene er inne. Som man ser regner jeg Sør- og Vestlandet som de mest uforutsigbare områdene rent generelt.

Kart med bedre oppløsning

Det blågrønne alternativet - mellom by og land

Vi har nå målinger fra ganske mange kommuner og fylker, og målingene bekrefter den trenden vi har sett i målinger om Stortingsvalg, nemlig at vi har en kraftig venstredreining på gang i lokalvalgene i år, kombinert med kraftige bevegelser innad på venstresida. Dette har flere konsekvenser. Det ene er at venstresiden nå har flertall i flere kommuner, anslagsvis 293 mot 240 i 2017. En annen konsekvens er at Senterpartiet er på vippen i mange flere kommuner enn før. Mitt anslag akkurat nå er at det gjelder 214 av de 356 kommunene vi har etter nyttår, 77 av dem bekreftet av meningsmålinger, mens venstresiden klarer seg uten Sp i omtrent 38 kommuner, 21 av dem bekreftet i lokale målinger. Man må ta disse tallene med en klype salt, på grunn av lokale lister som en del steder gjør rikspolitiske blokker irrelevante. Jeg anslar at rundt 43 kommuner har flertall for regjeringspartiene nå, 16 av dem bekreftet av lokale målinger. Til sammenligning var høyresiden større enn venstresiden i 106 av kommunene ved Stortingsvalget i 2017. (Jeg snakker her om de kommunene vi har fra 2020)

I den enkelte kommune vil det naturligvis forekomme ulike konstellasjoner, men dette er i alle fall det store bildet.

Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, er det spesielt spennende å se hvordan det nye bildet slår ut i de kommunene der 1) Senterpartiet er på vippen, 2) er største borgerlige parti, og 3) mindre enn Arbeiderpartiet. Tanken er at i slike kommuner vil fristelsen være stor for Senterpartiet å samarbeide med høyresiden for å kapre ordføreren. Jeg har ikke tilstrekkelig lokalkunnskap til å avgjøre hvor sannsynlig dette scenariet - heretter kalt det blågrønne alternativet - er i praksis i den enkelte kommune, så dette blir en øvelse på papiret.

I hvilke kommuner kan vi ende opp med blågrønn løsning? Jeg har plukket ut ti kommuner hvor meningsmålinger antyder at disse kriteriene er på plass, og noen kommuner til hvor nasjonale tendenser tilsier at de kan være det. Lenkene er til pollofpolls.no, en unik ressurs som samler inn meningsmålinger fra hele landet og gjør dem lett tilgjengelig for alle interesserte.

Gjøvik har 31 000 innbyggere og Arbeiderparti-ordfører. Støre vant 61-37 her i 2017. Meningsmålingen 8. august (Sentio for Oppland Arbeiderblad) viste 50,1% for det blågrønne alternativet, og at Senterpartiet går frem 9% og har passert Høyre og Frp i oppslutning siden 2015, selv om avstanden ned til Høyre ikke er signifikant. Mandatberegningen viser stang ut og at disse partiene likevel ikke har flertall i antall representanter, så flere ting må klaffe for at Gjøvik skal kunne bli blågrønt.

Nes, dette er den kommunen som tidligere ble kalt Nes i Akershus, for å skille den fra Nes i Buskerud. Begge Nes'ene ligger fra nyttår i Viken fylke, men så langt har ingen flyttet vårt Nes rent geografisk, så Nes på Romerike er det nå åkkesom. Kommunen har 21 000 innbyggere og Arbeiderparti-ordfører. Støre vant 55-43 her i 2017. Målingen 24 august (Nordfakta for Raumnes) viser også her et knapt flertall (50,3%) for de blågrønne, men her gir flertallet også uttelling i representanter. Senterpartiets fremgang er 11% og de er utvilsomt største borgerlige parti.

Elverum har 21 000 innbyggere og Høyre-ordfører. 63-35 til Støre i 2017. Hvis målingen fra 17. april (InFact for Østlendingen) fremdeles gjenspeiler stemningen går Senterpartiet frem hele 15% og er nå mye større enn Høyre men ikke like stort som Arbeiderpartiet. Det blågrønne alternativet har 53% i Elverum.

Levanger har 20 000 innbyggere og Arbeiderparti-ordfører. 67-32 til Støre i 2017. Ap oppnådde nesten rent flertall i 2015, men har tapt så mye at de nå er hårfint større enn Senterpartiet, som går 12% frem, hvis vi skal tro målingen fra 21. august (Sentio for Trønder-Avisa). Ingen andre partier er i nærheten av disse to partiene, og de blågrønne har bekvemme 56% samlet.

Senja er en ny kommune med 15 000 innbyggere i Troms, bestående av gamle Lenvik og tre små nabokommuner. Høyre hadde ordførere i Lenvik og Tranøy og Arbeiderpartiet i Torsken, mens Berg hadde en ordfører fra en lokal liste. Alle disse partiene mister ordføreren til fordel for Senterpartiet hvis det blågrønne alternativet utnytter det knappe flertallet (51%) de har i følge målingen fra 24. august (Nordfakta for Troms Folkeblad). Sp er utvilsomt største borgerlige parti, men trolig mindre enn Ap. Samlet vant Støre Senja 52-47 i 2017, og hvis Sp samarbeider mot høyresiden er det jevnt også i år.

Modum har 14 000 innbyggere og Arbeiderparti-ordfører. Støre vant 54-45 i 2017. Siste lokale måling er fra 23. mai (Sentio for Bygdeposten), og viste ganske jevnt løp mellom Sp og Ap. Nasjonale trender skulle tilsi at det er helt åpent hvilket parti som er størst nå. På den annen side er avstanden ned til Høyre og Frp alt annet enn betryggende. De blågrønne har hele 64% i Modum, så Senterpartiet er ganske sikkert kingmaker uansett feilmarginer.

Nannestad har 13 000 innbyggere og Arbeiderparti-ordfører. Solberg slo Støre med noen få stemmer i 2017. Senterpartiet var fjerde største borgerlige parti i 2015 og har måttet passere Høyre, Frp og Venstre for å bli det førende partiet i den blågrønne alternativet som trer frem i målingen fra 15. august (InFact for Romerikes Blad), der de samlet oppnår 54% av stemmene.

Vestvågøy har 11 000 innbyggere og Arbeiderparti-ordfører. Støre vant 53-45 her i 2017. Målingen fra 21. august (Sentio for Lofotposten) viste at Senterpartiet er større enn Høyre, puster Ap i ryggen, og at det blågrønne alternativet har trygt flertall på 59%.

Ørland er en ny kommune i Trøndelag med 10 000 innbyggere. Gamle Ørland har Høyre-ordfører, mens Bjugn er Ap-styrt. Støre vant 52-45 i 2017. Målingen fra 17. august (Norfakta for Fosna-Folket) viser dødt løp mellom Ap og Sp, med god margin ned til de andre partiene. De blågrønne har 61%, så dette er enda en god anledning for Senterpartiet uansett hvem de samarbeider med.

Andre målte kommuner som kunne vært nevnt her, er: Hadsel, Nome, Midtre Gauldal, Frøya, Saltdal, Åfjord, Gjerstad og Nissedal.

Som man ser er det et mønster i dette: Ingen store byer er på denne listen, siden Senterpartiet ikke gjør det like sterkt der som på landet. Motsatt er Senterpartiet så stort i de små kommunene i distriktet at de er størst av alle partier og bare kan tape ordfører hvis andre partier inngår utradisjonelle kalisjoner. Det som gjenstår er oftest små byer og store tettsteder, altså mellomstore kommuner som verken er helt by eller helt landsbygd. Vi mangler fremdeles målinger fra en del slike kommuner, og ut fra nasjonale trender kan vi trekke frem kommuner som trolig faller i samme kategori.

Eidsvoll har 25 000 innbyggere og har Senterparti-ordfører fra før. Det kan godt hende de fortsetter med det, men noe usikkert er det. Blågrønne har trolig flertall, men er Senterpartiet størst blant de borgerlige partiene? Bare måling og valg vil vise. Støre vant 50-47 i 2017.

Aurskog-Høland har Arbeiderparti-ordfører og har etter å ha slukt Krf-styrte Rømskog 17 000 innbyggere. I 2017 vant Støre disse kommunene 56-43, og dengang var Senterpartiet bare litt mindre enn Frp. Nå bør de være større, og de blågrønne kan neppe ha tapt sitt flertall på 61% siden stortingsvalget.

Vefsn har 13 000 innbyggere og Arbeiderparti-ordfører. På knallrøde Helgeland er det usikkert om de blågrønne oppnår flertall. Støre vant kommunen 63-36 i 2017. Kommunen har også en tverrpolitisk liste som oppnådde 10% ved forrige valg, og gjør situasjonen uforutsigbar. Senterpartiet var største borgerlige parti allerede ved stortingsvalget, og hos naboene Rana og Alstadhaug kan partiet vise til fenomenale målinger.

Jeg har også lyst til å nevne min hjemkommune Alta med sine 21 000 innbyggere og Arbeiderparti-ordfører. Solberg vant kommunen 57-42 i 2017, og det blågrønne alternativet oppnådde dengang svimlende 71%. Det skal godt gjøres å tape et så stort flertall. Selv om Senterpartiet på papiret bør slite med å bli større enn Frp i Alta, har vi en meningsmåling om fylkestingsvalg som tyder på at Sp gjør et ekstra stort hopp i Finnmark. Det krever halsbrekkende statistiske krumspring å plassere 28% Sp-velgere i fylket uten at partiet gjør det godt også her i byen, særlig siden verken Sør-Varanger eller Vadsø har Sp på slike nivåer i målingene der.

Dette er naturligvis ikke en fullstendig liste. Blågrønt flertall med Senterpartiet som storebror ser sannsynlig ut flere steder mellom by og land på Østlandet, i innlandskommuner i Agder, landkommuner rundt Trondheim, og i Nord-Norge. Jeg har her ikke omtalt alle kommunene der Senterpartiet overtar som største parti, det får bli et annet innlegg.

Vil venstresiden holde sammen i 2019?

Et maksimalt utbytte av et eventuelt brakvalg for venstresiden til høsten vil kreve et usedvanlig generøst Arbeiderparti.

Ved kommunevalget i 2015 gjorde både Arbeiderpartiet og Senterpartiet det ganske skarpt. Hvis meningsmålinger om stortingsvalg i februar 2019 er noen pekepinn, vil venstresiden som helhet gjøre det enda bedre til høsten, men styrkeforholdet mellom partiene til venstre har endret seg vesentlig. Mens Ap nå ligger på 28%, 5% lavere enn i 2015, har Sp vokst fra 8,5% til 13%. Disse to partiene har altså samlet omtrent de samme 41% som dengang, og det er derfor de tre minste partiene på venstresiden som strengt tatt gjør utslag på blokkbalansen. Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne oppnådde i 2015 10,3%, mens de nå har vokst til nesten 17%. Det betyr at venstresiden nå har rundt 58% av velgerne bak seg. Høyresiden må nøye seg med noe over 40%, mot 43,6% i det allerede svake valget i 2015.

Det kan naturligvis diskuteres om meningsmålinger om stortingsvalg er noen pekepinn når man snakker om lokalvalg, så dette får bli mer av et tankeeksperiment enn noen egentlig prognose. Trolig vil det komme mange meningsmålinger fremover, så bildet vil bli klarere etter hvert.

Tankeeksperimentet er følgende: I de fleste av landets 356 kommuner vil valget få ett av tre utfall. Det kan bli flertall for høyresiden, noe som vanligvis vil gi Høyre ordføreren. Det kan bli flertall for Ap, SV, Rødt og MDG samlet, noe som vanligvis vil bety ordfører fra Arbeiderpartiet. Til sist kan det bli flertall for venstresiden med Sp på vippen, og dette siste utfallet er nok det mest uforutsigbare.

Jeg har tidligere forsøkt å identifisere kommuner der Senterpartiet kan ha særlig interesse av å samarbeide med høyresiden, med utgangspunkt i valgresultatet i 2017. Men bildet blir unektelig et litt annet hvis venstresiden ender opp med å være 18% større enn høyresiden.

Det er litt vanskelig å sammenligne med valget i 2015, fordi vi har 45 kommuner som er nye i 2019. I de 311 kommunene som ikke er berørt av sammenslåinger, har høyresiden 59 ordførere, Ap 160, Sp 78, mens lokale lister har 14 ordførere.

Hvis stortingsvalget 2017 hadde vært kommunevalg, ville høyresiden hatt flertall i 103 gamle og nye kommuner. Disse kan vi kalle blå kommuner. Venstresiden ville hatt flertall i 18 kommuner uten Sp. De kan vi kalle røde. Sp ville vært på vippen i hele 235 kommuner, vi kan kalle dem grønne. Valget 2017 ga altså håp om en betydelig økning i antallet borgerlige ordførere. Men hvis nasjonale stortingsmålinger fra februar 2019 var kommunevalg og alle partiene hadde hatt samme utvikling i alle kommuner, ville vi hatt omtrent like mange grønne kommuner, 236, men bare 55 blå kommuner, og hele 65 røde. Venstrebølgen gir altså en interessant forskyving over hele kartet.

Det store spørsmålet er altså hva som skjer i kommuner der Sp er på vippen.

Maksimal uttelling for et valgresultat der venstresiden slår høyresiden med 18%, vil altså være 301 rødgrønne ordførere. Kunsten er da å holde venstresiden samlet, og unngå at Sp samarbeider mot høyre. I hele 186 kommuner er Sp både på vippen og største parti til høyre for Ap. Hvordan skal venstresiden forhindre at Sp bytter blokktilhørighet til fordel for ordførerposisjon? Maksimal uttelling vil trolig kreve at Ap tilbyr Sp ordfører i disse kommunene, mot at Sp støtter en Ap-ordfører der Sp ikke er større enn Høyre og Frp. Det kan hende det sitter langt inne å gjøre det, for det betyr i mange tilfeller å bytte ut en sittende Ap-ordfører.

Oppsummering av september - fylkestingsvalgene

I september har vi sett fem fylkesmålinger: Møre og Romsdal, Rogaland, Trøndelag, Viken og Agder.

Den mest spennende målingen i september er utvilsomt Sentios måling fra Viken. Den nye superfylket har ikke vært målt tidligere og Viken er et av de fylkene der forholdet mellom blokkene er jevnest. Jeg har hatt en mistanke om at Østlandet er den landsdelen som driver den nasjonale venstredreiningen vi ser i stortingsmålinger, og målingen i Viken kan tas til inntekt for en slik oppfatning. Vikens slagside i valgene 2013, 2015 og 2017 har vært 3-4% i favør høyresiden, så rødgrønn seier her krever en betydelig venstredreining. Ikke desto mindre er det nettopp en knapp ledelse for venstresiden vi ser. Faktisk er Viken 1% lenger til venstre enn i 2015. Det er en viss usikkerhet knyttet til at Sentio vekter mot 2015, og det kan forklare det overraskende svake tallet for Frp og sterke tallet for MDG. Det ville vært interessant å se en måling som vekter mot 2017 i stedet. Hvis Viken er rødgrønt, vil trolig Vestfold og Telemark være det også, men der har vi ingen målinger ennå.

Respons' to målinger i Møre og Romsdal i august og Sentios i september, ga helt ulike bilder av fylket. Men som det fremgår i tabellen hos pollofpolls: råtallene ligner mer på hverandre enn barometertallene gjør, noe som tyder på at det er hvilket valg man vekter mot, enten 2015 eller 2017, som utgjør forskjellen. Det kan være interessant å se på snitt av råtall for de tre målingene. Gjør vi det, ser det slik ut: Høyre 25,7 - A 20,7 - Sp 17,7 - Frp 15,1 - Krf 7,5 - SV 5,1 - Venstre 3,3 - MDG 1,7 - Rødt 1,7. Den mest iøyenfallende forskjellen fra snittet av målingene i august er da at Frp virker mye svakere, men det er visst vanlig for det partiet at valgresultat overgår råtall. Skulle råtallene slå til er dette en kraftig venstredreining: 51,6% til Nydalen mot 55,7% i 2017. Målingene i Møre og Romsdal er et eksempel på at flere meningsmålinger ikke alltid gjør bildet klarere.

Sentios måling i Trøndelag viser fremgang for venstresiden, og de største utslagene er MDGs fremgang og Frps tilbakegang. Begge deler bryter med mønsteret vi har sett i Trøndelag og med trenden i landet forøvrig, så jeg tar denne utviklingen med en klype salt inntil flere målinger eventuelt bekrefter den.

I Respons' måling i Rogaland er Nydalen-partiene ikke sterkere enn i 2015, men et blått styre er likevel mer sannsynlig nå enn i forrige fylkestingsvalg, fordi de blåblå vokser på bekostning av mellompartiene og nå bare mangler ett mandat på rent flertall. I April hadde de faktisk flertall alene, men Høyre har gått mer tilbake enn Frp har gått frem siden i vår. Det nye er at "Folkeaksjonen nei til mer bompenger" kan skape en uklar situasjon i Rogaland, hvis de blåblå ikke greier å lokke Venstre eller Krf til å skifte side.

Respons har også målt Agder, og det er veldig hyggelig lesning for partiet Høyre. Her er det fremdeles KrF som er på vippen.