Forslag til ny valgordning

Johan Giertsen la i går ut et innlegg med eksempler på hvilke utslag eventuelle nye valgordninger ville hatt ved Stortingsvalet 2017. Eksemplene er regnet ut av Gabriel Steinsbekk, og resultatene er verd å ta en titt på. Et hovedfunn er det alle vet som har lest valgresultatet nærmere: Sperregrensen sørget for at Solberg vant, noe som gjenspeiler at venstresiden strengt tatt fikk flere stemmer. Jeg fikk lyst til å spinne videre på dette, og si noe om hva jeg mener ville være den beste valgordningen.

Så langt er det ikke avgjort om valgkretsene ved stortingsvalg skal endres nå som fylker slås sammen. Det er ingen selvfølge, men vil trolig tvinge seg frem i en eller annen form før eller siden. Så her er en oversikt over mandatfordelingen de nye fylkene imellom med gjeldende fordelingsnøkkel, og folketall fra 1. januar 2018:

Regionreformen i seg selv resulterer som ventet ikke i noen dramatiske endringer i mandatfordelingen, hvis dette skulle bli de nye valgkretsene. Innlandet gir jo fra seg to kommuner på Hadeland, og måtte derfor gitt fra seg ett mandat på kjøpet, sammenlignet med hva Oppland og Hedmark samlet hadde i 2017. Det er vel bare rett og rimelig.

Mitt første forslag ville imidlertid være: 1. FJERN REINSDYRPARAGRAFEN. "Reinsdyrparagrafen" ses i tabellen over, der et fylkes areal spiller en viss rolle ved fordeling av mandater. Nærmere bestemt legger man antall kvadratkilometer multiplisert med 1,8, til folketallet. Dette tolkes av noen som om arealet teller nesten dobbelt så mye som folketallet, men det er det rene visvas: Summen av arealfaktorene i landet som helhet utgjør ca 10% av det samlede grunnlaget for mandatfordelingen. Likevel foreslår jeg at mandatfordelingen bør gjenspeile folketallet alene. Resultatet ville vært slik:

Som vi ser ville dette medført større endringer. Hele fem mandater bytter plass, fire av dem fra Nord-Norge til sentrale Østland, og ett til fra Innlandet til Rogaland. Dette kan virke litt brutalt, men jeg tror at i det lange løp er det lite å vinne på at landsbygden er overrepresentert. Konspirasjonsteoriene florerer i byene, og effekten er uansett minimal rent politisk. Noen vil kanskje si at dette forslaget er et rent landssvik mot mitt eget hjemfylke, men trøsten får være at dette aldri blir vedtatt i Stortinget.

Mitt andre forslag er: 2. BEHOLD SPERREGRENSEN. Sperregrensen har vist seg å være et effektivt virkemiddel for å motvirke at partifloraen vokser til et parlamentarisk mareritt. Den tvinger smale interessegrupper til å forme allianser med nasjonal appell, og sørger for at mye av politikken som fremmes i Stortinget har vært gjenstand for flere runder med forhandlinger før den foreslås der. En gruppe ikke finner meningsfeller blant 96% av folket bør kanskje ikke styre landet.

Noen vil kanskje peke på at å fjerne sperregrensen ikke ville ført til flere partier på Stortinget i 2017 uansett, bare en mer proporsjonal representasjon av MDG og Rødt. Men det er nettopp det som er poenget. Valgordningen har påvirket hvor mange partier vi har, og å fjerne sperregrensen ville inspirert til dannelsen av et utall partier med 20 000 velgere hver, og vi ville fått polsk riksdag. Jeg ønsker meg det i alle fall ikke. Også valgkretsene virker i samme retning. Det er ikke tilfeldig at antallet partier på Stortinget er identisk med gjennomsnittlig antall mandater i hver valgkrets, nemlig ni. USA har enmannskretser og to partier store nok til å slåss om dem.

Dette bringer meg til mitt tredje forslag: 3. INGEN VALGKRETS BØR HA FLERE ENN 17 MANDATER. Jeg vil her vise til et innlegg fra i fjor, der jeg skriver om det jeg kaller "lokale sperregrenser". Hvis en valgkrets har flere enn 17 mandater, vil partier med under 4% - i valgkretsen - kunne vinne distriktsmandat. Det er uheldig, mener jeg. Jeg ønsker ikke å utestenge partier som er store lokalt, selv om de skulle ha begrenset oppslutning i andre valgkretser, men hvis Viken har 38 mandater, vil et parti bare trenge 2% oppslutning der for å komme på Stortinget, og kanskje til og med komme på vippen. Løsningen er å dele opp de største fylkene slik at de har maksimalt 17 mandater. Dette tilsvarer en maksgrense på ca 533 000 innbyggere i en valgkrets pr idag.

Som man ser i tabellen over er det tre fylker som vil være for store etter denne regnemåten. Viken bør deles i tre, grovt sett etter gamle fylkesgrenser. Siden gamle Akershus allerede er i største laget, bør Buskerud valgkrets omfatte hele Viken vest for Oslo. Oslo bør deles i to, f.eks langs Akerselva. Bergensområdet bør skilles ut som egen valgkrets i Vestland fylke.

Hvis dette gjennomføres vil vi altså ha åtte valgkretser som tilsvarer fylkene og tre fylker som deles opp i til sammen sju valgkretser til. Da har vi til sammen 15 valgkretser av noenlunde lik størrelse.

Et alternativ til forslag 3 kunne være å vedta at sperregrensen på 4% gjelder innad i valgkretsene også.

4. FORDEL UTJEVNINGSMANDATENE PROPORSJONALT. Skulle vi ende opp med omtrent jevnstore valgkretser er det fornuftig å fordele ett utjevningsmandat til hver av dem. Hvis vi derimot beholder de valgkretsene vi har er det bedre å fordele utjevningsmandatene til de store valgkretsene. Slik utjevningsmandatene regnes ut, vil det ofte være små partier som får de to-tre siste av dem, og da vil det vanligvis være de små valgkretsene som står igjen. Slik får vi stortingsrepresentanter som representerer de minste partiene i de minste fylkene, og det er uheldig. Løsningen kunne være å gjøre om utjevningsmandatet i de minste fylkene til distriktsmandater og omvendt la de to siste mandatene i store fylker være utjevningsmandater. I praksis er dette ikke veldig viktig, men vi ville unngått et par kontraintuitive mandatkåringer ved hvert valg.

5. OVERFØRBARE STEMMER. Dette er en ordning som sikrer at ingen stemme er bortkastet. Nærmere beskrevet her. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, ble det i 2017 avgitt 180 000 stemmer som ikke påvirket sammensetningen av Stortinget. Det burde vært mulig å angi et andrevalg i slike tilfeller, for å unngå taktisk stemmegivning. Både høyre og venstresiden har sannsynligvis vært snytt for valgseire i valg her i landet, og dette er måten å unngå det på.

Valget 2019 i de nye fylkene

I 2020 blir antallet fylker redusert fra 19 til 11, og noen kommuner bytter dessuten fylke, enten gjennom kommunesammenslåing eller fordi de har bedt om å få lov til det. Dette skaper naturligvis en ny virkelighet mange steder. Vante maktbalanser skifter og det kunne være morsomt å prøve å forutsi i hvilke fylker valget blir mest spennende. Valget 2017 var som kjent meget jevnt og kan tjene som et godt utgangspunkt for å si noe om den sannsynlige blokkbalansen i de ulike fylkene.

Det jevneste fylket ser ut til å bli nye Vestfold og Telemark (416 000 innb.), som består av de to gamle fylkene det høres ut som, men uten Svelvik, som slås sammen med Drammen i nye Viken fylke. Vestfold er omtrent like blått som Telemark er rødt, men Vestfold har flere stemmer, slik at det nye fylket samlet er ørlite til høyre for landsgjennomsnittet. Høyresiden slo venstresiden med 2% i 2017. Det er ingen fylker som ligner mer på landsgjennomsnittet enn Vestfold og Telemark, selv om de tre største partiene er ørlite mer dominerende her enn de fleste andre steder. Det betyr at det skal bli ganske jevnt for at små partier skal komme på vippen. På den annen side er det jo nettopp et jevnt valg vi forventer her.

Oslo (673 000 innb.) er det nest jevneste "fylket". Venstresiden slo høyresiden med 5,4% i 2017. SV, MDG og Rødt oppnådde til sammen 21,6% i hovedstaden, mot 11,5% i landet som helhet. Meningsmålinger tyder på at de kan bli enda sterkere i 2019. Det store spørsmålet er om dette vil skremme Ap-velgere over til Høyre, og om MDG kommer på vippen og kan tenkes å bytte side. Man skal også huske på at Oslo har ikke alltid vært til venstre for landet som helhet. For eksempel var Oslo en av meget få kommuner hvor venstresiden gjorde det bedre i 2017 enn i lokalvalgene to år tidligere.

Viken (1 214 000 innb.) består av Østfold, Akershus og Buskerud, pluss Jevnaker og Lunner fra Oppland, og Svelvik som inngår i nye Drammen. Østfold og Buskerud nullet hverandre ut i 2017, men Akershus alene representerte et overtak på nesten 40 000 stemmer i favør høyresiden. Det vil bli vanskelig for venstresiden å vinne det nye superfylket.

Vestland (632 000 innb.) er Hordaland og Sogn og Fjordane, minus Hornindal, som blir del av Volda. Riktignok er Hordaland temmelig blått og utgjør mer enn 80% av den nye storfylket, men Sogn og Fjordane er såpass venstrevridd at det spiser opp en betydelig del av høyresidens overvekt fra storebroren i sør. Dessuten vil KrF være store nok til å kunne peke ut vinner etter eget forgodtbefinnende i et normalt valg. En lignende situasjon har vi i Agder (304 000 innb.). Det nye storfylket på Sørlandet er riktignok langt blåere enn Vestland, men KrF utgjør der en mye større del av høyresiden, slik at også her vil de kunne komme i vippeposisjon.

I Nord-Norge slås de to nordligste fylkene, Troms og Finnmark (244 000 innb.), sammen, mens Nordland (242 000 innb.) består, med unntak av Tjeldsund, som slås sammen med Skånland i førstnevnte fylke. Senterpartiet gjorde et eventyrlig valg i hele landsdelen, og det er først og fremst det som utgjør spenningsmomentet i nord. Kan Sp gjenta bedriften i 2019, og vil de i tilfelle føle seg frie til å la blokktilhørighet være et spørsmål om forhandlinger? Høyresidens oppslutning er ellers på lavt 40-tall.

Møre og Romsdal (264 000 innb.) består som før, med unntak av at Halsa og Rindal fra 2020 inngår i Trøndelag, og at fylket til gjengjeld utvides med gamle Hornindal, som blir del av Volda. Det andre fylket som består er Rogaland (474 000 innb.). Disse to fylkene har det til felles at Høyre og Frp kan oppnå flertall alene hvis de har valgvinden i ryggen, og ellers ligger an til å klare seg med støtte fra ett mellomparti.

Hvilket fylke som er rødest av alle, er et definisjonsspørsmål. De tre sosialistiske partiene, Ap, SV og Rødt, er større i det forente og noe utvidede Trøndelag (462 000 innb.), men hvis vi regner Sp til venstresiden, er det Innlandet (371 000 innb.), tidligere kjent som Hedmark og Oppland, som er fyrtårnet. Begge steder er likevel Sp trolig nøkkelen til makt, selv om et rent rødt flertall også er teoretisk mulig i Trøndelag.

Aller sterkest står sosialistene faktisk i Oslo (43,9% i 2017), men der har jo Sp desto lavere oppslutning.

Nye kommuner: gerrymandering på norsk?

Innlegget er lettere revidert

Gerrymandering er et uttrykk fra USA, og betegner en praksis der man deler opp en delstat i valgdistrikter på en slik måte at ett parti har fordel av det. Dette kan være effektivt i land med kun en representant fra hver krets, der alle stemmer til de tapende partiene i hver krets blir uten representasjon.

Også i Norge vil et lite antall stemmer være "bortkastet" ved Stortingsvalg. Med andre ord: En del stemmer blir avgitt, enten til partier som ikke blir representert (ca 60 000 stemmer i 2017), eller avgis i fylker der stemmen deres ikke har effekt (47 000 Rødt-stemmer 73 000 MDG-stemmer i 2017). Dette blir likevel småtterier sammenlignet med situasjonen i USA, Storbritannia og en del andre land, der et stort mindretall eller til og med et flertall av stemmene vil være bortkastet.

Gerrymandering i egentlig forstand ville derfor ikke hatt noen effekt ved stortingsvalg i Norge, siden valgordningen sikrer proporsjonal representasjon for alle partier, såfremt de har mer enn 4% oppslutning. Men det finnes jo også lokalvalg. Det er fullt mulig å dele landet inn i kommuner på en slik måte at ett parti eller en fløy får uforholdsmessig mange ordførere. Jeg bestemte meg for å sjekke hvordan kommunesammenslåinger påvirker høyre- og venstresidens sjanser til å oppnå flertall i de nye kommunene, sammenlignet med hvordan balansen var fra før i de kommunene som blir slått sammen.

Jeg vil i det følgende definere kommuner som røde eller blå ut fra balansen mellom fløyene, sammenlignet med landsgjennomsnittet. 2013 var for eksempel et valgskred for høyresiden, slik at en del røde kommuner hadde blått flertall, 2015 var et valgskred for venstresiden, da selv den vanligvis så blå byen Bergen fikk Ap-ledet styre (riktignok i samarbeid med KrF). 2017 var mer jevnt: venstresiden fikk flest stemmer, mens høyresiden fikk flest mandater på Stortinget. Det interessante i denne sammenhengen er altså ikke valgresultat i en kommune som sådan, men avviket mellom valgresultatet i den aktuelle kommunen og valgresultatet i hele landet. Denne slagsiden viser seg i de fleste tilfeller å være forbausende stabil, noe jeg har vært inne på i et tidligere innlegg. Jeg definerer slagsiden som differansen i prosentvis stemmetall for høyresiden (H, Frp, V og KrF) og venstresiden (A, Sp, SV, MDG og R), dividert på 2. Når jeg sier at en kommune er "4 knepp til høyre" betyr det altså en forventning om at høyresiden oppnår 54% av stemmene i kommunen, i et ellers jevnt valg nasjonalt.

Det er vel å merke ikke slik at blokkene nasjonalt alltid opptrer som blokker lokalt. Noen steder samarbeider Senterpartiet med høyresiden, andre steder samarbeider mellompartiene med venstresiden. I min hjemkommune er KrF for tiden del av en venstrekoalisjon, mens Sp er del av opposisjonen. Andre steder ser vi koalisjoner som ikke ville gitt mening nasjonalt i det hele tatt, eller at lokale lister forstyrrer bildet. Denne oversikten må altså tas med en klype salt, siden det er umulig å vite hvilke koalisjoner som vil oppstå etter neste kommunevalg. Det er et mønster at i kommuner der venstresiden eller høyresiden er dominerende, vil maktkampen innad i den dominerende blokken stimulere til koalisjoner med den andre fløyen. Dominans bryter opp blokker.

Med det forbeholdet ute av verden, er vi klare.

Både Moss og Rygge er kommuner der blokkene er jevnstore, og begge har hatt noe uvanlige koalisjoner. Dette gjør nye Moss (48 000 innb.) til en spennende kommune å følge med. Valgresultatene de siste årene antyder alt mellom 1 knepp til venstre og 2 knepp til høyre, men hvem vet hva slags koalisjon de ender opp med?

Hele fem kommuner inngår 2020 i nye Indre Østfold kommune (44 000 innb.): Askim, Eidsberg, Spydeberg, Hobøl og Trøgstad. Av disse er det kun Trøgstad som kan sies å være svakt venstredreid, med Sp-ordfører. De fire andre har Høyre-ordfører i dag, men heller ikke der er høyredreiningen sterkere enn at den nye kommunen samlet er omtrent 3 knepp til høyre, og Senterpartiet, som oppnådde 14% i 2017, kan komme til å spille en avgjørende rolle hvis venstresiden gjør et godt valg.

Nordre Follo (58 000 innb.) er navnet på den nye kommunen som skal bestå av de to jevnstore kommunene Ski og Oppegård. Begge kommunene er høyreorienterte, men Venstre har støttet Ap-ordføreren i Ski siden 2015. Det kan endre seg etter sammenslåingen med Oppegård, som har hatt Høyre-ordfører siden 1968. Samlet er den nye kommunen omtrent 7 knepp til høyre, men interessant nok kan mye fremdeles bero på om et relativt stort Venstre allierer seg med høyresiden.

Skedsmo slås sammen med Fet og Sørum til nye Lillestrøm kommune (82 000 innb.). Alle de tre kommunene ligger omtrent på landsgjennomsnittet når det gjelder styrkeforholdet mellom blokkene, så det er helt uvisst hvem som ender opp med ordføreren. Skedsmo har hatt Ap-ordfører siden 1923, mens Sørum har Høyre-ordfører med støtte fra blant andre Sp.

Aurskog-Høland overtar Rømskog i 2020 uten å endre verken navn eller politisk orientering. Kommunen (17 000 innb.) er og blir 6-7 knepp til venstre. Spenningen er at Ap kan måtte forholde seg til et sterkere Sp enn før, og vi har sett at Sp mange steder går til Høyre for å vinne makt lokalt.

Asker utgjør to tredjedeler av den nye kommunen av samme navn (92 000 innb.) etter sammenslåing med Røyken og Hurum. Alle de tre kommunene er høyrevendt i varierende grad, selv om Hurum hadde Ap-ordfører frem til 2011. Asker var en av landets blåeste kommuner fra før, og i sum er da også den nye kommunen hele 14 knepp til høyre.

Også Drammen får en stor utvidelse gjennom sammenslåing med to nabokommuner i 2020, nemlig Nedre Eiker og Svelvik. Mens Nedre Eiker har vært nokså nær landsgjennomsnittet, er Drammen og Svelvik såpass høyredreide at en ordfører fra venstresiden i den nye kommunen (100 000 innb.) virker lite trolig, hvis man ikke følger Nedre Eikers og Svelviks eksempel med samarbeid på tvers av blokkene. Nye Drammen er 4 knepp til høyre.

Nye Holmestrand (20 000 innb.) er spennende, fordi ingen av de gamle kommunene som slås sammen i 2018 og 2020, Holmestrand, Sande og Hof, utgjør flertall i den nye kommunen. Sett under ett var balansen mellom blokkene lik landsgjennomsnittet i 2013, men i 2015 og 2017 var høyresiden sterkere her enn i landet som helhet. Den minste kommunen, Hof, er også den mest venstreorienterte mens Sande er mest høyrevendt. Samlet vant venstresiden ved fylkestingsvalget men ikke kommunevalget i 2015. Den nye kommunen kan være alt fra 0 til 7 knepp til høyre, noe som kanskje betyr at småpartiene er nøkkelen her.

Tønsberg er ganske blått, og selv om Re som utgjør 17% av den nye kommunen og har Sp-ordfører, er mer gjennomsnittlig, blir nye Tønsberg kommune (54 000 innb.) 4-5 knepp til høyre. Den nye kommunen omfatter også en liten del av gamle Stokke.

Nøtterøy og Tjøme slo seg sammen i 2018 under navnet Færder kommune (27 000 innb.). Da hadde de allerede avholdt eget valg til det nye kommunestyret samtidig med stortingsvalget 2017. Sammenslåingen medfører ingen dramatisk endring i balansen mellom blokkene, i det begge kommunene er 6-9 knepp til høyre, med et relativt stort Venstre med håp om å komme på vippen.

Sandefjord, Stokke og Andebu ble sammenslått til nye Sandefjord kommune (62 000 innb.) allerede i 2017, etter en grensejustering mellom Stokke og Tønsberg, og stortingsvalget det året stemte godt overens med hva man kunne forvente ut fra stemmegivningen i de tre kommunene i 2013. Både Sandefjord og Stokke var ganske blå kommuner fra før, og Andebu, der blokkene var omtrent like store og Senterpartiet hadde siste ordfører 2015-17, utgjør bare 9% av den nye kommunen. Samlet er nye Sandefjord 8-9 knepp til høyre og det største spenningsmomentet bør være om det blir blåblått flertall.

Larvik overtok Lardal 1. januar 2018, tror jeg det er riktig å si. Gamle Larvik utgjør 95% av den nye (47 000 innb.). Dette er interessant, fordi Lardal var ganske venstreorientert, hvis vi regner største parti i 2015, Sp, som venstreside. Den nye kommunen er omtrent 5 knepp til høyre og det skal et grundig valgskred til for at venstresiden skal ha noen mulighet. Det skjedde for eksempel i 2015 og Ap har for tiden ordføreren, så man kan aldri vite.

Bø og Sauherad er omtrent like store og har stemt nokså likt ved de siste to stortingsvalgene. Riktignok gjorde Venstre et brakvalg og fikk ordføreren i Bø i 2015, men enn så lenge antar jeg det var unntaket som bekrefter regelen om at den nye kommunen, Midtre Telemark (10 500 innb.), er 7-8 knepp til venstre. Ap og Sp var de to største partiene i 2017 og ordførerkampen står nok mellom disse to.

Gamle Kristiansand utgjør 84% av den utvidede kommunen Kristiansand (107 000 innb.) etter sammenslåing med Søgne og Songdalen i 2020. Søgne er blåere og Songdalen mindre blått enn byen selv, så det går opp i opp og den nye kommunen forblir sine 11-12 knepp til høyre for landet som helhet. I kommunepolitikken er ikke dette i seg selv noen garanti for Høyre-ordfører: For tiden har Ap ordføreren i Søgne med støtte fra både Frp og Venstre, mens den kraftige venstredreiningen i lokalvalgene i 2015 var nok til at Songdalen fikk Sp-ordfører.

Mandal er storebror i den nye kommunen den danner sammen med Lindesnes og Marnardal, selv om navnet blir Lindesnes (23 000 innb.). Marnardal er egentlig venstrevendt, med sittende Ap-ordfører, men utgjør bare 10% av det hele, slik at summa summarum er den nye kommunen 11-13 knepp til høyre.

Lyngdal og Audnedal blir nye Lyngdal kommune (10 000 innb.) i 2020. Begge kommunene er knallblå, eller skal vi si blågule? Samlet er de rundt 20 knepp til høyre, men de blåblå skal gjøre et godt valg for å bli uavhengige av KrF, som har 20-25% oppslutning. Der ligger kanskje spenningsmomentet ved neste valg.

Sandnes innlemmer nesten umerkelig Forsand, som utgjør kun 2% av sin nye kommune (77 000 innb.). Kommunen er 13 knepp til høyre. Interessant nok har Ap likevel hatt ordføreren i Sandnes siden 2011, i samarbeid med Frp.

Stavanger er nok en by som sluker to små nabokommuner, Rennesøy og Finnøy, men utvidelsen leverer kun 6% av stemmene, slik at balansen blokkene imellom neppe vil bli berørt. Gamle og nye Stavanger (140 000 innb.) er 8 knepp til høyre. I Rennesøy har Sp ordføreren med støtte fra KrF og Ap, mens KrF har ordføreren i Finnøy.

Det er Odda som er storebror i nye Ullensvang kommune (11 500 innb.) som i tillegg til gamle Ullensvang dessuten omfatter gamle Jondal kommune. Alle de tre er sikre venstresidekommuner, men mens Ap er størst og har ordføreren i Odda, er Sp størst og har ordføreren i de to mindre kommunene. Den nye kommunen er 10-12 knepp til venstre, så spørsmålet er hvem Sp kan finne på å samarbeide med for å sikre seg ordføreren. De to partiene bør ha håp om rent flertall sammen.

Voss skal overta Granvin kommune i 2020, og med det blir nye Voss (15 500 innb.) enda mer venstredreid enn den gamle, til tross for at lillebror for tiden har Venstre-ordfører. Det spennende her er at Senterpartiet økte oppslutningen med 13% fra 2013 til 2017, og nå trolig er største parti. Nye Voss er 10-14 knepp til venstre.

Ved valget i 2015 fikk Fusa Ap-ordfører i samarbeid med Frp. Kommunen blir slått sammen med Frp-ledede Os i 2020, og nye Bjørnafjorden kommune (24 000 innb.) er 14 knepp til høyre for landsgjennomsnittet. Blåblått styre bør være innenfor rekkevidde i den nye kommunen hvis Høyre og Frp velger å samarbeide.

Fjell, Sund og Øygarden slås sammen til nye Øygarden kommune (37 000 innb.) i 2020. Alle de tre kommunene var 20 knepp til høyre i 2017. Likevel har Ap ordføreren i den største av de gamle kommunene, Fjell, med støtte fra Høyre og KrF, mens en lokal liste har ordføreren i Øygarden. Igjen ser vi at blokkbalansen ikke alltid sier så mye om hvem som får ordfører lokalt.

Lindås, Meland og Radøy slås sammen til nye Alver kommune (29 000 innb.) i 2020. Høyre var største parti i de tre kommunene samlet i 2017, men ordførerne kommer fra henholdsvis KrF, Ap og Sp. Alver er 9-10 knepp til høyre, men et stort KrF ligger an til å kunne avgjøre ordførerspørsmålet hvis ikke noe spesielt skulle skje.

Sogndal utgjør 2/3 av den nye kommunen (11 600 innb.) av samme navn. Resten utgjøres av Leikanger og Balestrand. I sum er den den nye kommunen 16-19 knepp til venstre, noe som betyr at nye Sogndal er enda mer venstrevridd en den gamle. Senterpartiet er naturlig kingmaker, kanskje det største partiet og dessuten plassert på midten. Men det kan være en farlig posisjon også, og inspirere de andre partiene til utradisjonelle konstellasjoner. Alle tre kommunene har Ap-ordfører i dag.

Førde, Jølster, Naustdal og Gaular inngår i nye Sunnfjord kommune (22 000 innb.) fra 2020. De fire har nokså lik blokkbalanse og i sum er den nye kommunen 11-12 knepp til høyre. Men i Sunnfjord-kommunene finner vi utradisjonelle koalisjoner, og Høyre har for tiden ordfører i både Flora og Gaular. Bare i Naustdal, der Ap og SV hadde flertall sammen, greide Ap å sikre seg ordføreren. Senterpartiet, som fikk 29% i 2017 vil nok sitte med nøkkelen.

Den kanskje merkeligste nye kommunen i landet heter Kinn (18 000 innb.). De to kommunene som inngår, Flora og Vågsøy, grenser ikke til hverandre. Ap har riktignok ordfører i begge kommunene, men det er fordi Ap i Vågsøy har støtte fra Sp, Frp, Rødt og en lokal liste. I lokalpolitikken er ingen ting umulig. Blokkbalansen 2017 gir et annet bilde. Flora er svakt venstredreid, mens Vågsøy, som er halvparten så stort, er hele 14 knepp til høyre. I sum har vi altså at en mindre, blå kommune gjør en større rød kommune svakt høyredreid. I sum var nemlig det fremtidige Kinn kommune 5 knepp til høyre i 2013 og 1 knepp til høyre i 2017.

Heller ikke Eid og Selje, som utgjør nye Stad kommune (8 900 innb.) fra 2020, grenser til hverandre, og i likhet med Kinn har vi her en en mindre, blå kommune, Selje, som skifter balansen i en større lyserød kommune, Eid. I sum er den nye kommunen 2-4 knepp til høyre. Venstre gjorde et eventyrlig valg i Eid i 2011 og har fremdeles ordføreren, mens Vågsøys ordfører er fra KrF, støttet av Ap og en lokal liste.

De nye Kinn og Stad kommuner er nok det nærmeste vi kommer gerrymandering på norsk: merkelige kommunegrenser som bedrer utsiktene til makt for den ene fløyen.

Volda får en liten utvidelse i og med at kommunen slås sammen med Hornindal til nye Volda kommune (10 300 innb.). I Volda bør høyresiden normalt ha et lite overtak, men Hornindal, der Sp var største parti allerede i 2013, kan skifte balansen akkurat så mye at det blir mer spennende hvilken fløy som blir størst. I 2017 var nye Volda 1 knepp til venstre, men det kan ha vært et unntak. For tiden er det riktignok Volda som har Ap-ordfører og Hornindal Høyre-ordfører, støttet av Ap.

Når de to små kommunene Norddal og Stordal av en eller annen grunn slår seg sammen til noe som fremdeles er noe av det minste vi har, kaller de seg ikke, som man kanskje skulle tro, "Dal kommune", men Fjord kommune (2 700 innb.). Det er kanskje litt frekt, og nesten litt pussig at ingen har kapra det navnet før. Det er sjelden at to så politisk ulike kommuner slår seg sammen: Norddal var 8 knepp til venstre, og Stordal 8 til høyre i 2017, så det er kjøttvekta som avgjør at den nye kommunen er 2 små knepp til venstre for landet som helhet. Et stort Senterparti gjør det helt uforutsigbart hvem som ender opp med ordfører i denne kommunen

Hele fem kommuner inngår i nye Ålesund kommune (65 000 innb.): Ålesund, Haram, Skodje, Ørskog og Sandøy. Høyre og Frp hadde til sammen 53% av stemmene i kommunene samlet i både 2013 og 2017, så det kan komme som en overraskelse at gamle Ålesund og Sandøy har Ap-ordfører og Haram har Sp-ordfører. Det sier litt om hvilket valgskred 2015 var for venstresiden. Den nye kommunen er 13-14 knepp til høyre. Resten er koalisjonsbygging.

Nye Molde (32 000 innb.) er fra 2020 gamle Molde pluss nabokommunene Nesset og Midsund. Molde utgjør 85% av den nye kommunen, som er 10-13 knepp til høyre. Midsund er mest høyrevendt mens Nesset er omtrent som landsgjennomsnittet. Likevel er det Midsund som har Sp-ordfører, med støtte fra Ap og Venstre, mens Nesset har Høyre-ordfører med støtte fra KrF og Sp. Høyre og Frp hadde rent flertall i disse tre kommunene samlet i 2017.

Fræna og Eide, fra 2020 den nye kommunen Hustadvika (13 000 innb.), har det til felles at Frp var største parti i 2017. I 2015 var det derimot Sp og Høyre som kapret ordførerne. Den nye kommunen er 12 knepp til høyre, og blåblått styre burde være innenfor rekkevidde i et normalt valg.

Nye Heim kommune (6 000 innb.) består av Hemne, Halsa og en liten del av Snillfjord. Den nye kommunen er omtrent 15 knepp til venstre, og et stort Senterparti (24% i 2017 i Hemne og Halsa samlet) bør ligge godt an til å få ordfører slik de har i både Hemne og Halsa fra før. Også Hitra får en liten bit av Snillfjord, men det vil neppe påvirke blokkbalansen der.

Mesteparten av Snillfjord inngår imidlertid i nye Orkland kommune (19 000 innb.), der gamle Orkdal dessuten er utvidet med Meldal og Agdenes. Venstresiden dominerer også her, så kampen om ordføreren bør stå mellom Arbeiderpartiet, som nå styrer Meldal og Snillfjord, og Senterpartiet, som har ordføreren i Orkdal. I Agdenes gikk 51% av stemmene til to lokale lister i 2015. Summa summarum 11-15 knepp til venstre.

Ørland og Bjugn er to jevnstore kommuner som slår seg sammen i 2020, til nye Ørland kommune (10 000 innb.). Ørland har Høyre-ordfører og Bjugn Ap-ordfører, i begge tilfeller er Sp støtteparti. Hvilken side Sp vil velge kan godt bli avgjørende også i den nye kommunen, men fattige 2-3 knepp til venstre betyr at høyresiden er alt annet enn sjanseløse alene hvis de gjør et godt valg, slik de gjorde i de to kommunene samlet ved stortingsvalget i 2013.

Rissa er nesten dobbelt så stort som Leksvik, og de to slo seg sammen til Indre Fosen (10 000 innb.) allerede i 2018. Til tross for at begge kommunene er venstreorienterte etter vanlig definisjon, var det en Høyremann fra lillebror Leksvik som ble kommunens første ordfører. Årsaken er naturligvis at Senterpartiet er et stort vippeparti og dermed naturlig kingmaker. Det vil de nok være også etter neste valg i denne nye kommunen som ellers er 6-7 knepp til venstre.

Åfjord og Roan går sammen i, fremdeles ganske lille, nye Åfjord kommune (4 200 innb.) i 2020. Roan har noe så sjeldent som en Høyre-ordfører støttet av Ap og KrF, og det er vanskelig å se for seg at høyresiden ellers kan få flertall uten slike utradisjonelle koalisjoner. De to største partiene, Ap og Sp var omtrent jevnstore i 2017. Samlet er den nye kommunen 6 knepp til venstre.

At Klæbu og Trondheim slår seg sammen i 2020, vil ikke gjøre store forskjellen politisk i nye Trondheim (nesten 200 000 innb.). Klæbu utgjør bare 3% av velgerne og er uansett nokså likt sammensatt som Trondheim var fra før. 8 knepp til venstre.

Steinkjer slås sammen med Verran til nye Steinkjer (25 000 innb.) i 2020. I begge kommunene er Ap og Sp de to største partiene. I 2015 gikk ordføreren til det største av dem: Sp i Steinkjer og Ap i Verran. Det vil sannsynligvis stå mellom disse to partiene også i 2019 i denne nye kommunen som er 22-23 knepp til venstre for landet som helhet.

Nye Namsos (14 500 innb.) skal fra 2020 bestå av gamle Namsos og nabokommunene Namdalseid og Fosnes, med det resultat at en venstredreid kommune blir enda mer venstredreid, men de tilførte velgerne i distriktet heller mer til Sp enn til Ap. Det kan bli spennende å se hva Sp kan få ut av det i nye Namsos. 15-16 knepp til venstre.

Nærøysund er sundet som skiller Vikna fra Nærøy og derfor også navnet på den nye kommunen (9 500 innb.) som slås sammen i 2020. Her har vi nok et eksempel på at når en blokk blir for dominerende kan det føre til nye koalisjoner. Vikna har nesten balanse mellom blokkene, men har siden 2015 Ap-ordfører og varaordfører fra SV med støtte fra høyresiden, og et kjempestort Venstre i opposisjon sammen med Sp. I Nærøy, derimot, hvor venstresiden dominerer, har Sp valgt å samarbeide med Høyre for å få ordføreren. Samlet er den nye kommunen 7-11 knepp til venstre, og Sp ligger an til å sitte med nøkkelen også her, såfremt de unngår en situasjon a la Vikna.

Tysfjord blir delt mellom Hamarøy og Narvik/Ballangen, men forventes ikke å endre sammensetningen i noen av dem nevneverdig. Uansett er det vanskelig å slå sammen stemmetall fordi jeg har ikke stemmetallene i hver av de to delene av Tysfjord. Narvik er litt venstrevridd, med Sp på vippen hvis valget i 2019 ligner på 2017.

Skånland og Tjeldsund slås sammen til lille nye Tjeldsund (4 300 innb.) i 2020. Gamle Tjeldsund er høyrevendt og har Høyre-ordfører, mens Skånland er mer på midten og kan takke 2015-valget for at de har Ap-ordfører. Samlet hadde Høyre og Frp hele 48% av velgerne i 2017, så blåblått styre er absolutt innenfor rekkevidde i den nye kommunen, som er 0-4 knepp til høyre.

Lenvik utgjør tre fjerdedeler av nye Senja kommune (15 000 innb.), og har Høyre-ordfører med støtte fra blant annet Sp. De tre andre kommunene, Tranøy, Torsken og Berg, er imidlertid langt mer venstrevridde enn Lenvik, selv om Sp også sørget for Høyre-ordfører i Tranøy. Det blir sannsynligvis opp til Sp å velge side i den nye kommunen. I de to siste stortingsvalgene har Frp vært større enn Høyre, og det kan påvirke forhandlingene. 0-2 knepp til venstre.

Gamle Hammerfest er 90% av nye Hammerfest (11 500 innb.), som utvides med Kvalsund i 2020. Ap oppnådde rent flertall i gamle Hammerfest i 2015, og var ikke langt unna i Kvalsund heller. I 2017 fikk partiet 45% av stemmene i de to kommunene samlet. Noe annet enn Ap-ordfører ville vært en sensasjon. 15 knepp til venstre.

En ting vi kan lære av dette er at blokkene nasjonalt stort sett ser ut til å tilsvare blokkene lokalt i store kommuner, mens i de små kommunene er partiene mer åpne for å samarbeide på tvers av blokkene. Det betyr at "knepp" til venstre og til høyre ikke alltid sier så mye om hvem som får ordfører.

En annen lærdom er at tilhørighet til blokker lokalt ofte defineres av hvilke partier som er på vippen. Der Krf er på vippen kan de finne på å gå til venstresiden, mens Sp ofte samarbeider mot høyre der de er på vippen. I byene, der småpartiene oftere er små, er blokkene oftere mer veldefinerte.

Dette bidrar også til at gerrymandering ville vært både uforutsigbart og lite effektivt i vårt valgsystem, og det er vanskelig å se at kommunesammenslåinger har vært brukt for å gi den ene blokken flertall noen steder, med mulig unntak av de to nevnte nye kommunene Kinn og Stad, og små landkommuner som Lardal og Marnardal som vel uansett ville vært gode kandidater for sammenslåing.

En rimelig tolkning av folkeavstemningen i Finnmark

Fylkestinget i Finnmark rasket sammen en folkeavstemning om sammenslåing med Troms fylke den 14. mai i år. Avstemningen hadde ingen formell status, i det regjeringen, som allerede har fått Stortinget med seg i denne saken, verken regner den som bindende eller rådgivende. På den annen side: Fylkestinget, som både finansierte og organiserte avstemningen, henter nok ut en betydelig moralsk støtte til det synet de hadde fra før.

I ettertid har det vært diskusjoner om hva man kan lese ut av denne avstemningen. Var fremmøtet høyt nok til at det er rimelig å ta den alvorlig? I og med at folkeavstemningen ikke hadde noen plass i selve beslutningsprosessen, spilte det jo i utgangspunktet liten rolle for folk om de møtte opp eller ei. Det politiske miljøet støttet heller ikke enstemmig opp om avstemningen, slik det er god skikk å gjøre ved valg. Statsministeren mente for eksempel at "det er tre millioner de heller kunne brukt på etterutdanning av lærere", som jo et en rimelig innvending, mens Loppa kommune vedtok å ikke bidra til gjennomføringen, og den besparelsen kommer helt sikkert innbyggerne der til gode. Det alle må være enige om, er ikke desto mindre at mange ønsket et lavt fremmøte.

Men hvor lavt er nå egentlig 58%? Spørsmålet er hva man skal sammenligne med. Fremmøtet ved valg varierer, men det er vanligvis slik at flere stemmer ved Stortingsvalg enn i lokalvalgene, og at finnmarkingene peker seg ut som late velgere. Ved stortingsvalget i 2017 stemte 72,6% av de stemmeberettigede i fylket, og to år tidligere møtte 58,4% frem ved kommunestyrevalget, og 53,1% ved fylkestingsvalget. Tidligere stortingsvalg hadde enda lavere fremmøte, så det strengeste alternativet må altså være å sammenligne med valget i 2017, og si at 72,6% er et godt anslag for andelen aktive velgere i Finnmark. 58% fremmøte er ca 4/5 av det beste man med rimelighet kunne håpe på. Sagt på en annen måte:

80% av aktive velgere deltok ved folkeavstemningen.

Resultatet viste at 87% stemte "nei", og 12,3% stemte "ja" til sammenslåing med Troms. Oversatt til andel av aktive velgere tilsvarer dette rundt regnet 70% mot 10%. De øvrige 20% stemte blankt eller lot være å møte. At det skulle være noe tvetydig ved dette resultatet er det vanskelig å si seg enig i.

Men det var lokale forskjeller også. I øst ligger fylkeshovedstaden Vadsø, og der er det jo en reell frykt for hvilke konsekvenser det får for byen å miste denne rollen. I vest har vi fylkets største kommune, Alta, der skepsisen ikke på langt nær er like stor. Alta var da også den eneste kommunen der nei-stemmene ikke utgjorde et flertall av aktive velgere. 65% av aktive velgere stemte, og 67% av disse stemte nei. Dette gir en nei-andel blant aktive velgere på 44%. De andre kommunene langs fylkesgrensen (Kautokeino, Loppa og Hasvik) hadde en nei-andel av aktive velgere på 60-tallet. I resten av fylket møtte over 80% av aktive velgere frem, og nei-siden hadde overalt mer enn 90% av stemmene. I Vadsø og nabokommunene Vardø og Nesseby var fremmøtet nesten på høyde med Stortingsvalget, og nei-andelen der var 94-95%.

Hva da med ja-stemmene. At nei-siden ikke oppnådde flertall av aktive velgere i Alta, betyr ikke at ja-siden vant her heller. Med fylkets laveste fremmøte var det 22% av aktive velgere som møtte opp for å stemme ja, mens 35% av altaværingene avstod. Rundt 60% av fylkets ja-stemmer finner vi ikke desto mindre i Alta. I Kautokeino stemte 16% av aktive velgere ja, i Hasvik 12%, i Loppa 11% og i Kvalsund 10%. I resten av kommunene oppnådde ja-siden 5-7% av aktive velgere.

Konklusjonen må være at finnmarkingene, med et teoretisk mulig unntak av altaværingene, er utvetydige motstandere av sammenslåing, og at motstanden er nærmest unison i Øst-Finnmark. Hvorvidt det er klokt av dem er naturligvis et helt annet spørsmål.